Illustrasjonsfoto: Birgit Dannenberg
Illustrasjonsfoto: Birgit Dannenberg

Retten valgte å stenge pressen ute i bombesaken. Nå ankes beslutningen til lagmannsretten

Bekymringsfullt om kjennelsen blir stående. 

Publisert Sist oppdatert

Mandag denne uken begynte rettssaken mot 17-åringen gutten som plasserte en bombelignende gjenstand på Grønland i Oslo i april. Ganske umiddelbart etter at retten ble satt besluttet dommerne at tiltaltes forklaring skulle gå bak lukkede dører.

Nettavisen-journalist Farid Ighoubah forsøkte å argumentere mot lukkingen, men til ingen nytt. Pressen, PST, Kriminalomsorg i frihet, forskere og tiltaltes egen søster ble sendt på gangen under argumentasjonen at gutten er under 18 år. 

– Jeg ble veldig overrasket over at vi ble sendt på gangen på mandag, selv om det da bare handlet om hans forklaring. Jeg trodde pressen ville få være til stede og som minimum med et referatforbud. Dette er mot vanlig praksis, sier Ighoubah til Journalisten.

I kjennelsen fra mandag skriver tingretten at: «Retten har lagt avgjørende vekt på at tiltalte er et barn i lovens forstand, og at han ikke ønsker å forklare seg for åpen rett. Dette støttes av verge. Domstolloven § 125 bokstav d gir siktede under 18 år en særskilt beskyttelse ved at dørene kan stenges.»

Så ble hele saken lukket

Det var blant journalistene ventet at det tirsdag etter lunsj ville bli mulighet å følge rettforhandlingene videre. Slik gikk det ikke. Igjen ble spørsmålet om lukkede dører reist. Denne gangen var det journalist Håkon Letvik i Aftenposten som forsøkte å argumentere mot. 

Han viste til at det bryter kraftig med domstollovens §124 hvor det er en hovedregel at alle rettsmøter er offentlig og at hovedprinsippet er at forhandlingene går for lukkede dører. 

Det førte ikke fram. To av tre dommere stemte for lukkede dører, mens den tredje dommeren gikk for dissens hvor pressen kunne være til stede mot referatforbud. 

«Retten legger etter dette til grunn at utgangspunktet er lukkede rettsmøter når tiltalte er mindreårig. Hensynet til den mindreårige tiltaltes rett til privatliv har vært avgjørende for rettens flertall i avveiningen mot allmennhetens behov for informasjon.» heter det i slutningen.

– Det spesielle er når beslutningen treffes uten å vurdere alternativer som fører til smartere løsninger, for eksempel referatforbud mot personlige forhold, sier Letvik til Journalisten. 

Han forteller at det i retten finnes en lang og solid praksis hvor pressen har fått være til stede selv om dørene er lukket. Da med begrensninger på hva som kan refereres. De siste årene har han selv dekket rettssaker hvor barn har vært part. Han bekjent er det ikke kommet noen klager på denne dekningen. 

Hemmelig dom?

Ighoubah i Nettavisen kaller lukkingen av rettssaken en skandale og mener den er problematisk med tanke på at tiltalte først ble siktet for terrorhandling. Og at saken er svært alvorlig. 

– Pressen får ikke belyst noen av momentene i saken for offentligheten. Han ble siktet for terrorhandlinger, men tiltalen er tatt ut på en mildere bestemmelse. Samtidig nekter han straffeskyld. Dette er en sak med mange ubesvarte spørsmål. Da bør offentligheten få vite hva som faktisk har skjedd. Nå får vi ikke innsyn i hvordan en typisk tenåring blir radikalisert, sier han og fortsetter: – Hva skal de gjøre videre, hemmeligholde dommen? Det går jo ikke. 

Ighoubah mener at gjennom dommen vil likevel en hel del av beviser og forklaringer bli gjort tilgjengelig, men ikke helheten.

Dersom domsslutningen blir stående vil det kunne skape presedens. 

Har gode løsninger

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening sier til Journalisten at denne saken, i likhet med en del andre saker, burde retten valgt en annen metode for å skjerme tiltalte ut fra begrunnelsen gitt av retten. 

Også Jensen mener at saken kunne gått bak lukkede dører med presse og forskere til stede med begrensninger på referatadgangen.

– Det er også metoden dommerforeningen anbefaler i sin håndbok, sier Jensen og viser til dommernes håndbok i hvordan å forholde seg til mediene.

I kapitel tre tar boken for seg referatforbud som alternativ til lukkede dører. Her heter det at når hensynet taler for lukkede dører, er disse også tilstrekkelig sterke tl at referatforbud kan begrunnes. 

«Med unntak for de sakene hvor loven er uttrykkelig bestemt at rettsmøtet skal gå for lukkede dører, vil det etter utvalgets mening sjelden være behov for å utelukke pressen. Utvalget mener at de hensyn som tilsier lukkede dører, som oftest vil ivaretas ved at det nedlegges et begrenset referatforbud.»

Det mener Jensen er riktig tenkt av dommernes medieutvalg. 

Han mener det er vanskelig å si hva som vil kunne skje om slutningen fra tingretten blir stående. 

– Jeg mener vi har lagmannsrettskjennelser som trekker i andre retninger enn dette, men vi ønsker oss ikke en rettskraftig beslutning som trekker i denne retningen. 

Nå er det klart at NR sammen med Norsk Presseforbund vil anke beslutningen om lukkede dører i løpet av dagen. 

– Vi mener det er viktig at det ikke etableres en praksis hvor førene i norske rettssaler lukkes i større grad enn det er nødvendig.