Terje Angelshaug. Foto: Martin Huseby Jensen
Terje Angelshaug. Foto: Martin Huseby Jensen

NRK-sjefens ansvar

KOMMENTAR: Hvorfor ble ikke noe gjort i 2008 da antallet PFU-dommer spratt i været, eller i 2009 da trenden fortsatte, spør Terje Angelshaug.

Publisert Sist oppdatert

Lørdagsrevyens famøse reportasje er, etter min mening, ikke overraskende, men et resultat av et presse-etisk forfall i statskanalen. De siste fem år har NRK toppet statistikken over brudd på Vær Varsom-plakaten. Når en slik negativ utvikling får fortsette år etter år, hviler ansvaret først og fremst på husets øverste leder. Dersom Bjerkaas ikke har tatt tydelige og virksomme initiativ for å bedre etikkarbeidet i organisasjonen i løpet av disse årene, er det, etter min mening, en klar tjenesteforsømmelse.

Det er nemlig ikke slik at disse bruddene bare har skjedd på fjerne distriktskontor, nei en rekke av sakene har vært publisert i Dagsrevyen, og Brennpunkt er likeledes felt flere ganger. Det kan virke som ansvarlige på huset har forklart utviklingen med det voldsomme volum NRK produserer. En livsfarlig bortforklaring.  Når en år etter år slurver med etikken, får man før eller siden en kjempesmell. Den har NRK nå fått.

Nå skal alle steiner snus for å bedre tilstanden, men hvorfor ble ikke noe gjort i 2008 da antallet PFU-dommer spratt i været, eller i 2009 da trenden fortsatte? I Kringkastingsrådets siste møte ble det opplyst at NRK fikk en intern etikkhåndbok først i 2010. For meg ble det en bekreftelse på hvor lavt det presseetiske arbeidet har vært prioritert. Jeg vet ikke hvorfor, men Kringkastingsrådets siste møte, 24. januar, gir meg visse mistanker.

Bagatellisering

Rådet kom sammen etter at den famøse reportasjen om romfolket var dissekert og kritisert. Det samme var skjedd med Ekko-redaksjonens overtramp i forhold til ambulansesjåfør Schjenken. K-rådet hadde satt seg fore å besvare spørsmålet om NRK var en etikk-versting.

Leder for kanalens etikkråd Lars Harald Alstadsæter og programdirektør Per Arne Kalbakk innledet til debatt. Alstadsæter mente at i forhold til den store andelen NRK har av landets journalister, så var ikke antallet brudd på VVP oppsiktsvekkende. Han mente det var viktig å utfordre presse-etikken.

Dette er en vanlig forsvarslinje enkelte journalister tar når de har begått presse-etiske overtramp. «Journalistikken må ikke bli tannløs», sier de, som et slags forsvar. Det er en avsporing av debatten om presse-etikk. Ingen blir felt i PFU for å drive kritisk journalistikk. Redaksjoner som driver kritisk journalistikk mot makthavere i samfunnet, blir ofte klaget inn for PFU, men har de gjort jobben skikkelig, blir de ikke felt. Enhver redaksjon skal ha nulltoleranse for brudd på VVP, noe annet er uansvarlig. Ut fra dekningen journalisten.no hadde av etikkmøtet i K-rådet, tok lederen for det interne etikkrådet oppsiktsvekkende lett på statskanalens presseetiske krise.

Lederansvar

Kalbakk på sin side erkjente at noe måtte gjøres. Han var særlig bekymret over at den kollektive evnen til å lære av andres feil i liten grad var til stede. Her berører Kalbakk et tema som er svært viktig for alle redaksjoner. PFU har månedlige møter. Enhver redaksjon bør gå gjennom utvalgets innstillinger og vedtak. Det er ledelsens ansvar å se til at så skjer. Jeg er redd for at redaksjoner flest, i beste fall, bare studerer saker de selv får behandlet i PFU.

Etter de to innledningene tok K-rådet etikk-temaet såpass alvorlig at de brukte en halv time på å debattere det. Både debatt og vedtak ble likevel ganske så interessante. Grethe Fossum er den toneangivende politikeren i rådet. Hun oppfatter det tydeligvis som sin oppgave å forsvare NRK i ett og alt. Hun avfeide etikkdebatten ved å si at det ikke var så alvorlig om NRK hadde glemt en setning hist og her. Det viktigste var at kanalen oppfylte sitt samfunnsoppdrag, og hun var svært fornøyd med at NRK aldri var klaget inn for PFU for å ha forsømt seg på det området. Presseforbundets Kjell Nyhuus som var med på møtet, måtte informere henne om at det ikke var mulig for PFU å behandle den type klager ettersom utvalget bare befatter seg med konkrete saker.

De eneste som kom med relevante synspunkter i den meget korte og overfladiske debatten, var medlemmene med mediebakgrunn. Frank Rossavik løftet frem et aspekt som jeg tror er viktig. Han advarte mot for stor institusjonell selvtillit, og oppfordret NRK til å ta selvkritikk oftere og bedre. Rossavik forsøkte også å få K-rådet med på å vedta «bekymring over det økende antall fellelser» i PFU de senere årene, men det gikk ikke. Flertallet vedtok heller at det ikke var «saklig grunnlag for å kalle NRK en etikkversting».

Gjennom sin håndtering av denne saken viste K-rådet nok en gang at det ikke er kvalifisert til å vurdere journalistikk. Det fungerer derfor ikke som konstruktiv kritiker av statskanalen, men mer som en sovepute. Rådet er også en årsak til, tror jeg, at NRK ikke bare er landets største, men også landets mest lukkede mediehus.

Lær av Danmarks radio

Skal NRK beholde tillit og posisjon, må huset åpne seg for sine lyttere, seere og lesere. Det må skapes åpenhet om redaksjonelle valg og legges til rette for saklig, offentlig ordskifte om det redaksjonelle innholdet. Forholdet til alle oss som følger NRK på ulike plattformer må legges dramatisk om. I en slik omlegging har ikke Kringkastingsrådet, i sin nåværende form, noen plass.

NRK bør derimot lære av Danmarks Radio (DR). På nettsidene til DR finner interesserte lett frem til en oversikt over hvilke saker fra DR som har vært behandlet i det danske PFU (Pressenævnet). Da jeg sjekket innholdet, lå 49 saker tilgjengelige.

De omhandlet alle kritikker av DR-journalistikk. Noe tilsvarende finnes, så vidt jeg vet, ikke på nettsidene til noe mediehus i Norge. Dersom medier holdt seg med en slik offentlig oversikt, er jeg overbevist om at bevisstheten om etiske regler ville øke i alle redaksjoner. DR er også, gjennom den danske medieloven, pålagt å utnevne en seer- og lytterredaktør. Vedkommende skal ta for seg kritikk mot mediehuset og sørge for en åpen og kvalifisert behandling av kritikken. Denne redaktøren kan også, på eget initiativ, gå etter DRs journalistikk i enkeltsaker. NRKs håndtering av den omtalte lørdagsreportasjen viser med skremmende tydelighet behovet for en liknende ordning på Marienlyst.