NP-general Per Edgar Kokkvold. Foto: Kathrine Geard
NP-general Per Edgar Kokkvold. Foto: Kathrine Geard

Sluttord til Cappelen

KOMMENTAR: Jeg har den senere tid valgt å svare på noen av Anders Cappelens evinnelige påstander om PFU – og dermed også prøvd å gjøre meg fortjent til Presselosjens Toleransepris, som losjen tildelte meg i et skjødesløst øyeblikk i 2008.

Publisert Sist oppdatert

Jeg viser her først og fremst til kommentarfeltet under Helge Simonnes’ artikkel ”Presseetikken etter Kokkvold”. Cappelen forholder seg ikke til svarene, men går i stedet til angrep på meg for min utlegning av den såkalte Leveson-rapporten, som Cappelen hevder ”er blitt berømmet som særdeles grundig, god og nyttig” i de seriøse britiske avisene. Jfr. kommentarfeltet under min artikkel ”Vær edruelig”.

Det er riktig at de fleste britiske medier, samt PCC, the Press Complaints Commission, nå sitter stille og medgjørlig i båten, i håp om at man skal unngå de første britiske presselover på 318 år. Men det er ikke riktig at seriøse pressefolk flest berømmer Leveson-rapporten. ”A rotten day for freedom”, skriver Max Hastings i Daily Mail.

Krigshistorikeren og forfatteren Max Hastings var i ti år redaktør av The Daily Telegraph, og har også redigert Evening Standard. ”This is a Rubicon we must not cross”, skriver Simon Jenkins i The Guardian. Jenkins, som har vært ansvarlig redaktør både i The Times og Evening Standard, skriver at Lord Justice Leveson og hans tilhengere ser ut til å ha konvertert til en versjon av sharialoven, ved å gi såkalte presseofre vetorett i mediespørsmål.

”Leveson: an elephantine, sloppy exercise in cut-and-paste”, skriver Peter Preston. Han var i 20 år redaktør i The Guardian, og har ledet både Britisk Redaktørforening og den internasjonale pressefrihetsorganisasjonen International Press Institute, IPI. Uketidsskriftet Spectator, med hele sin stab av kjente skribenter, karakteriserer Leveson som ”en fundamental trussel mot den frie presse”.

Jo, jeg mener faktisk at Leveson-rapporten har lite eller ingenting å gi norsk presse og norsk presseetikk. Det betyr ikke at det ikke også sies noe klokt i rapporten. Det skulle bare mangle når rapporten er på nesten to tusen sider og har kostet millioner av kroner. Det er naturligvis en spissformulering, men jeg står fast ved at å mene at det Leveson sier om britisk tabloidpresse, også er relevant for norsk presse, er som å hevde at Bashar al-Assads handlinger også må få konsekvenser for norske politikere.

Det skulle være unødvendig å minne om at Storbritannias mest populære avis er nedlagt som følge av skandalene, at mer enn femti britiske pressefolk har vært arrestert, og at mange av dem vil bli tiltalt for korrupsjon og grove kriminelle handlinger.

I Dagens Næringsliv 17. januar skrev Anders Cappelen at han ikke tror noe vil skje med den norske selvjustisordningen før vi får en ny Tønne-sak, eller en redaksjon begår kriminelle handlinger: ”Dertil er dagens norske politikere for redde for å få en unison presse mot seg”, noe som vanskelig kan tolkes annerledes enn at han vil at politikerne skal gripe inn.

Nå sier Cappelen at han slett ikke vil avskaffe den norske selvdømmeordningen, bare gjøre den til en bedre klageinstans for publikum. I så fall har han samme mål som meg og PFU-sekretariatet, som setter vår ære i å være til for klagerne.

Redaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad skrev nylig at Anders Cappelen, som delvis lever av å skrive klager til PFU, aldri blir ferdig med sakene sine, enten han har vunnet eller tapt.

Jeg holdt på å skrive at det er imidlertid jeg. Ferdig. Med Cappelen. Men det er jeg naturligvis ikke!

 

 

Powered by Labrador CMS