Pressens Faglige Utvalg har felt Aftenposten.no for en leserytring som lå to måneder på nett. Kjennelsen forsterker inntrykket av et PFU i utakt med tiden. Bekymringen for det nye ytringsrommet er åpenbart større enn begeistringen.
De store nettavisenes lesere publiserer tusenvis av innlegg hver dag. Dagbladet.no passerte i desember en million ytringer. Mange av innleggene er dårlig tenkt og skrevet, og flere er fordomsfulle. Men forbausende få er over streken for hva som må være tillatt.
Nettstedene har et selvstendig ansvar for å passe på hva som ligger ute, og det er dette vokterne vil understreke. Så langt, så godt. Men når man kommer til at to angrep på et firma som åpenbart selv fulgte debatten uten å protestere overfor redaksjonen er tilstrekkelig grunn til korreks, legges listen for høyt.
Det skyldes kanskje at man ikke helt innser hva nettdebatten representerer. Utvalget påpeker i en annen kjennelse at noen nettkommentarer bryter med Vær Varsom-plakatens krav om «saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Men dette kravet er ikke en forutsetning for borgernes rett til å ytre seg, det er pressens egen retningslinje for redaksjonelt innhold.
Nettdebattene er ikke å ligne med avisenes debattspalter. Der er noen få skyndsomt plukket ut blant mange som blir avvist. Dermed får det som publiseres, stor tyngde og injuriekraft. Det er all grunn til å tro at leserne selv ser forskjellen på strengt tilmålt avisplass og det vidåpne nettorget.
Fellingen av Aftenposten.no skapte kortvarig panikk i NRK, der man noen dager stengte adgangen til å diskutere Melodi Grand Prix og henviste seerne til andres nettfora. Aftenposten.no engasjerer flere egne moderatorer, også i Australia og Sør-Amerika, for å vokte debatten døgnet rundt.
Det siste er selvsagt bra, hvis ressursene brukes til å pleie og utvikle den nye arenaen for frie ytringer og leserrespons på medienes innhold. Men det virker som PFUs medlemmer i likhet med andre som selv har stort ytringsrom, helst ser fare, forfall og problemer når de møter nettdebatten. Det er synd hvis redaksjonene som daglig anstrenger seg for å øke borgernes adgang til å bli hørt, skal arbeide ensomt og med mektige medieaktører mot seg.
