Maud Lervik filmet skatejentenes univers

«Hva gjør jeg her?»

Det var en «sinnsykt nervøs» fotojournaliststudent Maud Lervik som møtte opp i redaksjonslokalene til Politiken i København for nøyaktig ett år siden. Avisen med en av de beste fotoredaksjonene i Europa. Forventningene hun hadde til seg selv var skyhøye. Hun ville være godt forberedt, og hadde pakket ned absolutt alt hun hadde av fotoutstyr i en blytung sekk. Men hun oppdaget raskt at det hverken handlet om fotoutstyr, eller hvem hun var som fotograf - men hvem hun kunne bli.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

I sommer kom Lervik tilbake til Politiken som sommervikar. En dag kom den anerkjente kulturjournalisten Sandra Brovall bort til henne, og spurte om hun ville være med på et stort reportasjeprosjekt. «Du er ung og energisk, du kan passe til denne historien», sa hun.

Sammen dro de på roadtrip med jentene i skategruppen «Don’t Give A Fox» rundt i Danmark.

– Mange tenker på gutter når det er snakk om skating. Det handler ofte om konkurranse, om å være best og få sponsorer. Men jentene i «Don’t Give A Fox» vil bare lære seg å skate, lage et fellesskap i et miljø som ofte blir ansett som veldig maskulint. Det er en subkultur inni en annen subkultur. Og en motkultur, ikke bare fordi de er jenter som skater. De er en del av «generasjon perfekt» - generasjonen som streber etter å bli bedre. Men disse jentene har skapt et rom hvor de bare kan ha det gøy og være sammen. Lære noe nytt i et miljø der de føler seg trygge uten at noen forventer at de skal prestere. De skater ikke fordi de må, men fordi de har lyst. Det ønsket vi å formidle.

For å få frem lekenheten og råskapen til skatejentene, bestemte Lervik og Brovall seg for at de ville blande videoklipp som jentene selv hadde tatt, med Lerviks opptak og bilder. På den måten får seerne en følelse av å være der, tett på jentene, i deres latter og lek, men også i de alvorlige, intime samtalene mellom nære venninner.

– Hvis jeg er det lenge nok med kameraet mitt, vil jeg få autentiske scener. Men det er noe helt annet når de filmer selv, de er venninner som kjenner hverandre godt. Det gir en annen ekthet.

– Hvordan bygget du opp videoen?

– Når man lager en liten videodokumentar trenger man ofte en drivende motor, for eksempel at man følger en person. Og et høydepunkt, eller en konflikt. Men denne historien handlet jo om tolv jenter og alle var like viktige. Vi måtte tenke annerledes. Vi bestemte oss for å prøve å formidle en stemning, og fange essensen av hvem disse jentene er. Hva skatingen og fellesskapet betyr for dem.

I et videoportrett stilte Lervik kamera opp foran en vegg, og sa til jentene at de skulle prøve å vise henne
hvem de var, ved å gjøre det som falt dem inn foran kamera. Å fange essensen av 12 ulike jenter på rappen er ikke lett, spesielt siden ikke alle var komfortable med å bli filmet. Derfor prøvde jeg å teste grensene deres. Noen ble irriterte fordi jeg stilte for mange spørsmål, men det brukte jeg også i videoportrettet. I en annen scene suser de over Storebæltsbroen. Fotografen sitter i bagasjerommet mens bilen kjører i 100 km i timen, og filmer ut gjennom et åpent bagasjebrett.

– Hvordan jobbet du med redigering etterpå for å forsterke uttrykket?

– Målet var å lage noe som var helt annerledes. Vi blandet deres private gopro-materiale og iphone-videoer med mitt, og det skulle klippes rått som søren. Jeg vil at filmen skal prikke deg i brystet. Den skulle være morsom og leken, og gi en følelse av å være med på roadtripen.

– Uttrykket har noe SKAM-aktig over seg?

– He he, dansker elsker jo SKAM! Vi har ikke gått inn for å ligne på dem. Men iPhone-videoen der jentene filmer seg selv er inspirert av gratulasjonsvideoen «Gutten som ikke klarte å holde pusten under vann», som Even lagde til Isak i SKAM sesong 3. Men For oss handlet det om å gi reportasjen en DIY-følelse (do it yourself). Med en «bubblegum-punk» stil. Bakgrunnsfarger, og grafikken som bruker elementer fra skate-jentenes klistremerker og estetikk. Vi prøvde å skape et slags eget univers.

Nervøsiteten la seg etterhvert for praksisstudenten, den gang for et år siden. Hun forsto at praksis i Politiken ikke handler om hvor flink du er når du kommer dit, men om sosiale egenskaper, og lysten og viljen til å bli bedre og vokse som fotograf og menneske.

– For å vokse må man prøve nye ting. Når man prøver nye ting feiler man også. Du blir pushet til å eksperimentere. For eksempel skulle jeg fotografere en basketball-trening for barn. Da ble jeg utfordret av bildesjef Thomas Borberg til å fotografere treningen i knestående – jeg skulle være like lav som barna og se alt fra deres perspektiv. Jeg hadde ikke så mye erfaring med blitz-fotografering, og da fikk jeg beskjed om å ta neste jobb med blitz. Jeg ble dyttet ut av komfortsonen.

– Hvordan opplever du forskjellen i synet på fotografiet i Politiken og i norske medier?

– Jeg har ikke jobbet så mye for norske medier. Men jeg ser mer eksperimentering i Politiken. Jeg vil ikke generalisere for mye, men for å nevne et eksempel ser man ofte det typiske «kildebildet» i norske aviser - en person som står foran en bygning. I Politiken er det et større fokus på å prøve å finne ut - hvem skal jeg portrettere og hvorfor? Hvordan fange det som er nesten umulig å fange i et bilde, på den korte tiden man ofte har til rådighet i portrettsammenheng? Ofte handler det om å etablere en kontakt på forhånd, slik at man oppnår tillit på ganske kort tid. Under selve fotograferingen eksperimenterer vi med nærhet og distanse og tekniske virkemidler. Eller vi går litt bananas med kreativiteten, og spør om de tingene ingen andre tørr å spørre om. Alltid med en tanke om at bildet skal tilføre teksten noe mer. På den måten blir bildene mye mer intime. Ikke nødvendigvis kroppslig og seksuelt, men menneskelig. Fotografiene skal ikke bare være journalistiske, de skal også gi leseren en følelse.

Generelt synes Lervik fokuset på bilder og deres plass i avisen er større enn i norske aviser. Hun tror det skyldes at fotografene i Politiken har kjempet for fotografiet i mange, mange år. Langsomt har det bygget seg opp en forståelse for hva bilder kan fortelle, hvilke prioriteringer som skal gjøres, hvilken plass gode bilder fortjener.

– Den fotografiske kulturen har stått sterkt i avisen så lenge at den har blitt innarbeidet i resten av redaksjonen. De skaper et grunnlag for nye kamper, og på den måten utvikler fotojournalistikken seg kontinuerlig. Journalistene har fått en forståelse for hva som er visuelt interessant, og prøver å planlegge reportasjer og oppdrag slik at fotografene kan gjøre jobben best mulig.

Lærdommen tar Lervik med seg når hun setter seg på flyet tilbake til Oslo om få dager. Der skal hun etablere seg som frilansfotograf.

– Jeg skal lage et prosjekt med en av mine journalistvenner, og så håper jeg å få en fast frilanskontrakt med en eller flere aviser. Jeg har noen kontakter som jeg skal møte, for å fortelle hva jeg kan tilby.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?

– Oi, den var vanskelig! Jeg vil si at jeg er en energisk og litt vimsete fotograf, som har ekstremt høye ambisjoner. De står ikke alltid i forhold til hva jeg kan. Men for hvert oppdrag jeg gjør, blir jeg bedre, teknisk og metodisk. Og jeg kommer nærmere å kunne fortelle de historiene som jeg har ambisjoner om å lage. Jeg er veldig ydmyk, og sulten på å lære.