Espen Egil Hansen, publisher i Aftenposten. Foto: Birgit Danneberg
Espen Egil Hansen, publisher i Aftenposten. Foto: Birgit Danneberg

Det er grunn til en viss optimisme dersom Aftenposten bruker like mye energi på foto=journalistikken fremover

KOMMENTAR: At det er publiseringen av Nick Uts bilde fra Vietnamkrigen som trigger Facebook, og dermed blir stridens kjerne, er flott.

Publisert Sist oppdatert

Espen Egil Hansen retter en harmdirrende pekefinger mot Mark Zuckerberg og bruker Aftenpostens plattformer til å markere at han som sjefsredaktør ikke aksepterer at Facebook blander seg inn i vurderingen av hvilke bilder mediehuset skal bruke og dele. Bilder er viktig for Aftenpostens sjefsredaktør, og dette er vurderinger han selv vil ha kontroll på, enten det handler om vurderingene i den daglige fotojournalistikken, eller publisering av viktige historiske bilder. Han peker samtidig på grunnleggende verdier i et åpent og opplyst samfunn. Nemlig retten til å ytre seg, og ansvaret som følger med det å ytre seg, enten det er i tale, tekst eller i fotografi. 

Da Tom Egeland publiserte Nick Uts historiske bilde fra 1972, fotografiet av Kim Phuc, der hun flykter naken og forbrent fra napalmbombene nær den vietnamesiske byen Trang Bang, utløste han en forutsigbar reaksjon fra Facebook. Firmaet som er størst i verden på spredning av innhold, også journalistikk, ønsker at han skal slette bildet fordi det bryter med firmaets retningslinjer. Hva det er som skjer om du ikke etterkommer oppfordringen har vi mange eksempler på gjennom de siste ukene. Facebook sletter innholdet før de eventuelt kaster deg ut for en periode. Mange av de som har delt og kommentert Tom Egelands post på egen vegg har opplevd det samme. Dramaturgien er forutsigbar. Når Espen Egil Hansen nå utfordrer Facebook i et åpent brev til Mark Zuckerberg, handler det om mer enn redaksjonell frihet og ytringsfrihet. Det handler om penger, markedsposisjoner og makt.

At det er publiseringen av Nick Uts bilde fra Vietnamkrigen som trigger Facebook, og dermed blir stridens kjerne, er flott. Dette er bildet som gav antikrigsbevegelsen ny kraft og endret verdens syn på Vietnamkrigen. Viktig fotojournalistikk og et ikonisk fotografi. Når Espen Egil Hansen velger å bruke Aftenpostens plattformer til å gjøre det klart at han skal kunne velge å publisere nettopp dette, og liknende viktige bilder også i fremtiden, markerer han at han ønsker at Aftenposten skal fortsette å publisere fotojournalistikk som berører, engasjerer og opprører. At fotografiet har kvaliteter og en kraft som teksten ikke har, og at begge delene er vesentlige språk i Aftenpostens journalistikk.

Nick Ut var en nysgjerrig fotojournalist. Da han hørte ryktene om kampene nær Trang Bang, reiste han ut for å undersøke hva det var som foregikk. Som fotojournalist var han nødt til å ta utgangspunkt i virkeligheten. Han måtte ut på stedet og var avhengig av å fotografere virkelige hendelser, scener og mennesker, uansett hvor brutalt det kunne være. Dette var nødvendig for at historien skulle få en forankring i virkeligheten og bli en troverdig rapport fra Trang Bang. Nick Ut var ute i felten i Vietnam. Han satt ikke med nesa mot TV-skjermen, ryggen mot vinduet og skrev telegrammer på Associated Press-desken i Saigon. Han kom tilbake med bildet av en ti år gammel naken og forbrent jente. Bildet skapte debatt på AP-desken. Publiseringen av bildet var i strid med nyhetsbyråets etiske retningslinjer. Fordi det var et nakent barn. Heldigvis var Horst Faas bilderedaktør den dagen. Han vurderte nyhetsverdien og historien som så viktig at det trumfet de etiske retningslinjene. Puritanerne gikk tidlig hjem fra jobb den dagen, før bildet ble spent opp på trommelen på Muirhead telefotosenderen, og sendt ut i verden. Horst Faas hadde et journalistisk oppdrag, og dette var et bilde verden trengte for å forstå litt bedre.

I dag oversvømmes vi av visuelt innhold. Det kan være lesernes egne bilder, bilder og video fra nyhetsbyråer, illustrasjonsbilder fra bildebanker eller historier levert av uavhengige frilansere. Noe av materialet kan være ferdige produksjoner fra organisasjoner og kommunikasjonsbyråer, visuelt innhold fra Forsvaret, Plan, Fremtiden i våre hender, Geelmuyden Kiese og First House, eller propaganda fra Putin eller IS. Alt sammen renner det inn i mediehusene. Det kan være vanskelig, eller til og med umulig, å identifisere kildene til materialet og kildens agenda. Noen av historiene lar seg enkelt verifisere og kan brukes i journalistikken, andre igjen ender opp som rene illustrasjoner uten at de har noe som helst verdi utover å være blikkfang.

I mange norske mediehus er bevisstheten rundt hva dette fører til for lesernes opplevelse av journalistikken ganske lav. Når man både har dårlig tid og dårlig råd er det lett å miste fokus. Det er lett å tenke på journalistikk som tekst, men for leserne er journalistikk summen av alle disse delene; video, lyd, tekst og fotografi. 

Fotojournalistikk er et troverdig korrektiv til brukernes egne bilder, en korreksjon vi trenger i vår mildt sagt schizofrene visuelle verden. Vi trenger fotojournalistikk enten vi skal utfordre overredaktør Zuckerberg eller rapporterer fra viktige og vesentlige hendelser. Det er bekymringsfullt å se hvordan en del mediehus organiserer seg for å møte de endringene som måtte komme fremover. Antakelig fører reorganiseringene til at vi allerede i dag går glipp av vesentlige historier og bilder. Kan vi akseptere det?

Det er flott at Espen Egil Hansen peker på fotografiets plass i journalistikken. Det gir grunn til en viss optimisme dersom han og alle hans redaktørkollegaer har tenkt å fortsette og bruke like mye energi på fotojournalistikken fremover. For hvem er det som med hånden på hjertet som kan si at de husker teksten i en nyhetsartikkel fra Vietnamkrigen

Powered by Labrador CMS