Da fagbladet måtte gå i eksil

Vi gjør bare et kort sprang i tid siden sist. Men 30-tallet, da Journalisten ble medlemsblad for Norsk Presseforbund, og tekstreklame, etikkregler, lønns- og arbeidsvilkår var de brennende spørsmål, virker som et fjernt minne gjennom de mørke krigssårene.

1940-årgangen av Journalisten er ufullstendig. For etter at en «NS-farget» artikkel ble forsøkt presset inn i novemberutgaven, stanset utgiverne bladet. Men i aprilnummeret fortelles det som vanlig om årsmøter i lokalavdelingene, faglige debatter, jubileer og dødsfall.

Bare innimellom finner man spor av at landet er i krig. I lederen heter det:

«Vi savner forbindelse med en rekke av våre landsorganisasjons lokalavdelinger. Foreløbig kan ikke vårt medlemsblad nå ut til dem. Vi har liten kunnskap om under hvilke forhold en meget stor del av landets pressefolk arbeider. Vi vet bare at det er tunge tider for de aller fleste».

Forbud og beslag

I en notis går det fram at politiet beslagla restopplaget til «Arbeideren» på grunn av artikkelen «Hvorfor landets styre ikke bør overlates N. S. » At «Fremtiden» i Drammen ble beslaglagt samme dag og at «Skienfjordens Presse» ble forbudt for en periode av fjorten dager.

En annen notis opplyser at redaktøren av «Folkets Røst», Thorbjørn Dahl, hadde vært soldat i krigen i Østfold. Men kom seg over til Sverige «der han nå er internert sammen med mange andre». Det fortelles også at Oslo Journalistklubb måtte foreta et midlertidig valg da både formannen og varaformannen «I lengre tid har vært bortreist».

Allerede ettermiddagen 9.april 1940 kom det direktiv om at avisene ikke fikk skrive noe som motarbeidet tysk militærmakt.

Okkupantene tok samtidig fysisk kontroll over NRK og NTB. Et par uker seinere ble pressens virksomhet underlagt et detaljert regelverk med sensur og krav om lojalitet. Ulydige aviser ble straffet med bøter, arrestasjon, midlertidig eller permanent stans av avisa.

I slutten av september 1940 overtok «Pressedirektoratet» kontrollen av pressen, og fikk seinere myndighet til å stanse utgivelser av aviser og ukeblad. Nasjonal Samling fikk retten til å avsette personale og erstatte dem med NS-ere.

Redaktører går

I juni skriver Journalisten at «Østlendingen» på Elverum ble utslettet under brannene der, men at man har funnet en løsning slik avisa kan komme ut igjen. Det opplyses samtidig at de to redaktørene i bladet har trukket seg. Det samme gjelder redaktøren i Stavanger Aftenblad.

«Det er alvorlige grunner som får meg til å gi opp ledelsen av et blad som farfar grunnla og far bygde opp, og som har vært mitt liv og min glede til de siste dager. Disse alvorlige grunner behøver jeg ikke forklare», siteres redaktør Chr. S. Oftedal.

I andre meldinger heter det at Bergens Tidende ble forbudt av tyske myndigheter en uke i mai og at «Reichskommisar for de besatte områdene i Norge har forbudt Osloavisen Dagbladet for et tidsrom av 8 dager».

I lederen tas det til orde for hurtigst mulig å skaffe «det aller nødvendigste til personalet i 18 krigsherjede aviser. Ennå foreligger det ingen fullstendig oversikt over hvor mange avisfolk begivenhetene har satt på bar bakke, men vi vet at det er svært mange».

Avisene på Elverum, i Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik er helt ødelagt av branner og bombardement.

Papirmangel

Samtidig blir lønna er kraftig redusert i veldig mange redaksjoner. En del aviser har papirproblemer og utgis med redusert frekvens, andre går til foreløpige oppsigelser og innskrenkninger. Noen har innstilt i kortere eller lengre tid.

Gjennom sommeren og høsten fram til sitt foreløpige siste nummer bringer Journalisten en rekke meldinger om redaktører som fratrer, og blader som blir forbudt eller som selv stanser driften fordi redaksjonen ikke ville bøye seg for kravene om sensur og kontroll.

Men det var ingen enhetlig linje i pressen. Mange var opptatt av å sikre avisenes drift og opprettholde arbeidsplasser, og forsøkte daglig å balansere mellom det tillatte og det mulige.

I boka om NJs historie skriver Rune Ottosen at linjen til Norsk Presseforbund var like mye bestemt av eiernes økonomiske interesser som motforestillinger mot avisdrift under okkupasjonsmakt.

Propaganda

NP hadde 650 medlemmer i 1940. Men i 1945 er det bare 100 igjen i aktivt arbeid. I alt 110 aviser ble stanset etter tyske ordre i løpet av krigen. Det første året blir 40 aviser borte, blant andre store deler av arbeiderpressen.

Da NS ville ha propaganda inn i Journalisten i november 1940 ble redaktør Asbjørn Barlaup og Oslo Journalistklubb enige om å stoppe bladet.

Ifølge Ottosen et sjeldent eksempel på at presseorganisasjonene satte foten ned.

«Nedleggelsen av Journalisten var kanskje den mest markante protesthandling fra presseorganisasjonenes side under krigen».

Formelt lå det bladet nede hele krigen, og kom tilbake i august 1945. Men blant de vanlige årgangsbøkene med grønn rygg er det en tynnere blå bok, i smalere og høyere format, og med tittelen «Journalisten London 1944-45» på fronten.

Sett fra London

Eksil-Journalisten er en enkel stensilert utgave, men utstyrt med det originale tittelhodet, tegnet av Johan Bull. Redaktør er fortsatt Asbjørn Barlaup, men bladet er nå blitt «Medlemsblad for Norsk Journalistlag». I historiebøkene står det at NJ ble dannet i 1946, men en forløper så dagens lys i London i mars 1943.

Bakgrunnen var at det norske journalistmiljøet i byen hadde faglige og sosiale behov for å møtes i mer organiserte former. Da det siste årsmøtet ble holdt i mars 1945 var det 57 ordinære medlemmer.

I det første eskil-Journalisten utgitt 15. januar 1944 skriver redaktøren at det er gått mer enn tre år siden det skrivende norske bladfolks egen lille avis ga fra seg sitt siste sukk.

«Redaktøren husker svært godt den dagen den bitre beslutning ble fattet. Enhver redaktør elsker sitt blad, ikke minst når han som Journalistens redaktør kunde stå så å si i personlig kontakt med en hel leserkrets som selv var beskjeftiget med både å danne og uttrykke et helt lands opinion.»

Barlaup hyller dem som ikke lar det frie ord forstumme hjemme i Norge.

«Hvilken vilje, hvilket mot, hvilket dødelig hat til sandhetens undertrykkere ligger det ikke bak den underjordiske presses ustanselige prikking i tyrannenes såre samvittighet ».

Om eksil-Journalisten skriver han at de nå er blitt så mange journalister her ute at «et lite leilighetsorgan», en foreløbig fortsettelse av den gamle norske Journalisten - er funnet å være på sin plass. Vi frie norske journalister ute i det fremmede har adskillige ting å drøfte».

Eksilredaksjonen utga fire nummer i 1944 og to i 1945.