Redaktøren har brukt tre år på ryddejobb i Forsvarets forum: – Var nok litt naiv

Da jobben som redaktør i Forsvarets forum ble ledig for første gang på nær 30 år, kjente Stian Eisenträger at tiden var inne for å ta farvel med Akersgata. 

Han slengte inn en søknad og fikk, til hans store overraskelse, jobben.

Nesten 14 år etter at han begynte i VG, gikk han stille ut døra for siste gang. 

Dette var midt i pandemiens første år, så avskjeden uten marsipanlokk og ballonger, stod i stil med velkomsten på Akershus festning. 

Den ble også avholdt uten videre seremoni. 

«Overtenningsposituren» 

 Det har nå gått tre år siden Eisenträger tok over ansvaret for fagbladet til det norske Forsvaret. Forsvarets forum, eller «Forum» som de selv kaller seg, har på den tiden gått fra å være nedleggingstruet til å hente hjem priser. Mange priser. 

Det er kun et par uker siden Eisenträger og resten av redaksjonen måtte opp på Ole Bull scene i Bergen hele tre ganger for å innta «overtenningsposituren», som han kaller det. Det er sånn vi etter hvert er blitt vant til å se redaksjonen, på en scene, med en arm i været, omringet av glitter, kanskje ild, brølende, klemmende, jublende. 

Årets magasin, Årets cover, og Årets nisjenettsted var medieprisene de tok med seg hjem til Oslo den kvelden. 

Hadde det vært opp til Forsvarsstaben hadde ikke posituren eksistert. I 2017 foreslo de nemlig å legge ned hele bladet. De satte ned et utvalg som i stor grad bestod av folk med tilknytning til kommunikasjonsapparatet i Forsvaret. De mente at magasinet ikke var kostnadseffektivt nok. At behovet for kritisk og undersøkende journalistikk med øyne rettet mot Forsvaret ikke var der.

– Når kommunikasjonsfolk vurderer kommunikasjonsapparatet, bør journalister vurdere journalistikken, sa daværende redaktør i Forsvarets forum, Tor Eigil Stordahl, til Journalisten som kritikk av sammenblandingen av kommunikasjon og journalistikk i Forsvaret den gang. 

Forsvarsdepartementet og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide var enig med Stordahl, og reddet i siste liten magasinet fra nedleggelse. 

Da Eisenträger tok over redaktørstolen, bar organiseringen av fagmediet fortsatt preg av rotet. Overrasket over hvor ille det var, gikk han i gang med å rydde.

– Jeg var nok litt naiv da jeg gikk inn i det. Og tenkte for mye på hvordan det hadde vært da jeg tjenestegjorde som vernepliktig journalist der i 2003. Jeg kom til en ganske annen publikasjon enn det var den gangen, og jeg fikk inntrykk av at mange i Forsvaret ikke forsto hva Forum sin rolle egentlig var, eller skulle være, sier han.

Forsvar i genene 

Eisenträger møter Journalisten på hjemmebane, nærmere bestemt Askim. Forsvaret og det militære ligger i genene til byen ved Glomma, det ligger i jordene som omringer byen og også i genene hans. Hans tyske farfar deltok som ung soldat i første verdenskrig – først på Østfronten, deretter på Vestfronten, hvor regimentet han tilhørte blant annet kjempet i slaget ved Somme. 

Hvordan han senere skulle ende opp i Askim, er en helt annen historie. 

I mange hundre år har det lett bølgende landskapet i det innerste av Østfold vært skueplass for en rekke fiendtlige hærfølger. Eisenträger viser fram Langnes skanse, der slaget om Norges uavhengighet sto i 1814. Han forteller om pongtongbruer, skarpskyttere fra Valdres og om mastergraden han skrev om europeiske avisers dekning av den norske kampen for selvstendighet. 

Han viser vei til Fossum bru og forteller om kampene som foregikk der under andre verdenskrig, til slutt også Solbergfoss kraftverk, der han opplevde sitt skumleste øyeblikk som ung journalist i Smaalenenes Avis. 

– Trakk ut pluggen

De siste årene har Eisenträger brukt på å forsvare pressefriheten fra en eier som ikke til vanlig driver avis. 

Opprydningen tok tid, men verden var i unntakstilstand. Alle reportasjereiser ble lagt på is, noe som gjorde jobben enklere. De fikk ro på seg til å omstrukturere. 

– Vi trakk ut pluggen fra Forsvarets interne systemer, intranettet, hvor alt lå av administrative, økonomiske og HR-messige verktøy. Og vi kastet ut de såkalte «grensidene» fra magasinet, hvor kommunikasjonsfolkene i de forskjellige forsvarsgrenene hadde fått boltre seg de siste 15 årene. Forsvaret var tidlig ute med «content marketing», forteller han.

Kommunikasjonsfolk i Forsvaret skulle ikke lenger få «smykke seg med» journalist-tittelen. Det ble bestemt at de som faktisk var journalister skulle gå med pressekortet synlig til enhver tid. Redaktøren skulle heller ikke delta i de ordinære møtene i ledergruppa i Forsvaret.

– Premissene er klare i kontakten vår opp mot andre ansatte i Forsvaret nå. Historisk sett så har vi nok blitt sett mer på som en kollega enn en journalist som skal dekke Forsvaret kritisk, sier han. 

Det måtte overtydelighet til. 

Eisenträger sitter ved Solbergfoss. Det er flom i Glomma og lyden av tusentalls liter vann som raser gjennom kraftanlegget overdøver all annen lyd. Han har vært innom favorittbakeren i byen for å handle «den beste kyllingciabattaen» og to gigantiske wienerbrød. Ett til nå, og ett til senere. 

 – De første par årene gjorde vi veldig mange ting på samme tid. Vi ga bånn gass på digital nyhetsformidling, samtidig som vi redesignet og relanserte papirmagasinet, forteller Eisenträger.

– Vi gjorde så mange ting at jeg trolig ikke husker alt i dag, men noe av det aller første var at jeg sa helt klart og tydelig at vi skal være kritiske journalister som skal drive med journalistikk og ingenting annet, sier han og ser ut over fossen. 

Redaksjonen har som mål å hvert år gjennomføre minst ett graveprosjekt som er så bra at de kan levere metoderapport til Skup. I vinter leverte redaksjonen sin tredje Skup-rapport på tre år. 

Strenge føringer 

Å ha en eier som Forsvaret byr på en del utfordringer andre fagmedier og aviser ikke har, både med tanke på anskaffelser og redaktørens myndighet i ansettelser. 

Forum er statseid, forklarer redaktøren. Eieren har ikke medieutgivelse som sin primære oppgave. Loven er streng når det gjelder offentlige anskaffelser, i tillegg presiserer medieansvarsloven hvilke føringer som gjelder når man skal bruke penger på redaksjonelle ting. 

– Jeg bruker veldig mye tid på ting som redaktører i mer ordinære medier ikke bruker tiden sin på. Det er snakk om pågående saker som jeg mener burde være ganske raskt og enkelt å løse, men som blant statens jurister og byråkrater tydeligvis ikke er så rett frem å avklare, sier Eisenträger. 

Han legger til: 

– Så det er en litt sånn kronglete redaktørstilling. Det har vært en fin skole for meg. Jeg har jo blitt veldig flink, synes jeg selv, på å kunne medieansvarsloven, Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten ( VVP). 

Han er veldig rask med å skyte tilbake hvis noen prøver å blande seg inn i det de holder på med, eller hva andre redaktører holder på med, for den slags skyld. 

Han kaller det en yrkesskade: 

– Det er en klisjé, men jeg gikk jo ikke inn i den jobben for å bli populær. Og det tror jeg har lyktes med, spesielt i og med at disse sakene om mobbing, trakassering og ugreie oppførsel i Forsvaret har tatt veldig mye av våre ressurser, spesielt det siste året. 

Flyttet hjemmefra 

Målet har ikke nødvendigvis vært å vinne priser, det har heller vært å motbevise arbeidsgruppa som ville legge ned Forsvarets forum. Et av argumentene for nedleggelse i 2017 var at sakene de skrev sjelden ble sitert av andre medier. 

Eisenträger er stolt av at journalistikken nå blir lagt merke til, at de i dag ofte setter dagsorden. Siteringer er ikke lenger mangelvare.

– Det er jo tross alt skattebetalernes penger vi bruker. Vi er en kontrollfunksjon overfor Forsvaret og de andre etatene i forsvarssektoren, som også bruker uhorvelig mye av fellesskapets ressurser, sier han. 

Han fortsetter: 

– Og med tanke på hvor mye penger som er i omløp i denne sektoren, så er det ikke mye med ti redaksjonelt ansatte.Bare i Forsvaret er det ti ganger så mange som driver med kommunikasjonsarbeid, mens etaten Forsvarsbygg alene har en kommunikasjonsavdeling som er 30 prosent større enn vår redaksjon. 

Nå har Forsvarets forum flyttet hjemmefra. Løsrivelsen, oppryddingen og omorganiseringen har endt i nye redaksjonslokaler kun et steinkast unna Akershus festning og resten av Forsvaret. Det føles bra å ha flyttet ut, selv om flyttelasset ikke gikk veldig langt, forteller redaktøren.

Tror på annen organisasjonsform

Om et par uker går Eisenträger ut i pappapermisjon frem til nyttår. Den tiden skal han også bruke på å reflektere over veien videre. 

For selv om de nye grensene nå er tegnet opp, tenker han fortsatt mye på det som står i brevet fra Forsvarsdepartementet i 2017, da Ine Marie Eriksen Søreide reddet fagbladet fra nedleggelse.

– Når jeg leser brevet opp mot arbeidsgruppens foreslåtte alternativer for Forsvarets forum i fremtiden, tolker jeg det slik at Forsvarsdepartementet ønsket å vurdere organisasjonsformen til Forsvarets forum. Det tror jeg kunne vært fornuftig. Jeg tenker jo som så at det ikke er en optimal organisasjonsform å være en avdeling i en offentlig etat og skulle drive med journalistikk. 

Kakeprioritering 

Eisenträger skryter av sine ansatte. Han har rekruttert noen av landets dyktigste journalister på sine områder, han har fått på plass igjen ordningen med vernepliktige journalister, har ansatt to fotojournalister i tillegg til en sikkerhetspolitisk reporter, en egen debattansvarlig, og en egen nyhetsjeger med spesialansvar for forsvarsmateriell. 

Vi har høye ambisjoner og biter over veldig mye, mer enn vi klarer å tygge av og til, sier han og ler. 

– Ja, og så en annen ting! 

Han tar en god bit av wienerbrødet før han legger det ned og fortsetter om hvordan de har jobbet for å få opp den redaksjonelle selvtilliten.

– Vår glimrende nyhetsredaktør, Andrea Rognstrand, tok initiativ til å lage en egen skrytekanal på Slack hvor vi legger inn positive tilbakemeldinger og siteringer vi får i andre medier. Den bruker vi flittig sånn at uansett hvor vi befinner oss, om det er i redaksjonen eller på hjemmekontoret eller ute på reportasje, så greier vi å få litt heiarop og hurrastemning.

I tillegg inviterer Eisenträger alltid med hele redaksjonen på konferanser og prisutdelinger. Han vil ha med alle opp på scenen, alle skal få ta del i feiringen. En fornuftig bruk av penger for å få en så god redaksjon som mulig, mener han.

– Vi ser poenget i å sende hele redaksjonen på Skup, Medieprisene i Bergen og på Fagpressepris-utdelingen slik at det ikke bare er noen få utvalgte, men hele redaksjonen som får dra. Det er med på å bygge laget, bygge selvtillit og ikke minst bidra til å gjøre redaksjonen kjent med resten av medie-Norge, noe jeg synes er kjempeviktig.

Han legger til: 

– Og så vet jeg jo at vi har blitt kjent iblant økonomikontrollørene i Forsvaret som en avdeling som bruker mer penger enn de andre avdelingene på kakefeiringer. Men det tenker jeg er en liten investering som gir veldig mye uttelling i arbeidsglede og god stemning i redaksjonen.

Er klar til å innta positur

Turen rundt Indre Østfold er snart over. I tillegg til skanser, bautaer og kraftverk har vi tittet innom en gård med kameler, en dal de på folkemunnet kaller «Hurrahølet», farens tannlegeklinikk med «det største skiltet i byen» og redaksjonslokalet til Smaalenenes Avis. 

Det er flom i Norges største elv, og myggen har fått såpass gode levekår at det er rart de store svermene ikke synes på bildene. 

I Oslo har verdens største krigsskip nettopp lagt til kai, og selv om Eisenträger nesten aldri takker ja til å delta på hagefester og ambassademottakelser, var navnet hans å se på gjestelista under fredagens mottakelse på krigsskipet. 

Om «overtenningsposituren» blir å se på scenen under Fagpresseprisene torsdag kveld 1. juni vet vi ennå ikke. Det vi vet er at Eisenträger og hele resten av redaksjonen i Forum helt sikkert er der, og står klare til å ta imot en pris eller to om de skulle vinne.

LES OGSÅ:

Morgenbladet ligger 30 år foran konkurrentene. Nå vurderer flere aviser å gjøre som dem