Richard Sagen ser det eksklusive i det trivielle

- Forrige uke vant du Award of Excellence i Årets magasinfoto under Medieprisene i Bergen for bildene i reportasjen «Den nye presten», laget i samarbeid med journalist Sæba Bajoghli. Gratulerer!

- Takk for det! Det var jo nesten topp-plassering. Konkurransen var hard, så det var veldig kult å få en Award of Excellence for en reportasje som jeg har lagt ned mye tid, arbeid og ressurser i. 

- Juryens begrunnelse er: «Hverdagsfortelling fra eget dekningsområde fortalt på mesterlig vis. Det er gjennomført høy kvalitet på alle bildene i serien. Her har fotografen jobbet grundig og klart å skape et ærlig og uhøytidelig bilde av den nye presten i bygda». Hvordan gikk du frem? 

- Marita var ekstremt åpen. Allerede på det første møtet forsto jeg at vi kunne komme tett på livet hennes. Vi satt oss ned og så i kalenderen hennes etter ting som var interessante og visuelle. Samtidig var jeg åpen for å være spontan og bli med på spennende ting som dukket opp. Jeg ville fortelle både om den nye jobben hennes og det nye livet som innflytter i bygda Meldal i Sør-Trøndelag. Fototeknisk er dette klassisk dokumentarfotografi - fargebilder, fast optikk og ikke mye hokus pokus. 

- Fortell om isbade-bildet?

- Hullet i isen var formet som et kors og for å få frem det valgte jeg et stort utsnitt. I reportasjen har jeg gjennomgående prøvd å vise henne i den store settingen hun var en del av; den store kirka, den store presteboligen, at det er en stor jobb. Jeg ønsket ikke å bruke kunstig lys, og det var naturligvis litt problematisk når det var såpass mørkt.
 

- Hvor lenge fulgte du den nye presten? 

- Det første møtet var i januar 2016. Så fulgte vi henne utover våren, frem til hun skulle vie i et bryllup utpå sommeren.

- Fortell om samarbeidet med journalisten?

- Selve intervjudelen ble gjort på en lang dag, selv om journalist Sæba og jeg møtte Marita flere ganger sammen. Men jeg dro også på egen hånd. Hvis jeg fikk gode sitater når Sæba ikke var der, skrev jeg dem ned. Man må jobbe med ørene og ikke bare med øynene. Jeg synes det er deilig å jobbe på egen hånd. Med en reporter tilstede blir det ofte samtaler, og for mye av det forstyrrer rytmen i det som skjer, og som jeg skal fotografere. 

- Hva er de største utfordringene for deg når du fotograferer en historie som denne? 

- Det viktigste er å opprette tillit til presten i dette tilfellet, at hun stoler på at det blir gjort på en OK måte siden vi er så tett på. Så må man finne de rette tidspunktene å gjøre ting på, å være med på det som er visuelt og interessant. Og få tillit til å komme nær, slik at jeg kan være tilstede i private øyeblikk. Det var ikke så vanskelig i denne reportasjen. 

- I hvilken grad er du aktiv i de ulike fasene av en reportasje, til ferdig magasinpresentasjon? 

- Jeg følger prosessen tett. Ukeadressa er en liten redaksjon hvor det er lett å følge opp prosessen. Det er ønskelig at vi gjør det. 

- Hva bør en god billedfortelling innehold? 

- Tema kan være hva som helst. Men det må være interessante mennesker som du vil bli litt bedre kjent med. Så må historien fortelles på en tiltalende måte - ikke nødvendigvis vakkert - det kan være brutalt, mørkt og grisete. Men spenningen og nysgjerrigheten må trigges for at man skal gå videre og ville se mer. Fotograferingen kan være gjort på alle mulige vis - panorama, kvadratisk, sort-hvitt eller farge. Det spiller ingen rolle så lenge det trigger. Dessuten er humor undervurdert. Det er vanskelig, men når humor funker er det utrolig stilig og kult. Også er bildetekster viktige. 
 

- Adresseavisen er dyktige på å lage god fotojournalistikk fra eget dekningsområde. Hvordan jobber dere i redaksjonen for å få til det? 

- For å få ideer er det viktig å snakke sammen. Det er vanskelig å være genial på egen hånd. De beste ideene kommer ikke nødvendigvis fra idémøter, men når man prater sammen i en uformell setting. Vi prøver å være flinke på digital historiefortelling, og da er selvfølgelig fotoavdelingen og det visuelle helt avgjørende. Vi vant jo også innovasjonsprisen under Mediedagene («Årets nyskapning» for det journalistiske ungdomsprosjektet klasse 10C. red.anm). 

- Hvordan er viljen i Adresseavisen til å la fotografer jobbe med et prosjekt over lengre tid?

- Viljen er veldig stor. Selv om det er tøffere tider har Adressa vilje og ressurser til å gjøre slik ting. Vi har en god sjefredaktør som etterspør fotojournalistikk. Klimaet for store prosjekter er veldig godt. Fotoavdelingen vår med 14 ansatte er en av landets største (to av fotografene går av med AFP til høsten red.anm). Avdelingen er også stor i verdenssammenheng.

- Har dere en bestemt strategi eller filosofi når det gjelder fotojournalistikken?

- Vi har utarbeidet noen postulater for avdelingen, men jeg kan ikke gjengi dem korrekt. Ofte ser man store bildefortellinger fra utlandet og blir så fascinert av omgivelsene og miljøet. Men naturen og omgivelsene vi har i Norge og her i Trøndelag må jo fremstå minst like eksklusivt for resten av verden. For oss er det hverdagslig, men det er jo ikke det for andre. Jeg prøver å ha denne vissheten i bakhodet og utnytte dette. Også handler det om å gjøre ting skikkelig, å mene det med fullt alvor. Du kan ikke tenke at en historie er så liten og lokal at du kan gjøre den med venstrehånden. 

Ellers følger vi vanlige etiske retningslinjer, og avdelingen er klassisk fotojournalistikk-innrettet. Vi er egentlig ganske old school.
 

- Når kommer fotoavdelingen inn i prosessen?

- Det varierer litt, i dette tilfellet var det med en gang. Journalist Sæba hadde fått kontakt med presten og koblet på fotoavdelingen med det samme. Av og til er sakene komplekse og ikke visuelt drevet, og da kommer vi inn senere i prosessen. 

- Hvor leter du etter ideer? 

- Som sagt er det viktigste å ta en kaffeprat med en kollega. Da tenker vi gjerne høyt. For eksempel: nå er det snart konfirmasjonstid, er det ikke noe kult vi kan gjøre på det? Så begynner vi å nøste - hvordan gjøres en konfirmasjon på for eksempel Hitra eller Frøya? Jeg liker å jobbe på den måten. En idé kan også dukke opp når jeg er ute på en nyhetssak, eller en annen jobb. I tillegg leser jeg lokalaviser og følger med på det som foregår.

- Mange fotografer søker ut i verden når de skal fortelle historier. Hvorfor er det så vanskelig å se det som skjer rett foran øynene våre? 

- Det er et godt spørsmål. Alle har en eventyrtrang. Man blir inspirert av ting man leser i internasjonale magasiner og aviser, også vil man gjøre det samme. Noen fotografer har en drive til å fortelle om de viktigste begivenhetene i verden akkurat nå. Det er bra. Men samtidig kan man bli litt blind for det som skjer nær deg. Jeg føler at vi i Adressa har vært veldig flinke til å lage fortellinger fra trivielle ting i nærområdet. Det kan bli  fantastiske historier. Dessuten har vi ikke ressurser til å reise verden rundt og dekke alle begivenheter. 
 

- Du har vært profesjonell fotograf siden 1996, og fast ansatt i Adresseavisen siden 2001. Du har vunnet en drøss med priser i Årets Bilde, og dekket flere vinter- og sommer OL. Du er allsidig, allikevel har du en tydelig stemme som fotograf. Hvordan klarer du å utvikle deg fotografisk? 

- Jeg jobber mye med sport og synes det er fantastisk artig. Da fotograferer du ting som skjer hele tiden. Men opp gjennom årene har jeg også jobbet mye nyhet og reportasje. I år vant jeg en pris i Årets Bilde for en reportasje om et barneskirenn i Oppdal. Da tenkte jeg gjennom konseptet for jobben på forhånd. Jeg ville ikke bare ende opp med en samling bilder av folk som kommer i mål. Jeg prøver å rendyrke og begrense ideen. I dette tilfellet er ideen så begrenset at jeg sa til meg selv at utøveren skal ligge på bakken, utslitt, med øynene igjen og slim rundt munnen. Først da ville jeg ta med bildet i serien. Jeg liker trange rammer. Det går an å være minst like kreativ hvis ideen er stram.

- Du har aldri deltatt i internasjonale konkurranser. Hvorfor ikke?

- Det vet jeg ikke helt om jeg har et godt svar på. Jeg har aldri jaget internasjonale konkurranser, det er ikke viktig for meg. Men det er stas hver gang jeg får en pris i Årets Bilde.

- Adresseavisen har slått sammen video og foto til en avdeling. Hvordan påvirker det fotografene og fotojournalistikken?  

- Noen av de ansatte i den gamle gamle video-avdelingen hadde nærmest aldri tatt et stillbilde før sammenslåingen. Nå gjør de minst like mye stillbilder som video. Jeg vil påstå at de har blitt flinkere til å ta stills enn vi har blitt til å ta video. Jeg synes sammenslåingen har vært veldig vellykket. Vi har lært mye av dem, og omvendt. Det har påvirket bildejournalistikken, både hvordan vi forteller historier og presentasjon av bilder på trykk og nett. Prosjektet «Klasse 10 c» er et godt eksempel, det var et samarbeid mellom stillbilder, levende bilder og live-sending. 



Juryen for Årets magasinfoto besto av Trine Ohrberg Rolfsen i MBL, Kjersti Løken Stavrum, Terje Svendsen i Østlands-Posten, Suzanna Kaluza i Trigger og Martin Huseby Jensen i Journalisten.