- Dette er et meningsinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Utvalget presiserte
at Vær varsom-plakaten og redaktøransvaret gjelder for alle typer
redaksjonelt innhold. I tillegg behandlet PFU ytterligere tre åpne saker, og
fire saker ble behandlet bak lukkede dører.
Robot-klage
Klagen gjaldt Bergens Tidendes såkalte bedriftsrobot, som
lager redaksjonelle tekster basert på resultatregnskaper fra Brønnøysundregistrene.
Klager var teknologiselskapet Muybridge, som mente tittelen «Trøbbelår for
Muybridge AS» var feilaktig og gikk lenger enn det var dekning for i artikkelen. Selskapet pekte på at mangelen på
redaksjonell kontroll førte til at BT ikke fanget opp at de som
oppstartsselskap hadde god likviditet, er i en utviklingsfase og ikke forventer
overskudd før i 2025.
BT presiserte at selv om teksten var skrevet automatisk, så
er tjenesten redaksjonelt styrt. Avisen mente tittelen ikke skadet selskapet,
men endret den likevel til «Slik gikk det med Muybridge AS» etter at klager tok
kontakt.
Redaksjonen la også inn at selskapets underskudd må ses i lys av at
det er i en oppstartsfase.
Utvalget hadde
forståelse for at klager reagerte på bruken av ordet trøbbelår i tittelen, og at
det ikke kom frem i artikkelen at det dreide seg om en oppstartsbedrift. Selv
om utvalget mente at dette ikke var så belastende at det representerte et
presseetisk overtramp, endte konklusjonen på «etter en samlet vurdering ikke
brudd», som er en frifinnelse med noen kritiske merknader.
Les mer om saken her.
VGs managementselskap
PFU behandlet også en klage mot Verdens Gang (VG) og omtale
av profiler tilknyttet mediehusets managementselskap Max Social. PFU slo fast
at det ikke er noe i veien for at VG har et eget managementbyrå, så lenge det
er tydelig adskilt fra VGs redaksjonelle virksomhet.
En rekke publiseringer var innklaget, blant annet en
musikkanmeldelse av Marcus & Martinus og kommentarartikler om Synnøve
Skarbø og etableringen av en omstridt skjønnhetsklinikk.
For PFU kokte det
presseetiske spørsmålet ned til Vær varsom-plakatens (VVP) punkt 2.3, om å opplyse om bakenforliggende
forhold som kan være relevant
for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.
Burde VG ha opplyst at de omtalte kjendisene
er del av deres egen management-stall?
PFU svarte både ja og nei på dette. I noen av publiseringene
var det ikke nødvendig å opplyse om bindingen. Det gjaldt blant annet et
underholdningsinnslag der influenseren Kristine Gjelsvik var på «speeddating».
PFU fastslo at det ikke var nødvendig for publikum å vite at Gjelsvik er
tilknyttet Max Social.
Derimot konkluderte PFU med at VG burde opplyst om bindingen
i musikkanmeldelsen og artiklene om skjønnhetsklinikken. Det var relevant for
publikum å vite at VG selv er manager for den anmeldte artisten, samt for
eieren av klinikken. «Åpenhet i slike tilfeller er viktig for å skape tillit
til at VGs journalistikk er fri og uavhengig», uttalte PFU.
Likevel ble ikke VG felt. Avisen hadde i ettertid lagt inn
de nødvendige opplysningene. Det var også avgjørende for PFU at VG i
utgangspunktet har rutiner for å vise åpenhet om Max Social. VG merker i
utgangspunktet samtlige publiseringer der Max Social-kjendiser omtales. PFU
påpekte at VG også er åpen om alle bindinger på en egen side for dette.
Les mer om saken her.
Stor takhøyde på
meningsplass
Den siste klagen som ble behandlet i åpent møte, handlet om
to debattinnlegg i Utrop, der det ble hevdet at Reinert Skadsem i partiet
Demokratene prøver å spille innvandrere og minoritetsgrupper opp mot hverandre,
og at han og partiet har et rasistisk grunnsyn.
Klager var den omtalte Reinert Skadsem, som mente Utrop hadde
publisert grove, injurierende beskyldninger som han burde fått anledning til å
imøtegå før publisering, og at han ble hengt ut som rasist.
Klager reagerte
også på at han ble nektet tilsvar på sitt andre debattinnlegg. Utrop, på sin
side, mente at i en meningsutveksling mellom to ytterpunkter i
innvandringsdebatten, må deltagerne påregne å få sterk kritikk. Avisen mente
også redaksjonen kunne sette sluttstrek etter det andre påklagede innlegget, da
klagers tilsvarsrett allerede var ivaretatt.
Spørsmålet her var altså om det var publisert beskyldninger
som utløste samtidig imøtegåelse, og hvorvidt den angrepne hadde fått komme
tilstrekkelig til orde.
Utvalget konkluderte med at utsagnene som var rettet mot klager og partiet
Demokratene, var karakteristikker av motstandere i en løpende politisk debatt,
som ikke utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14, men i
stedet retten til tilsvar, jf. VVP 4.15.
Avgjørende for PFUs konklusjon var at
utsagnene fremkom i et debattinnlegg, ikke i en nyhetsartikkel. Selv om utvalget
hadde forståelse for at utsagnene opplevdes rammende for klager, må det være
stor takhøyde i meningsjournalistikken. PFU kunne heller ikke se at det andre
påklagede innlegget inneholdt angrep som utløste behov for et nytt tilsvar.
Les mer om
saken her.
Siktet eller tiltalt?
I
den lukkede delen av møtet behandlet PFU en klagesak mot Verdens Gang, som gjaldt flere artikler og en
podkast-serie om en mann som i 2019 ble tiltalt for overgrep mot sin tidligere
fostersønn.
Det sentrale spørsmålet var om VG hadde dekning for å omtale mannen
som «overgrepstiltalt» på publiseringstidspunktet; tiltalen mot mannen ble
henlagt i april 2021, men i juni samme år omgjorde Riksadvokaten henleggelsen
og beordret nye etterforskningsskritt. VG mente at klager dermed forble
tiltalt, noe klager avviste.
PFU
fant det vanskelig å ta stilling til spørsmålet ettersom påstand her sto mot
påstand. PFU er heller ingen sannhetskommisjon som skal avgjøre hva som er
korrekt. Det utvalget må vurdere er hvorvidt eventuelle feil utgjør en så stor
skade at det innebærer et presseetisk overtramp for klager.
I
dette tilfellet landet PFU etter en samlet vurdering på at klager, den omtalte
mannen, måtte akseptere fremstillingen. PFU la i sin vurdering vekt på at det
handlet om en sak der klager faktisk ble tiltalt i 2019, og der det også er et
faktum at saken var gjenopptatt på publiseringstidspunktet.
Selv om PFU så at
det for klager utgjør en stor forskjell om han var siktet eller tiltalt, merket
PFU seg at kjernen i VGs sak i liten grad ble påvirket av hvilken status klager
hadde – siktet eller tiltalt – på publiseringstidspunktet.
Les mer om saken her.
Generell kritikk av
barn
Vær varsom-plakatens 4.8 pålegger pressen å ta spesielt
hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barn.
Fredriksstad Blad hadde publisert uttalelser fra en rektor
som uttrykte bekymring for et økende problem med vold, trusler og narkotika.
Både skolen og rektoren var navngitt, og rektoren fikk støtte fra politiet, som
også var bekymret.
Foreldre til fire gutter ved skolen klaget fordi de opplevde
at det var deres barn rektoren snakket om. PFU konkluderte imidlertid med at de
publiserte uttalelsene var generelle, de handlet om bekymringer for et generelt
problem. Siden ingen konkrete barn ble nevnt, var artiklene heller ikke et
presseetisk overtramp overfor klagernes barn, uttalte PFU.
Les mer om saken
her.
Svikt
på sentrale punkter
I en klagesak mot
Bergensavisen (BA) understreket PFU at den samtidige imøtegåelsen ikke bare er
en pliktøvelse man gjør rett før publisering, men at den er en sentral del av
den journalistiske arbeidsprosessen.
Den Nationale Scene (DNS) i Bergen klaget inn flere
artikler i BA, som omtalte fryktkultur og dårlig arbeidsmiljø ved teatret.
Kritikken ble rettet mot ledelsen, og bygget på både en rapport fra
fagforeninger og anonyme kilder. Det ble også påstått at det skulle ha skjedd
voldshendelser ved teatret.
Teatret klaget fordi de ikke ble forelagt påstandene om
voldshendelser før publisering, og fordi avisen videreformidlet påstandene uten
å undersøke om de stemte. Klager hevdet at avisen hverken innfridde kravet til samtidig
imøtegåelse, eller sørget for tilstrekkelig opplysningskontroll.
BA på sin side
mente at teatret hadde skjermet seg mot kritiske spørsmål, selv om de så at
teatersjefen kunne ha fått tilsendt innholdet i anklagen om voldsbruk på
tekstmelding før publisering.
Utvalget slo fast at anklagene var av en slik karakter at
de utløste teatrets rett til samtidig imøtegåelse. Ved å sikre mulighet for
samtidig imøtegåelse, ville avisen økt muligheten til å opplyse sentrale
forhold rundt påstanden om voldsbruk.
Når så ikke skjedde, ble avisen felt for brudd på god
presseskikk på de to mest sentrale punktene i VVP; 3.2, om
opplysningskontroll og 4.14, om samtidig imøtegåelse.
Les mer om saken
her.
Rammende
identifisering
Når mediene omtaler personer i forbindelse med klanderverdige
forhold, pålegges mediene å være varsomme med å bringe opplysninger som kan
identifisere disse. Identifisering må begrunnes i et berettiget
informasjonsbehov.
I en klagesak mot
Nordlys ble en lærer ved en navngitt skole
anklaget for å mobbe elever, og avisen opplyste at læreren er samboer med
skolens rektor.
PFU slo fast at forhold som angår
barn og unges skolehverdag har offentlig interesse, og at avisen måtte kunne
omtale foreldrenes opplevelse av forholdene på den navngitte skolen.
Men utvalget konkluderte med at den indirekte
identifiseringen var unødvendig rammende for den omtalte læreren, og i strid
med VVP 4.7. PFU la også vekt på at Vær Varsom-plakaten pålegger mediene å vise
særlig varsomhet når identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning
for tredjeperson, i dette tilfellet familiens barn.
Les mer om saken
her.
