Linn Stalsberg mener at norske journalister altfor ofte er for overfladiske og ikke evner å berøre kjernen i artikler de dekker.
Linn Stalsberg mener at norske journalister altfor ofte er for overfladiske og ikke evner å berøre kjernen i artikler de dekker.

MORGENRUTINEN:
– Jeg er mer opptatt av verden nedenfra, og av vanlige folk, enn av dem som har posisjon og makt

Linn Stalsberg starter alltid arbeidsdagen på Facebook.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Linn Stalsberg er journalist, forfatter og spaltist.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe!

– Hva har du på nattbordet?

– Jeg har ikke nattbord, men på gulvet ligger mursteinen Alf Prøysens Lørdagsstubber som jeg leser litt i hver kveld. Sånn blir man påminnet om at man kan forstå nesten hele verden gjennom vanlige menneskers liv og tanker. Dessuten blir det åpenbart at både moralpoliti og fattigdom har skapt utenforskap i dette landet lenge for Groruddalen ble et begrep mer enn en dal. Men mest av alt er det fantastisk lesning.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg starter alltid på Facebook som på nesten skremmende vis er blitt selve internett for meg. Her forstår jeg raskt hvilke kronikker jeg bør lese, hva som er siste nytt innen områder jeg interesserer meg for, og hvem som allerede har klart å starte diskusjoner eller krangler før jeg er ferdig med den første kaffekoppen. På den måter leser jeg rett som det er kritikken av en kronikk for eksempel, før jeg leser selve kronikken. Etter en runde på Facebook leser jeg alltid Klassekampen og Aftenpostens del to.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Klima- og miljøkrisen avlyst: Jordkloden kjøles ned og dyrebestanden øker

– Hvor leter du etter gode saker?

– Fordi jeg ofte skriver kronikker eller kommentarer, kommer ideer gjerne via utenlandske medier, igjen via Facebook; som for eksempel The Guardian, ETC, Jacobin eller New York Times. Eller via andre artikler eller TV-klipp folk deler på Facebook, ofte inne i grupper der vi møtes for å diskutere felles faglige temaer, og folk hele tiden er på hugget etter siste nytt innen våre områder. Jeg har jo mine interessefelt som alle andre, og følger etter beste evne med på utviklingen innen dem.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Jeg er mer opptatt av verden nedenfra, og av vanlige folk, enn av dem som har posisjon og makt. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer tid og rom til å snakke med alle dem i samfunnet vi ellers har det med å snakke om; typisk svake gcrupper, som ikke er representert av noen med makt.

– Hvilket spørsmål mener du er det viktigste for en journalist?

– Det var et vanskelig spørsmål, jeg vet ikke. Men enhver journalist bør vel helst ville noe med journalistikken sin, og etterstrebe med det et bedre samfunn og løsningen innenfor det feltet man er opptatt av. Rent generelt kan man vel si at miljøspørsmålet bør inngå i alle områder av journalistikken. Selv sportsjournalister bør skrive om giftig skismøring eller kunstgressbaner, for eksempel.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er god på å sette meg grundig inn i nye temaer, få raskt oversikt over feltet, finne ut hva som er «cutting edge», hvem som er hvem, hvilke debatter som brenner og hvilke tradisjoner eller retninger de ulike posisjonene står for, også historisk.

Den gøyeste epoken var den aller første, da jeg var lokalavisjournalist i Romerikes Blad.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Den gøyeste epoken var den aller første, da jeg var lokalavisjournalist i Romerikes Blad. Det var tidlig på 90-tallet og jeg gikk rett inn til redaktøren og sa jeg ville blir journalist. I en hånd fikk jeg et kamera og i den andre en blokk. Så var det rett ut og skrive om tomme svømmebassenger i Nannestad, alene, helt uten erfaring. Det gikk ganske bra syntes jeg, selv om jeg var veldig nervøs. Først lenge etterpå fikk jeg vite at jeg hadde kommet tilbake uten bilder på filmen og at de i etterkant hadde sendt ut en fotograf for å ta tilsvarende bilder. En annen gang skulle jeg ta bilder av en såkalt «julemarsj», der folk hadde kledd seg ut som nisser og greier for å gå marsj. Jeg husker det gikk iskaldt gjennom kroppen da jeg atter en gang hadde null bilder på filmen. Jeg kjørte rundt og ba folk ta på kostymene igjen så jeg kunne ta nye bilder. I panikk fortrenger man det flaue der og da.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Avsløringen av Windrush-skandalen som The Guardian gjorde, som endte med at innenriksminister Amber Rudd gikk av. En av journalistene der brukte seks måneder på å gå i dybden på sak etter sak der innvandrere fra Karibien, eller etterkommerne deres, mistet helserettigheter, trygd eller bolig, fordi de ikke kunne bevise at de var britiske borgere. Noen ble til og med utvist etter et helt liv i «moderlandet». The Guardian viste deretter hvordan alle enkeltsakene bunnet i nye regler som daværende innenriksminister, nå statsminister, Teresa May iverksatte i sin tid.

– Journalisten, Amelia Gentleman, avslørte deretter hvordan innreise-papirene til denne gruppen innvandrere ble ødelagt av regjeringen, som gjorde at de ikke kunne bevise ankomstdatoen sin. Senere viste The Guardian hvordan Rudd feilinformerte parlamentet i saken. En typisk sak hvor svake grupper i samfunnet som opplever urett blir sett av en journalist som tar dem på alvor og oppdager en alvorlig systemsvikt og overgrep. I tillegg ble makta stilt til ansvar, og måtte ta konsekvensen.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At de altfor ofte er for overfladiske og ikke evner å berøre kjernen i artikler de dekker, eller unngår å sette den enkelte reportasje inn i en større samfunnsmessig eller internasjonal kontekst. Jeg synes også mediene de siste årene for ofte aksepterer og inkorporerer begreper og premisser fra såkalte «alternative medier», eller høyreekstreme blogger, som vi også kan kalle dem. Når det er sagt er jeg stor fan av «mainstream media», som jeg anser som en hedersbetegnelse, og et sted der det fremdeles pågår god og viktig journalistikk.

Rent generelt kan man vel si at miljøspørsmålet bør inngå i alle områder av journalistikken.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– At journalister har nok tid og ro til av og til og kunne gå i dybden, og ikke alltid måtte løpe etter klikk, annonsører og lesere. Dette krever jo sitt når mediene må fornye seg og tjene penger på nye måter, og jeg er i så måte i stor fan av pressestøtten. Jeg synes dessuten at «sannhetssøken» er et bedre stikkord for yrket enn «nøytralitet», da sistnevnte ofte ender med å intervjue to sider av en sak, uten å ta innover seg om den ene siden er en lobbygruppe for eksempel, eller tar rent ut feil.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Mediebransjen påstås å slite med nok inntekter, og dette er sikkert sant for mange, men samtidig eies jo en del medier av store konsern som så vidt jeg forstår tar ut utbytter, så dette er også en sannhet med noen modifikasjoner. Likevel anses denne elendige økonomien som en sannhet, og dette rammer selvsagt også betalingen til oss frilansere, noe som NJ heldigvis har løftet frem i det siste.

– Ved siden av økonomien er det en utfordring med alle disse bloggene og nettsidene som kaller seg medier, men driver med mye anonym blogging fulle av spekulasjoner og konspirasjonsteorier, og ingen skikkelig journalistikk. For mange som søker rundt på nettet litt tilfeldig etter nyheter eller saker kan det være vanskelig å se forskjellen. Dette siste poenget blir jo bare forsterket av at visse presidenter hyler opp om «fake news» og «enemy of the people», noe som er kjempefarlig for både journalistikk og demokrati.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Siden det akkurat var bursdagen til James Baldwin, stoppet jeg opp ved en video noen delte der han holdt sin Cambridge Union tale i 1965. Den har jeg sett mange ganger før og kan se mange ganger igjen.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– I feriene er det heldigvis rett som det er hele dager, men om jeg kan sjekke på kvelden gjør jeg det. Jeg er altfor avhengig dessverre.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg sjekker ofte Facebook og epost rett før jeg legger meg, men ingen får svar da. Men mobilen er aldri med inn på soverommet. Den lades i etasjen under mens vi sover.