Trosset frykt og redsel for å svime av. Fredag vant hun journalistikk=pris

Det begynte med et behov for å tjene penger etter videregående. Og journalistikk var veien for Ragnhild Ås Harbo. Som 19-åring banket hun på døren til lokalavisen Sandnesposten og spurte om hun kunne få prøve seg. Og dermed begynte ballen å rulle.

Fredag kveld fikk hun prisen for beste video på Østlandet for reportasjen “Flere gravide bruker privat hjelp ved fødsel” i Aftenposten. At filmen om fødselshjelperne ble til, var underveis på ingen måte sikkert. For opptak ble slettet og Ragnhild fryktet at hun måtte filme fødsel. Noe som for henne fremstod som selve skrekken.

Utgangspunktet var at Tine Dommerrud i Aftenposten skrev om såkalte doulaerver eller fødselshjelpere. Harbo, som var engasjert som videojournalist i mediehuset, fikk av reportasjeleder oppdraget med å lage en reportasje om disse kvinnene som stiller opp og hjelper fødende under hele prosessen. Med vann. Med trøst. Med det behovet som måtte melde seg.

Her kan du se vinnerreportasjen

Kontakten med fødselshjelperne var etablert og det ideelle paret funnet. Hun fra Spania. Han fra Cuba. Begge hadde de vært bosatt i Norge ganske kort. Harbo tilbragte en lørdag sammen med familien. Fortalte om seg selv, ble kjent og begynte med opptakene.

Kunne ende med å trekke seg

Moren la noen føringer for det som skulle bli et ti dager langt prosjekt med mye venting. Harbo måtte holde seg i bakgrunnen, ikke komme for tett innpå. Og det kunne være at de etter fødselen trakk seg fra hele prosjektet slik at alle opptakene var til ingen nytte. Men Harbo sier at hun hadde en god følelse.

Noe hun kanskje ikke hadde etter det første møtet. Noe av det første hun forteller når vi møter henne til frokost dagen etter prisutdeling er at opptakene fra denne lørdagen ble slettet … og egentlig skulle hun ikke filme under fødselen. Hun skulle få være til stede hjemme hos paret helt fram til de skulle på sykehuset.

Det ble ekstra press på journalisten. For allerede her kunne reportasjen gått i vasken. I ti dager ventet Harbo på telefonen om at nå, nå kunne hun ta med seg kamera og komme.

- Jeg sov med telefonen og turte ikke gå ut med venner i tilfelle noe skulle skje.

Vannet gikk

Hvilket helt sikkert var fornuftig. For en natt ringte telefonen klokken 03.30. Fødselen var i gang. PÅ plass hjemme hos familien brukte hun mye tid på å filme. Det tapte måtte tas igjen. Harbo forteller hun beveget seg helt i ytterkanten. I skyggene. For å gjøre minst mulig av seg. Tilliten var viktig, det samme var at paret ikke skulle merke at hun var der.

Så kom tidspunktet da det var tid for å dra til sykehuset. Harbo sa takk for at hun hadde fått være til stede. Ønsket lykke til, og forberedte seg på å etterarbeidet. Men nei. Hun fikk være med til klinikken hvor fødselen skulle skje. Hodet ble tomt og svetten begynte å renne. Å se en fødsel står langt langt nede på ønskelisten til Harbo. Når det vises på TV har hun sett en annen vei. Hun har svimt av når hun har gitt blod. Blod er ikke ønsket.

- Det var bare å stålsette seg. Jeg måtte filme. Jeg måtte stå oppreist. Men jeg sørget for at sykehussengen stod bak meg, slik at om jeg besvimte falt jeg i den retningen. Ikke opp i badekaret hvor fødselen skjedde.

Klokken 11 kommer barnet. Da hadde hun filmet i mer enn seks timer i et strekk. Uten å ha spist eller drukket. Det ble litt shaky-cam underveis.

Banket på redaktørens dør

Frykten var overvunnet. Det som var skremmende var blitt vakkert. Og da filmen var ferdig sa familien at Aftenposten kunne publisere. Da hadde det vært noen runder med diskusjoner på desken. For det er mye nakenhet i opptakene. Naturlig, men nakenhet likevel.

Underveis var dialogen viktig. Harbo sier at hun ikke er spesielt dyktig på det tekniske. På video er hun selvlært. Særlig i tiden i student-TV i Trondheim. Men hun er god med folk, forklarer hun. De får tiltro til henne. Det var viktig i denne saken siden det var en fare for at de kunne trekke seg. Men siden historien får fortelle seg selv, bidro det også til at familien fikk føle eierskap til fortellingen om fødselen. Det tror hun var viktig.

Mellom tiden i Sandesposten og Aftenposten studerer Harbo journalistikk i fire måneder i Cape Town. Hun gjentar øvelsen fra lokalavisen og banker på døra til NRK Rogaland og ber om å få prøve seg. Det ender i ett år ved distriktskontoret. Samtidig jobber hun også redaksjonelt for fotballaget Sandnes Ulf. 

Så reiser hun til Trondheim. Egentlig for å studere idrett ved NTNU, men ender med å bruke mer tid i StudentTV. Det er her hun begynner å leke bak kamera. Hjemme på ferie ringer Aftenposten. De trenger en videojournalist på sporten og en kollega fra studenttv har tipset dem om henne.

I gang med studier

Etter et år sier hun opp engasjementet og blir tilkallingsvikar. Samtidig tropper hun opp på Høgskolen i Oslo og Akershus for å studere journalistikk. Om ikke lenge er hun halvveis i bachelorstudiet. På mandag tar hun fatt på den andre praksisuken. På innenriks i Dagsrevyen.

- Jeg har fått stor respekt for videjournalistikk som fortellermåte. Det er utrolig effektivt. Selv har jeg nok fått mer guts av jobben. Og lært at jeg må tørre å gå nært på, også i intime situasjoner.

Hun hadde kanskje ikke trengt studere journalistikk. Karrieren var godt i gang. Men, som hun selv sier, teorien har gitt mange a-ha-opplevelser. Etiske problemstillinger som hun selv har stått oppe i, og løst riktig. Å sette teori til magefølelsen.

- Og så vil jeg bli en enda bedre journalist.