Fotograferer patriotisme og nasjonalisme blant ungdom i USA og Russland

– Jeg tror det er viktig å ha noen sterke grunnpilarer i arbeidet – hva er de ultimate spørsmålene i livet ditt? Hva er ditt mørke, det du kjemper med? Og så må du prøve å knytte det til temaer som er relevante for vår tid.

Det sier Sarah Blesener til Journalisten. Den unge, amerikanske fotografen har nettopp våknet opp i Oslo, etter å ha sovet et par timer. Natten ble tilbragt på flyet fra New York, hvor hun bor.

Torsdag kveld åpner hun programmet på fotofestivalen Dok18 i Fredrikstad. Der skal hun presentere sine grunnpilarer – nemlig hvordan ungdom påvirkes av det politiske klimaet de vokser opp i.

Blesener har bakgrunn fra psykologi og ungdomsarbeid. På International Center of Photography (ICP) i New York lærte hun hvordan hun kunne omsette temaene hun interesserer seg for i visuelle historier.

– Når man vokser opp i USA tror jeg man automatisk er født inn i en slags indoktrinering. Religiøst, politisk og militært. Jeg har alltid lest mye, og for meg var det vanskelig å forstå sammenkoblingen av nasjonal og personlig identitet.

Patriotisme og nasjonalisme

Da Blesener avsluttet studiene på ICP for to år siden, fikk hun høre at det ikke var noen vits å gjøre ting slik de var blitt gjort før. Mediebransjen var i endring, den gamle modellen var død, og det var mye negativitet spesielt blant eldre fotografer.

Fra lærerne fikk hun et klart råd om ikke å gå den tradisjonelle veien med å begynne som praktikant i en avis, og jobbe seg opp derfra. Hun bestemte seg for å ikke vente på stipender og oppdrag, men sette i gang med egne prosjekter med det samme.

Hun reiste til Russland og fotograferte lokale klubber, leire og kadettskoler for barn og ungdom hvor patriotiske ideologier og tradisjoner blir formidlet. Hvordan patriotisme ble satt i system i undervisningen av den oppvoksende generasjon, fascinerte henne.

Prosjektet ble publisert under valgkampen til USA. Hun trodde det var god timing, alle snakket om Russland og Bleseners håp var at bildene ville starte en samtale om amerikanernes egen nasjonalisme og patriotbevegelse.

I stedet ble bildene oppfattet som en bekreftelse på nasjonalismen i Russland, bilder av ungdom med våpen ble slått stort opp, mens de mer universelle og nyanserte sidene av historien kom i skyggen.

– Det var frustrerende. Jeg var fersk som fotograf og veldig naiv. Jeg følte meg som et propagandaverktøy, og at bildene mine bare skapte mer frykt. Det er det motsatte av hva jeg ønsker - nemlig å alltid vise empati.

Tilbake i USA ville hun bare legge ned kamera. Men ut av frustrasjonen vokste et ønske om å undersøke patriotismen og nasjonalismen blant ungdom i eget land. Med to store stipender i bagasjen, reiste hun rundt i USA og fotograferte militære sommerleire, fritidsklubber og arrangementer for barn og ungdom.

Vil få folk til å reflektere

Der mange fotografer møter stengte dører, klarte Blesener å komme inn. Ifølge henne var det en klar fordel å være ung kvinne.

– Da jeg jobbet i Russland var jeg 23 år, og jeg ser yngre ut. Folk trodde jeg gjorde et studentprosjekt – så søtt, selvfølgelig kan du ta bilder – var responsen.

Tilgangen i USA var vanskeligere. Mistroen mot mediene er stor, det samme er frykten for å bli satt i bås som ekstremister. Men etter lang tids arbeid fikk hun grønt lys.

– Hvordan påvirker dine egne politiske holdninger arbeidet du gjør?

– Jeg drar for å lære, ikke for å projisere mine holdninger. For meg er det viktig å stille spørsmål, skape forvirring og selvmotsigelser, slik folk kan reflektere og konkludere selv.

Prosjektet har blitt publisert i National Geographic, Time Magazine, The New York Times og i en rekke andre magasiner over hele verden. Hun har hatt utstillinger, og fått enda flere stipender og priser. Selv er hun mest opptatt av å nå ut til et relevant publikum, til vanlige folk som kan gi henne motstand og ikke deler hennes politiske syn.

– Det viktigste er ikke å få en finest mulig publisering, men hva slags innvirkning arbeidet ditt kan ha på folk. Jeg tror på å tenke utenfor de tradisjonelle mediene, og la arbeidet leve i offentlige settinger og på alternative arenaer.

God tid for kvinnelige fotografer

Å pleie et nært forhold til bilderedaktører og andre fotografer, er likevel helt avgjørende for å lykkes, tror hun. Rundt seg har hun et nettverk av mentorer hun stoler på, og som hun jevnlig viser langtidsprosjektene til. Hun holder bilderedaktører oppdatert underveis i arbeidet, sender bilder og forteller hva hun strever med.

– Mange fotografer venter til at de har det perfekte produktet før de sender arbeidet sitt til bildesjefene. Men jeg tror ikke det er riktig. Produktet er jo også komplisert og rotete, og det er bra å involvere redaktørene i prosessen.

Blesener forteller at hun ble sjokkert da hun møtte kjønnsfordelingen i fotobransjen. På studiene var 80 prosent av studentene kvinner, ifølge fotografen. I arbeidslivet utgjorde de kanskje 10 prosent.

– Men det er en fantastisk tid for kvinnelige fotografer. Det er mange stipender, og samholdet blant kvinnelige kolleger er stort. Vi passer på hverandre, som en familie. Vi er frilansere, så det er jo ingen andre som gjør det.

Sarah Blesener presenterer arbeidet sitt på Litteraturhuset i Fredrikstad torsdag kveld klokka 19.00