Henger i strikken

For 20 år siden frilanset jeg som fotograf i NTB. Det ble noen helgevakter der, og under en av disse fikk jeg et oppdrag på Tusenfryd, utenfor Oslo. Grunnen var at det kort tid i forveien hadde vært en ulykke på Aker Brygge, da en ung gutt var blitt skadet under strikkhopping. Og denne helga skulle det strikkhoppes i Tusenfryd, for første gang etter ulykken på Aker Brygge.

Oppdraget fra redaksjonen var derfor klart formulert: Ta et bilde av en strikkhopper! Og sammen med journalist Gry Isberg dro jeg ut til Tusenfryd for å dra i land det tilsynelatende enkle oppdraget. Problemet da vi kom fram var bare at ingen hoppet! Vi sto der og ventet og ventet, men de eventyrlystne holdt seg på god avstand denne dagen.

I mellomtiden kom jeg i kontakt med arrangørene av strikkhoppinga, og etter en del prating endte det med at de fikk meg til å si ja til å hoppe selv! De hadde masse gaffatape, så vi kunne få festet kameraet slik at jeg kunne ta bilde av meg selv i fallet.

Jeg skjønte i samme øyeblikk som jeg sa ja til å hoppe at dette var en gedigen tabbe, og enda verre ble det da jeg sto på toppen, 60 meter over bakkenivå. Jeg bare sto og sto og sto som frosset fast, livredd. Men til slutt tok jeg konsekvensen av mitt tabbevalg, sa «faen og!» og kastet meg ut. Sånn dødsskrekk har jeg aldri opplevd tidligere, men det var også et adrenalinkikk helt utenom noe jeg hadde følt før.

De 36 bildene jeg tok i stupet nedover, ble utløst med tommelen. Vel tilbake i redaksjonen ble det mye ros for mitt mot og for bildene, og da det ett år seinere ble en ledig fast stilling i NTB Foto, fikk jeg den. Og et av argumentene skal ha vært at «en som tør å strikkhoppe slik i jobben, fortjener jammen fast stilling!».