Her og nå-redaksjonen lager journalistikk med løsninger

I fjor gjennomførte aktualitetsprogrammet Her og nå et prosjekt der de ville gi lytterne løsningene i stedet for problemene.

Prosjektet ble avsluttet ved nyttår, men det har ikke tanken bak. Nå jakter reporterne løsninger som en del av det daglige arbeidet.

– Det er en arbeidsmetode som har gått inn i blodet, sier konstituert redaksjonssjef Kristian Hovstad, som beskriver seg selv som en ildsjel for metodikken.

Vekst i ti år

Noen vil si at det å søke løsninger har dype røtter i journalistikken. Mer moderne er retningen knyttet til det som omtales som konstruktiv journalistikk.

– Journalistens oppdrag er ikke bare å fortelle om skjevheter og konflikter, men også å peke på løsninger eller hente inn kilder som kan peke på løsninger.

Det sier Liv Ekeberg, som jobber som journalist i Agderposten og dessuten representerer yrkesstanden i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hun er en av de som har fattet interesse for den journalistiske retningen. Senere i høst vil hun arrangere en debatt om temaet.

Retningen har særlig har skutt fart i Norden det siste tiåret. Det skjedde etter at daværende nyhetssjef Ulrik Haagerup i Danmarks Radio (DR) skrev en kronikk om at en god nyhet ikke trenger å være død, ødeleggelse og elendighet – det kan også være noe som sprer inspirasjon og nye løsninger.

Daglig nyhetsarbeid

Det er dette de praktiserer i Her og nå. Det er nedfelt i den interne «bibelen», der det heter at redaksjonen i tillegg til programmets historiske bagasje skal bygge en ny vegg av løsninger.

– Målet er å gi lytteren utvidet forståelse og refleksjon som skaper engasjement. Vi skal ikke lage positive nyheter, men nyheter som kan skape noe positivt, heter det i strategidokumentet.

Redaksjonssjefen sier at det er som med målet om å holde andelen kvinnelige kilder oppe: Det er noe det må jobbes løpende med.

– Det er en grunnleggende tanke hos oss og noe som ligger i metodikken. Vi sier ikke nødvendigvis på morgenmøtet at nå må vi gjøre konstruktiv journalistikk, men vi spør om det er noen som har prøvd dette før, om det kan være land som har andre regelverk eller hvordan de klarte det et annet sted. Det handler om å lete etter andre svar.

– Hvordan måler dere om dere lykkes?

– Vi har ingen telling, men det handler om å stille kontrollspørsmål som om vi tilførte en løsning og hvem andre som kunne være kilde.

I hvilken grad redaksjonen lykkes, sier han andre må svare på.

Noen ganger skjer det at redaksjonen rett og slett blir grepet av dagsorden med fokus på problemer og konflikt. Men av eksempler på at de lykkes nevner han at de etter et jordskjelv kan spørre om hvordan folk overlever i stedet for hvordan de dør.

– Bare en liten endring i problemstillingen gjorde den endringen.

Et annet eksempel Hovstad trekker fram er, er en sak om at Bergen har funnet en løsning på fastlegekrisen i å ansette leger kommunalt.

Hovstad sier at metodikken også er i bruk i Dagsrevyen, Urix, der Tomm Kristiansen har framsnakket modellen over lang tid, og ved flere distriktskontorer.

Blir lærebok

Vigdis Holmaas jobber med en lærebok om emnet som kommer til våren. Hun sier at det er ulike tolkninger om praksisen er et nyhetskriterium, en retning, en tilnærming eller metode. Selv legger hun en samfunnstekning til grunn, og beskriver det som en strategi for å bedre journalistikken, gi bedre balanse og utvide medias samfunnsrolle.

– Både i nyhetsdekningen og som tilrettelegger for samfunnsdebatten er det jobben vår å ta opp problemer. Konstruktiv journalistikk handler om å lete etter løsninger med samme iver, sier Holmaas, som til daglig jobber i NRK Hordaland.

Som eksempel nevner hun dekningen av helsevesenet.

– Når vi får for mye av den negative siden, blir totalbildet feil. Vi vet at norsk helsevesen er blant de beste i verden.

Retningen handler ikke nødvendigvis bare om å være løsningsorientert, men og om å balansere nyhetsbildet.

Ikke gladsaker

Men retningen har ikke bare tilhengere. Det fins uenighet både om hva den er og hvordan den skal praktiseres. Som eksempel kan det nevnes at Haagerup ser på retningen som et ekstra nyhetskriterium som saker velges ut fra. Det er Holmaas mer usikker på.

– Jeg tenker ikke at det er en metode, men et utviklingstrinn som bidrar til bevisstgjøring om hvordan vi jobber og hva som tjener samfunnet og demokratiet.

Retningen har også møtt motstand for at den ikke legger vekt på kritisk journalistikk, og at den derfor kan produsere gladsaker.

– Jeg har møtt lite av den kritikken fordi alle saker har en kime til hva som er svaret. Vi kan ikke peke på løsningene hvis ikke problemstillingen står i fokus, svarer Hovstad.

Han viser til et eksempel om at en sak om voldsproblematikk på en skole ikke bare kan resultere i en sak om hvordan en annen skole ikke har et slikt problem.

– Det må gå begge veier.

Holmaas mener retningen ikke rammes av kritikken om gladsaker.

– Det er en misforståelse som jeg støter på hele tiden. Konstruktiv journalistikk tar tak i samfunnsproblemer og tar ansvar for å se hva som kan være løsningene.

Hun er veldig opptatt av å understreke av at retningen er både konstruktiv og kritisk samtidig.

– Vi skal være kritiske. Konstruktiv journalistikk er det samme som kritisk journalistikk, men er i tillegg en påminnelse om at vi må lete etter løsningene.

Evaluerer i Aftenposten

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen bruker ikke begrepet, men mer tankegangen for å utvikle journalistikken.

– Dette handler mer om journalistisk bevissthet enn å finne opp ny journalistikk. Vi må være bevisste at journalistikken i sin innretting er kritisk og at vi leter etter feil. Vi kan med fordel være bevisst på å drodle eller søke etter mulige løsninger, sier Hansen.

Han nevner kommune- og regionreformen som eksempel.

– Det er lett å se mulige farer. Så er vi ikke så gode på å se om det noen har prøvd ut dette og sett hvordan det gikk. Det er veldig enkle grep. Vi som journalister er per definisjon flinke til å lete etter feil og litt snevert definerer jobben vår etter det. Ved å balansere kan det bli mer relevant.

For noen år siden hadde redaksjonen det de kalte løsningsorientert journalistikk som en tydelig ambisjon og påminnelse.

– Det har vi gått litt bort fra. Nå har vi det i ulike evalueringer. Der har jeg ofte tatt opp og snakket om at vi blir for ensidig kritisk. Journalistikken er per definisjon kritisk, men vi kan med fordel kombinere det med å være bevisst på at vi kan være en arena for hvordan samfunnsproblemer kan løses.

Misliker begrepet

Konsernkollega og sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad er mer kritisk til retningen, og ikke minst begrepet.

- Det første jeg tenker på når jeg hører det, er om alt det vi driver med da ikke er konstruktivt. Jeg mener all journalistikk bør være konstruktiv, sier Helle.

Han tror ikke retningen vil vokse fram, og mener at all journalistikk ikke bør bli slik. For Helle mener det slett ikke alltid er journalisters oppgave å gi løsninger.

– Kanskje skal vi angripe temaer på en annen måte. Finne paralleller eller kildebelegge saker på en annen måte. Så skal vi løse problemer og. Det er ikke sikkert at det er vår oppgave ut fra vår setting. Det kan ha noe for seg innenfor noen sammenhenger, men vi må passe på at det ikke blir en trend i all journalistikk. Da kan det jo stoppe opp noe og.

Aper vet mer om verden

Som ildsjel mener Her og nås Hovstad at retningen vil bre om seg i fremtiden. Han mener det vil bli et folkekrav fra publikum om mer slik journalistikk som et svar på det han mener er forargelse og oppgitthet over unyanserte og konfliktorienterte medier.

– Konstruktiv journalistikk er et forsøk på å møte oppgittheten.

Han viser til undersøkelsen som ble omtalt i sommer som viser at nordmenn i gjennomsnitt svarer rett på 3,2 av 13 spørsmål om hvordan verden har utviklet seg. Poenget med spørsmålene er at mange tror utviklingen i verden er langt verre enn den faktisk er.

Ifølge den internasjonale leverandøren av undersøkelsen svarer en ape som tar testen i snitt rett på 4 av de 13 spørsmålene.

– Nordmenn er dummere enn aper til å skjønne verden rundt oss. Det er skremmende at vi tror verden er verre enn den er, kommenterer Hovstad.

Han mener også det er et problem at mediene med for mye fokus på spill og konflikt ikke klarer å formidle at politikere også jobber med å finne løsninger.

– Hvis vi bare er opptatt av hvordan de bommer vil vi miste respekten for demokratiet.

Lærebokforfatter Holmaas er inne på noe av det samme. Hun sier at mange mister troen og føler på håpløshet av dagens journalistikk.

– De spør seg om det er noe vits i å engasjere seg. Når du formidler at ting går bra og at det er mulig å gjøre noe, får man et annet engasjement. Å høre om at noen kom ut av noe på den måte og at forskning nytter gir optimisme og tro på at en kan bidra i samfunnet.

Venter vekst

Hovstad mener vi bare har sett starten på fremveksten av metoden. Han mener NRKs såkalte APUS-modell (anslag, presentasjon, utdypning/hoveddel og slutt) vil ende opp som APULS, med l for løsning.

– En løsning hører med, så det er jeg sikker på at kommer.

Holmaas forventer at retningen i fremtiden vil bli en integrert del av det redaksjonelle arbeidet, men at merkelappen den har fått er nyttig i en overgangsperiode.

– Det er et trinn på utviklingen av journalistikken.

Hun ser fremveksten også i lys av samfunnsutviklingen i Vesten.

– Vi ser retninger i vestlige demokratier som er skremmende. Det å ta medias rolle for gitt kan brått snu. Hva er vår rolle for å ta vare på verdiene i demokratiet? spør hun retorisk, og viser til at mange journalister gikk inn i yrket fordi de ville bidra med noe til samfunnet.