Siste korrektur

Det nærmer seg siste korrektur. Når VGs røde penner rasjonaliseres vekk fra nyttår, er korrekturavdelingene historie.

Publisert   Sist oppdatert

Korrekturavdelingene er allerede forsvunnet fra andre aviser. Nå som også landets største avis må spare, overføres medarbeiderne på Tekstkontroll til VG Fakta. Dermed er korrekturavdelingens epoke i avisene helt over.

– Det er litt trist. Vi er interessert i at ting skal være riktig, og jeg er overbevist om at VG nå blir dårligere. Vi ser jo at det er flere feil i aviser som har kvittet seg med korrekturavdelingen, sier veteran Torger Richter.

Stadig færre

Han har satt røde merknader i VG-manus helt siden 1970 og har fått med seg både glansperioden og avdelingens langsomme ferd mot døden. For noen år tilbake var det til enhver tid fire korrekturlesere på vakt, så ble de tre og fra nyttår bare to. Og flere feil enn før er allerede et faktum.

– Det har gått ut over sidekorrekturen. Før leste vi hele siden, nå rekker vi bare titler, bildetekster og ingresser, sier Richter.

Flere feil

Og stoff som tv-sider og resultatbørser kontrolleres ikke i det hele tatt lenger. I gode gamle dager derimot leste man ikke bare hvert ord, alt ble lest to ganger. Først på skjermen og så på sideutskrift, av to forskjellige korrekturlesere. Desksjef Terje Helsingeng understreker at det vil være korrekturlesere igjen i VG etter omorganiseringen, men innrømmer at det blir en krevende situasjon.

– Med færre folk må de skrivende journalistene, vaktsjefene og redigererne ta større ansvar og tvinges til skikkelig gjennomgang av manusene, sier Helsingeng.

Han legger til at VG snart får nytt innskrivingsverktøy som vil gjøre stavekontrollen enklere.

– Men dere unngår vel ikke at det blir flere feil?

– Jeg håper vi klarer å opprettholde det samme nivået.

Forfall

Jon H. Rydne, som har fartstid siden 1983, mener erfaringene fra andre aviser taler for seg.

– Se på Aftenposten. Den skjemmes nå av grove feil man ikke fant i den avisa før i tida.

Han tror også det vil bli vrient å opprettholde en felles språknorm uten korrekturavdelingen.

– Når mer overlates til den enkelte, blir dette vanskeligere å gjennomføre, selv om Tansa kan rette opp ord. Nye journalister skriver gjerne mer radikalt enn det VG tilstreber, sier Rydne. Han ser nedprioriteringen som et tegn på et generelt forfall i skriftkulturen.

– Hvilke spennende penner gleder du deg til å lese i avisene i dag?, spør Rydne, og slår fast at det dreier seg om noen ganske få.

– Avisene vil ha flinke gravejournalister og ser ikke lenger på språklige ferdigheter når de ansetter folk, mener han.

Vikarer

På dagvakt finner vi Øyvind Stensrud og Jan R. Tislevoll i arbeid. Begge har vært til og fra som vikarer gjennom flere år.

– Folk er veldig opptatt av språk, og klagemengden vil helt sikkert øke. Jeg er redd det blir en ond sirkel. For språk og innhold hører tett sammen. Mange språkfeil gjør ikke bare folk irriterte, de tror mindre på innholdet også, sier Tislevoll, som i tillegg er konsulent i Språkrådet.

Stensrud påpeker at det ikke finnes noe retteprogram som kan erstatte korrekturleserne. Det er bare å ta en titt på tabbene Per Egil Hegge presenterer i sin språkspalte. Den handler ikke om ortografiske feil, men feil bare tenkende mennesker kunne ha fanget opp. Faktafeil, grammatikk, tegnsetting, ulogisk språk, navnesjekk, bruk av ord og begreper er noe av det korrekturlesere bruker mest tid på.

– Med stort og smått retter vi til sammen sikkert opp flere tusen feil hver dag, tror Stensrud.

Nye feil

Dessuten produserer programmer som Tansa nye feil. Slik ble en sangers «vibrato» til hennes «vibrator», og den radikale bevegelsen «Mot Dag» til «Imot dag».

Korrekturleserne tror en ukorrigert avis ville vært en aha-opplevelse for både journalister og lesere. Kvaliteten på det journalistene leverer fra seg varierer selvsagt sterk. Men det blir fort rundt 20 rettelser i en vanlig sak fra en normal journalist.

– Noen journalister fører et sobert språk og har bare et par småfeil, andre er veldig slumsete, sier Rydne, som håper den siste kategorien skjerper seg nå som korrekturavdelingen forsvinner.

– I dag vet de jo at vi fikser feilene for dem. I en ideell verden burde selvsagt journalister som tjener 5-600.000 kroner skrive noenlunde godt. Det blir spennende å se hvordan dette går, sier Rydne, og skynder seg å legge til at journalistene i VG stort sett er ganske flinke.

Også Richter tror korrekturavdelingen har vært en sovepute.

– Nå som færre ledd skal lese gjennom, må journalistene skjerpe seg. Men jeg er redd kvaliteten på VG ikke blir like bra framover. Folk skriver feil, og derfor trenger man et korrekturinstitutt.

Svekket omdømme

VG har i dag høy språklig standard, og Richter tror avisa kan flyte på sitt gode omdømme en stund framover. I starten av karrieren ble han som korrekturleser møtt med latter fra folk som mente at VG var full av feil, selv lenge etter at det var tilfelle.

– VG var den gang kjent for å ha mange feil, og det tok mange år før det inntrykket ble rettet opp, sier Richter.

Språkrådets direktør Sylfest Lomheim har tidligere sagt at han mener mediene svikter språket når korrekturavdelingene ofres i jakten på høyere inntjening. Han mener også å vite at yngre generasjoner behersker rettskriving dårligere enn eldre.

Ikke dårligere

Det er ikke uten videre inntrykket til de røde pennene i VG. Deres erfaring er at språkkunnskaper har mer med person enn alder å gjøre. De yngre gjør kanskje oftere orddelingsfeil, eller særdelingsfeil som ekspertene kaller det. På den annen side finnes eldre som har gjort de samme feilene i alle år.

– Noen eldre journalister er dessuten mer bortskjemte, de er vant til at vi leser korrektur. Mens yngre som kommer fra andre aviser, har tatt mer ansvar selv, sier Stensrud.

Richter mener det skjedde en merkbar endring til det bedre, for lenge siden, da utdannede journalister begynte å innta redaksjonen.

– Ellers er det slik at noen skriver bra, andre skriver bra, men slurvete, og noen skriver både dårlig og slurvete, sier Torger Richter.