Stabækks-russebussen Sjeiken har kjøpt en av låtene som får hard medfart i media. På sin Facebookside skriver de: "Sjeiken har i lang tid støttet Amnesty sin Nei er Nei kampanje mot voldtekt, og vi vet at vår medruss forstår humoren til sangteksten vår." Foto: Sjeiken
Stabækks-russebussen Sjeiken har kjøpt en av låtene som får hard medfart i media. På sin Facebookside skriver de: "Sjeiken har i lang tid støttet Amnesty sin Nei er Nei kampanje mot voldtekt, og vi vet at vår medruss forstår humoren til sangteksten vår." Foto: Sjeiken

Sug fløyta mi, hore

Sjåvinistiske russelåter er ikke noe nytt. Det er heller ikke den moralske forargelsen over musikk vi ikke liker.

Publisert   Sist oppdatert

Onsdag publiserte musikkjournalist Sigrid Hvidsten i Dagbladet kommentaren «Ned på kne, lille Luremus» med undetittel «Hva i all verden driver russen med?». Hun begynner med å ta for seg «Sjeiken», en av årets mest spilte låter under russetreffet på Tryvann. 

Låten er spesialskrevet for en russebuss med samme navn av artisten TIX, som sammen med produsentene i The Pøssy Project, står bak en rekke låter skrevet spesielt for russebusser. Hvidsten siterer flere av dem. Alle med vulgær piker, vin og knull-faktor. 

Hun leser dem videre sånn: «Låtene er så å si oppskrifter på date rape.» Så kobler hun det til den pågående diskursen om voldtekt, først gjennom en historie fra egen russetid der venninne heldigvis ikke ble offer for overgrep, og dernest til den generelle bekymringen for russen. 

Moralsk panikk

Jeg mener Hvidsten som mange før henne gjør feilslutningen å tolke tekster man ikke liker med egen moralsk forargelse. Verre blir det når denne tolkningen direkte leder til en kobling mellom musikken, uønskede holdninger og ulovlige handlinger. Da minner det mer om moralsk panikk. 

I likhet med Hvidtsten synes ikke jeg heller at disse låtene er noe å skrive hjem til mor om. Men det har da heller aldri russelåter ment å være. Tittelen her er en fri oversettelse av årets russelåt i 2000, nemlig DJ Alligators «Blow Your Whistle». I 2006 het hiten «Alla som inte dansar er voldtekstmenn». Året etter var det Aqua og «Barbie Girl», mens i 2008 hadde Kobasjarna og deres «Jag vet att du vill ha mig» den tvilsomme æren av å lydlegge det årets russetid. «Barbie Girl» er ikke grov, den har bare hva noen vil kalle et relativt slett kvinnesyn, sistnevnte har en temmelig eksplisitt tekst. 

Norsk og kommersielt

Den ene virkelige forskjellen jeg kan se er at de siste par års russebuss- og samlings-spilte låter springer ut av en egen kommersiell industri, der låtene er bestilt av russen selv. Men er det verre at noen russ selv har finansiert låtene når denne såkalte partymusikken spilles, enn om de henter tilsvarende lyd fra den øvrige musikkbransjen? 

Den andre er at disse låtene har tekster på norsk, i motsetning til tidligere års forkjærlighet for svensk eller engelsk. Og det er unektelig slik at det da blir lettere å få med seg hva som faktisk synges, på godt og vondt. 

Jeg husker ikke om det var særlig i russetiden jeg pleide feste til blant annet Nirvanas «Rape Me», som kom et par år tidligere, men den var på flere av miksene rundt da. Første linje er «Rape me, my friend». Jeg tørr ikke tenke på hva Hvidsten nå mener om den, i hvert fall ikke om noen hadde laget en oversatt versjon. Frank Zappas «Bobby Brown» er en annen tekst det er vanskelig å se hadde sluppet gjennom hennes moralske filter.  

Dårlig dansemuskk?

Eller kanskje de gjør det likevel? For disse er jo begge fra band og artister man gjerne tillegger helt andre musikalske kvaliteter enn dem hun omtaler som «russlåtartister». Nærmere definisjonen på bruksmusikk-komponister kommer man knapt. Det at hun, som musikkanmelder, ikke gir kred, men snarere forarges over vulgær bruksmusikk, er egentlig som forventet. Det holder i grunnen å nevne de lave terningtallene som trilles til ære for så vel den tradisjonelle dansebandmusikken som den elektroniske utgaven, EDM. 

Russelåtene befinner seg i sistnevnte sjanger. Den får ofte kritikk for å være nettopp sexistisk. For eksempel har stjerneprodusenten Diplo gjennom prosjektet Major Lazer et alter ego som simulerer samleier på scenen, i en (dance-)party-kontekst. Musikken til Major Lazer er også beslektet med hip-hop. Den sjangeren er notorisk kjent for sitt sjåvinistiske uttrykk. Blant dem som har gått for langt over streken kan nevnes Rick Ross, som mistet et spornsorat etter å ha sunget om å putte dop i damers drinker, og Kanye Wests siste album som var en oppvisning i misogyni. 

Ser man mot enda mer popet mainstreammusikk, trenger man ikke gå lenger tilbake enn 2013 for å finne tilsvarende retorikk om date-rape rundt en låt, som den Hvidsten fører mot russemusikken. Robin Thicke slapp da den etter hvert så famøse «Blurred Lines». En låt som nylig ble dømt for plagiat, men i denne sammenhengen mer relevant, også er forbudt ved flere amerikanske studiesteder for sine sexistiske og såkalt «rape-culture»-fremmende tekst. Den lå for øvrig 23 uker på VG-lista, med 2. plass som beste notering. Det hadde ingen sammenheng med det årets russekull. 

Låta fikk medfart også i norske medier for en tekst som uten tvil kan kalles tvilsom. Det er et stykke fra kritisk diskusjon til å trekke grenser slik enkelte  universiteter gjør. Men for mange vil det være en logisk konsekvens av koblingen.

Hvordan slipper de unna?

Hvidstsen spør også: «Hvordan i alle dager slipper Tix & The Pøssy Project unna med å skrive slike tekster? Hvor i huleste er det blitt av alvorspraten?» Den praten fikk hun løftet frem i flere medier. 

Kronikken endte i Debatten på NRK samme kveld, og har fått flere oppfølger-kommentarer, inkludert russepresidenten som rykker ut og tar avstand ved å skrive: «At min generasjon pisser på likestillingsarbeidet gjennom å betale artister for å lage sanger som nærmest promoterer voldtekt får meg til å skamme meg.» 

I tillegg en  kommentar Dagbladet torsdag, signert en rekke foreldre. Der får en jentebuss som har kjøpt en låt ekstra pes fordi den har en skitten tekst med mannlig blikk. For meg virker dette - om mulig - like diskriminerende i formaningene til russejentene som den kleine låten de har kjøpt. Det ble for øvrig mer konstruktivt kritisert av Cecilie Kjensli i Fredriksstad blad, som mente de heller skulle fronte festsexen på eget kjønns premisser. 

Arven fra Tipper Gore

Ellers er alt jeg hører ekkoet av Tipper Gore. Hun regnes som explicit lyrics-merkelappens mor. På 80-tallet fikk hun blant annet dratt i gang en kongresshøring for å få bukt med umoralen i rockemusikken. Sensur var så vel motiv som formål, og hun var sterk i troen på at det var en sammenheng mellom usedelige sungne ord, og mindre sedelig oppførsel. 

Det ser ut som det i bunn for både for Gore og i siste dagers kommentarer ligger en teori om at kulturuttrykk fører til adferd som faktisk er ulovlig. En teori vi gjenkjenner fra andre mediedebatter om både fargefjernsyn, videovold og dataspill, men her har det altså fått et kjønnet ferniss. 

Jeg tror ikke verden er så enkel. Det ble ikke et ras av drap langs veiene etter voldsorgien Natural Born Killers, selv om filmen ble dratt for retten. Det samme gjelder sjokkrockeren Marylon Manson, som også har fått hard medfart for voldsromantikken. 

Sensur blir lett den logiske følgen hvis man virkelig tror på teorien om forklaringsmodeller. Alternativet i tilfelle russelåtene er jo å tillate umoralske tekstlinjer som fører ungdommen ut i den forfyllede fortapelsen. Trekker man inn voldtekstdebatten, slik som her, ledes de også til påfølgende sedelighetslovbrudd. Det mener jeg er et stort ansvar å gi noen kortlevde låter, som i beste fall kan kalles harry.