Skrev reportasjeserie om døden: – Umulig å forbli uberørt av disse historiene

Nesten daglig sykler Nordlys-journalist Marte Hotvedt gjennom gravlunden i Tromsø på vei til jobb. Når hun går tur med hunden sin, liker hun også å gå turer mellom gravstøttene og finner seg selv i å dvele blant dem.

Hun legger kanskje merke til et navn, en livslinje, et bilde eller et minneord. Kanskje noen har en spesielt utsmykket gravstein, eller noen har satt en fuglekasse eller en seng av stearinlys ved graven.

Tankene til Hotvedt går til historiene som ligger der, i døden.

– Jeg finner ro i kirkegårder og ved gravsteiner. Jeg blir nysgjerrig og liker å fundere på hvem disse menneskene er, både de som ligger i døden og de etterlatte, sier Hotvedt til Journalisten.

I jula publiserte Nordlys reportasjeserien «Døden», som består av fem reportasjer av Hotvedt og fotograf Yngve Olsen. Disse handler om mennesker som har mistet sine nærmeste – enten en sønn, en datter, den store kjærligheten eller en mor. De snakker åpent med Nordlys om det å bli etterlatt og om hvordan de har bygget livene sine opp igjen.

– Det skrives mye om død og sorg i media, men det er ofte saker som er knyttet til en dramatisk hendelse. Historiene i reportasjene våre handler heller om det som ligger mellom døden og nåtiden. Reisen etter å ha mistet noen kan være veldig tung, og jeg har veldig tro på at det er et tema vi må snakke mer om, både i media og som mennesker, sier Hotvedt.

Gravstøttene som gjorde inntrykk

– I november 2021 så jeg en gravplass som var helt magisk. Den var full av blomster og hadde masse lys i forskjellige farger. Da måtte jeg finne ut hvem dette hadde vært, sier Hotvedt.

Det var da hun bestemte seg for å skrive reportasjer om døden. Det siste året har hun vandret i kirkegårder og tatt bilder av de utallige gravplassene som på en eller annen måte har skilt seg ut eller gjort inntrykk på henne.

De seks ukene før publisering har hun jobbet aktivt med å kontakte familiene til de døde. Hun sendte ut tolv forespørsler til sammen.

– Det er viktig å trø varsomt og gå respektfullt frem. Derfor valgte jeg å ikke ringe, men heller sende lange meldinger der jeg beskrev prosjektet og forklarte hvorfor jeg ønsket å prate med dem. Jeg jobbet lenge med formuleringene av forespørslene, sier Hotvedt.

De som takket nei, var likevel positive og ønsket henne likevel lykke til med prosjektet.

– Jeg fikk veldig fine meldinger tilbake. De ønsket ikke å stille opp fordi de mente at det ville være for vanskelig for dem på dette tidspunktet. For mange var døden fortsatt veldig fersk også.

– Kjærlighet som ligger i bunn

Felles for de fem familiene som Hotvedt skrev om, var at de ønsket å snakke med avisen fordi de hadde kjent på viktigheten om det å være åpen og å snakke om de vanskelige tingene, mener Hotvedt.

– Åpenhet i slike intervjusituasjoner koster dem likevel mye. Jeg syns har vært veldig modige.

Mange etterlatte opplever at folk, av respekt, ikke tør å stille de vanskelige spørsmålene i frykt for å trå feil. Det kan føre til avstand, mener Hotvedt.

Hun advarte intervjuobjektene i forkant av intervjuene med å si at hun kom til å stille spørsmål rundt temaer som er tunge å snakke om, og opplevde at de hun intervjuet satte pris på å fortelle om sine historier.

– Erfaringen min er at de pårørende ønsker å snakke om de de har mistet. Det er folk de elsker som de ikke ønsker skal bli glemt. Det er tøft å fortelle om, men de kjenner også den enorme kjærligheten som ligger i bunnen, sier Hotvedt og tilføyer:

– Det som er viktig for meg som journalist, er å gå inn i det med empati og ydmykhet, og la samtalen flyte. Og så må vi tåle å høre på svaret.

– Krever fokus

Videre sier Hotvedt at arbeidet med prosjektet har vært veldig krevende for henne som person, men ikke vanskelig å jobbe med som journalist.

– Forstår du hva jeg mener med det, spør Hotvedt og forklarer:

– Intervjusituasjonene er utrolig intense. Noen historier er ganske brutale, og det ligger mye smerte i det som blir fortalt. Jeg har gått med klump i magen og blanke øyne, men ikke i intervjusituasjonene. Dette for å respektere dem jeg intervjuet.

Det krever et enormt fokus å høre de historiene som ble fortalt, innrømmer hun, men både hun og fotograf Olsen, som hun jobbet tett med, har tålt å stå i det. Olsen var en aktiv deltager i alle intervjusituasjonene, sier Hotvedt. I tillegg jobbet de tett med redaktør for reportasjeprosjektet, Sissel Wessel-Hansen, og grafisk designer Marianne Berg Johnsen.

– Det har vært et teamarbeid. Det har vært veldig godt og givende å ha et team rundt seg. En del av jobben er å kunne ta den samtalen med kolleger og ellers puste seg gjennom sorgen som intervjuobjektene står i.

I etterkant av intervjuene er en viktig del av jobben å trygge familiene og de pårørende.

– Serien skal oppleves som trygg for alle involverte. Jeg syns alle har vært veldig rause.

Holder ikke distanse

Hotvedt har jobbet i Nordlys i 18 år. Selv om hun har stilling som allround-journalist, har hun et spesielt ansvar for reportasjer i avisen.

Som feature-journalist har hun ikke alltid et distansert forhold til historiene hun forteller i reportasjene, forteller hun, og spesielt ikke i arbeidet med serien om døden.

– Jeg har aldri gått inn med hele meg som person som i dette prosjektet. Det er umulig å forbli uberørt av disse historiene. Jeg og Yngve har også kommet mye tettere som kolleger. Akkurat i dette prosjektet kan jeg ikke si at det har vært særlig balanse mellom distanse og nærhet til intervjuobjektene og historiene. Og det er egentlig fint, sier hun.

LES OGSÅ:

Grav24 avsluttet året med 300 abonnenter