I tre måneder grov Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen i mysteriet rundt våtdrakten og knoklene som ble funnet på Lista. Med hjelp av nye journalistiske metoder klarte de å finne svarene. Foto: Martin Huseby Jensen
I tre måneder grov Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen i mysteriet rundt våtdrakten og knoklene som ble funnet på Lista. Med hjelp av nye journalistiske metoder klarte de å finne svarene. Foto: Martin Huseby Jensen

Notis i lokalavis ledet Dagbladets journalister til løsningen på tragisk mysterium

Nå er Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen blant favorittene til graveprisen Skup.

Publisert Sist oppdatert

Det begynner med en notis i en lokalavis om knokkelfunn i fjæra på Lista. Noen måneder senere tar Dagbladets journalister Anders Fjellberg og Tomm W. Christiansen tak i saken. Etter tre måneder med målrettet arbeid og helt nye metoder identifiserer de levningene til to flyktninger fra Syria. En i Norge og en i Nederland.

I jakten på svarene benytter de seg av metoder som er nye i norske redaksjoner. Trolig også internasjonalt. Svaret ble «Våtdraktsmysteriet», som er en av kandidatene til årets Skup-pris.

Leder av gravegruppa i Dagbladet, Arve Bartnes, plukker opp notisen i Lister24 om likfunnet på Lista 2. januar 2015. Det fører til et par nyhetsartikler i Dagbladet. Snart viser det seg at en identisk våtdrakt satt på en mann som ble funnet død utenfor Nederland i oktober. De er kjøpt samtidig av samme kunde i en sportsbutikk i Calais i Frankrike, 7. oktober 2014.

Politiets teori er at de to var illegale innvandrere, men etterforskingen står bom fast. Vi er i februar i fjor. Et par måneder senere er Fjellberg på jobb i avisen og foreslår å reise til Calais for å finne ut av hvem de to var. Var de flyktninger? La de på svøm for å krysse den engelske kanal?

Har du ennå ikke lest “Våtdraktsmysteriet”? Du finner den her. 

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Fordi det tidligere hadde vært opptøyer blant flyktningene i Calais, ønsket Fjellberg å jobbe med en fotograf som tidligere har reist i urolige områder. Valget falt på Christiansen.

Tomm fanger opp
situasjoner som
kanskje blir ugreie

– Tomm fanger opp situasjoner som kanskje blir ugreie, men det viktigste er hvor god han er til å komme i kontakt med folk.

I flyktingleiren «Jungelen» i Calais hersker skepsis til fremmede, og mange av flyktningene ønsker ikke å snakke med journalister. Fjellberg og Christiansen forteller at de på et tidspunkt ble mistenkt for å være sivilpoliti eller menneskesmuglere.

– Da hjelper det å kunne dra i gang libyske krigssanger eller snakke om Panjshir-dalen, forteller Christiansen.

– At Tomm har vært mange av stedene menneskene i Calais har flyktet fra, gjorde det enklere for oss å gjøre intervjuer og snakke med folk, sier Fjellberg.

Nysgjerrig på arbeidet bak noen av Skup-sakene? Sjekk Journalistens dekning her.

I jungelen

«Jungelen» i Calais er beryktet. Den har vært gjenstand for oppmerksomhet og kritikk. De to var i leiren i tre runder. Den første gangen var de der daglig i tre dager, men ikke etter at det ble mørkt. De ble blant annet utsatt for et ransforsøk, og en morgen de kom til leiren var en kvinne blitt sendt på sykehus etter at teltet hennes ble påtent.

– Det ser ut som et land etter en borgerkrig. Det er en fremmed følelse, sier Fjellberg.

– Flyktningene manglet stort sett alt – vann, mat, toaletter, tak over hodet. Mange var naturlig nok desperate, og de levde under helt forferdelige forhold i en veldig vanskelig situasjon. Da er det ikke så rart det blir gnisninger.

De to prater med mange som har søkt tilflukt i leiren. Gjennom samtaler med de mange som bor i leiren og mennesker som forsøker å hjelpe, nøster de i hvem de to som er funnet omkommet på to strender i to forskjellige land kan være. 

Jevnt over er folk hyggelige. De blir invitert på middag og på te. Men altså, når solen er på vei ned – er de to nordmennene på vei ut.

I reportasjen intervjuer de flyktninger som forteller om sine opplevelser. Blant andre en som ble tatt til fange av Taliban og utsatt for tortur. Hvordan vet de om kildene snakker sant?

Det er i liten grad
mulig å kvalitetssikre
hele historie

– Det er i liten grad mulig å kvalitetssikre hele historien. Akkurat ham fikk vi til å fortelle en del detaljer om reiseruta. Hvilke byer og steder han har vært på veien. Slik at det er mulig å etterprøve. Men det er vanskelig å vite om han ble fanget av Taliban og torturert, innrømmer Fjellberg.

– De personlige historiene ga vi den faktasjekken som var mulig. Men det er skrevet med forbehold om at det er deres fortellinger.

I løpet av de tre første dagene i flyktningleiren fant de ingen som hadde hørt om noen som var blitt borte i oktober 2014. Ei heller at flyktninger kjøper våtdrakter for å forsøke å svømme til England eller til båter ute i Den engelske kanal. Men i butikken der de to våtdraktene ble solgt, fikk de bekreftet at de to som kjøpte dem var flyktninger.

– Det var første gangen vi fikk et lite håp om at vi skulle greie å komme til bunns i saken, sier Fjellberg.

Sosial medie-hjelp

I Calais møter de afghaneren Gharghasht Gharghakht som driver en radiokanal i England. Nå lager han dokumentarfilm om sin egen flukt og blir engasjert i saken deres. Afghaneren kastet seg over sosiale medier og hjalp til med å legge ut en etterlysning i afghanske og andre facebook-grupper. På denne måten får de tips om Badi, en syrisk mann i England som leter etter nevøen Mouaz Al-Balkhi.

– Det var på en måte gjennombruddet selv, sier Christiansen. - Og selv om DNA er et enormt kult virkemiddel ville det ikke hatt noen hensikt uten denne kontakten.

Informasjonen ble spredt videre. Siden de to var i «The Jungle» over flere dager ble de kjent med hjelpearbeidere. Også disse delte informasjon i sine nettverk. 

– Det gjorde at vi også fikk inn flere tips om savnede i Calais, men bortsett fra Mouaz hørte vi ikke om andre som kunne ha tilknytning til de to våtdraktene, sier Fjellberg.

Dagbladets DNA

I arbeidet tar Dagbladet i bruk to metoder aldri tidligere brukt i Norge. I hvert fall så vidt Journalisten har klart å etablere. Fjellberg er på vei til England for å møte Badi. Han har fortalt at nevøen ble borte 7. oktober, den samme dagen våtdraktene ble solgt.

I en telefonsamtale mellom Bartnes og Christiansen oppstår ideen om DNA.

– Vi visste DNA var det eneste som kunne brukes for å finne ut av dette. Funnet på Lista rommet ingen andre muligheter. I og med det måtte gjøres DNA-test av et familiemedlem, kom vi i prat om vi kunne gjøre det selv.

Men hvorfor i all verden skal Dagbladet gjøre DNA-tester? Dette kan da politiet best. Fjellberg forklarer at skulle etaten gjøre det, måtte de gå gjennom Interpol-systemet. Det ville trolig ta lang tid. Dagbladet vil gi familien svar så snart som mulig.

– De hadde vært i kontakt med politiet både i Frankrike og England, men før vi fikk kontakt med familien hadde de ikke fått noen informasjon om hva som kunne ha skjedd med Mouaz, sier Fjellberg.

Journalistene var usikre på onkel Badi oppholdsstatus i England. De vil ikke sette myndighetene i kontakt med ham før dette var avklart. Dermed forsøker Dagblad-teamet å finne ut av om slik testing er lovlig. Om det var mulig å gjøre det selv.

Hvordan, fant de ut av på YouTube. Ved ankomst i England får Fjellberg ei handleliste. Vattpinner og plastikkposer med ziplock og vinylhansker. Ikke akkurat CSI.

Onkel Badi lot seg teste. Familien ville ha svar på hva som hadde skjedd med Mouaz og var åpne for å prøve alt.

– Etter å ha fløyet hjem fra England med tre DNA-sett i plastposer la jeg en av dem i kjøleskapet … jeg tenkte at en av delen er sikkert riktig. Det spilte ingen rolle.

– Det som var feil var vel at det lå i plast, kommer det fra Christiansen.

– Så ringte jeg Kripos og sa at; «dere vet den saken om våtdrakta. Vi har noen DNA-prøver dere bør kikke på», sier Fjellberg og humrer.

Fukt kan ødelegge slike prøver og i lukkede plastposer blir fukten lukket inne. Kripos klarer likevel å hente ut DNA. Og utstyrer Fjellberg med tre profesjonelle DNA-sett.

– Både Kripos og politiet i Nederland var veldig glade for at vi kom med ny informasjon i saken. De var velvillige overfor oss hele veien, og ga oss utstyr i tilfelle vi trengte å gjøre flere DNA-tester, sier Fjellberg.

På bakgrunn av DNA-prøver Dagbladet henter fra Mouaz Al-Balkhis nærmeste familie i Jordan, blir han identifisert som liket som ble funnet i en våtdrakt i Nederland. Den første artikkelen publiseres på norsk og på engelsk. For selv om en av dem var identifisert, ønsket de også å få svar på hvem den andre var. Ved å publisere på engelsk vil flere lese historien og mulighetene for å oppklare mysteriet øker.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

 

Konsekvensjournalistikk

Fjellberg hadde daglig kontakt med søsteren til Mouaz. Hun var engasjert i jakten og midt oppe i sorgen spurte hun alle hun kjente. Så kontaktes hun av en syrisk asylsøker i Tyskland som har lest en arabisk oversettelse av «Våtdraktmysteriet».

–Han hadde en fetter som het Shadi Omar Kataf og som var blitt borte fra Calais nøyaktig samme dag som Mouaz Al-Balkhi. Under den siste kontakten Shadi hadde med familien, sa han at han skulle kjøpe en våtdrakt og forsøke å svømme til England, forteller Fjellberg.

Begravelsen til Shadi på
Lista var veldig spesiell

Dermed reiser Fjellberg og Christiansen til Tyrkia der de møter Shadis søster og henter DNA-materiale fra henne. På den måten får de bekreftet at det var levningene etter Shadi Omar Kataf som ble funnet i en våtdrakt på Lista.

I dag kan de se tilbake på journalistikk som har fått konsekvenser. De har hjulpet to familier å få svar på hva som er skjedd med deres kjære.

– Begravelsen til Shadi på Lista var veldig spesiell. Familiene hadde klamret seg til håpet at de to satt i fengsel eller var avskåret fra kontakt på annet vis. Nå har de fått et svar på hva som skjedde. En grav de kan besøke. Det kjennes bra å ha kunnet gi dem et svar, sier Christiansen.

– Dere har levert journalistikk som har konsekvens.

– Ja. Vi så at Calais og «The Jungle» fikk mye større oppmerksomhet etter at den engelske versjonen kom ut.

– Det er ikke sikkert det er på grunn av vår sak. Situasjonen eskalerte voldsomt.

Det klart viktigste med «Våtdraktmysteriet» er at familiene har fått svar. Men det å ha gjort journalistikk på et viktig tema som har nådd ut til veldig mange føles også bra, slår Fjellberg fast.

Nysgjerrig på arbeidet bak noen av Skup-sakene? Sjekk Journalistens dekning her.

Powered by Labrador CMS