Også når folk er i sorg må historien undersøkes og eventuelt korrigeres, mener Kjersti Sortland. Arkivfoto: Martin Huseby Jensen
Også når folk er i sorg må historien undersøkes og eventuelt korrigeres, mener Kjersti Sortland. Arkivfoto: Martin Huseby Jensen

Da det ble klart at Jon Gangdals bok om Angelicas dødsfall skulle komme, ble det viktig for Kjersti Sortland å publisere Budstikkas dokumentar

Selv om man er i sorg og har lidd stort tap betyr ikke det at virkelighetsbildet ikke blir undersøkt og korrigert. 

Publisert   Sist oppdatert

Bare få dager etter at Angelica Heggelund ble funnet død på Beitostølen, helt i begynnelsen av det nye året kjenner Budstikkas ansvarlig redaktør at mediedekningen i kjølvannet av den unge jentas død opprører henne.

Denne frustrasjonen hun føler på ender i dokumentaren “Da Lommedalen mistet en av sine” som ble publisert på lørdag. En reise gjennom den unge jentas skolegang i Lommedalen i Bærum. Den andre av historien, som Kjersti Sortland og Budstikka kaller den. Historien også om de andre ungdommene som gjennom mediene ble stemplet som mobbere i underkant av ei uke etter ei av deres klassekamerater døde.

– I løpet av halvannen time fremstår det i norsk offentlighet at mobbing av Angelica i hennes fire første år på barneskolen er bakgrunnen for tragedien. Dette skjer fordi TV 2 publiserer et intervju de tidligere gjort med mor hvor hun forteller om spisevegring og mobbing. Så vandrer nyheten fra nettdesk til nettdesk. Inntil det blir offentlig sannhet at mobbing er bakgrunn for tragedien. Uten språklige forbehold.

Når nyhetene senere samme kveld filmer fra Gullhaug skole og forteller at det her ble barnet mobbet og er årsaken til at mor og datter må flytte, velger redaktøren å skrive en kommentar som manet til besinnelse. 

– På dette tidspunktet sitter vi med informasjon om en alvorlig siktelse. Noe av omstendighetene er publisert. Jeg ble direkte dårlig av at det pekes på andre barn som var mellom seks og ni år da de kjente avdøde.

Skremte, anonyme foreldre

Budstikka begynner møysommelig arbeid med å nøste i historien. De har forsøkt å etablere kontakt med jentas far, men har ikke lykkes. Marianne Vinje, Erik Tangen og Lars-Erik Nygaard begynner gradvis å bygge kontakt med de andre foreldrene i kretsen rundt Angelica og hennes mor Camilla. De er i dokumentaren alle anonymisert. For barnas del, forteller Sortland.

Anonymitet har ifølge redaktøren vært helt avgjørende. Men, sier hun, det er ikke slik at redaksjonen har løpt rundt etter tilfeldige mennesker i Lommedalen og bedt om en uttalelse. Alt som blir sagt sjekkes opp mot andre kilder. Foreldrene kunne sikkert vært navngitt, men i så fall ville det vært lettere å identifisere barna. Noe som ville virket mot sin hensikt.

De andre foreldrene tegner et bilde av moren gjennom opplevelser fra da barna deres gikk på skole med Angelica. Ikke et direkte stygt bilde, men heller ikke et fullt ut sympatisk et. Sortland understreker at det ikke er slik at bare foreldrene er kilder. Redaksjonen har benyttet seg av offentlighetsloven og forvaltningsloven og begjært innsyn i alt som finnes av skriftlig informasjon, samt muntlig informasjon fra et stort antall muntlige kilder i forskjellige etater. 

Foreldrene til de utpekte «mobberne» var selvsagt skeptiske. De var skremte av den medieopplevelsen de hadde hatt. Det tok lang tid for lokalavisen å få dem til å svare på telefonen fra journalistene. Enda lenger å få foreldrene til å snakke med dem.

– Mens vi jobbet med andre kilder dukket det opp flere opplysninger som ikke er med i dokumentaren fordi vi ikke har kunnet verifisere disse mot flere. Og så har vi måttet bruke kløkt og de metoder vi besitter. Det er jo ikke slik at alle vil snakke med journalister. 

Kan forsterke mistanken

Lørdagens dokumentar konkluderer med at det ikke finnes dokumentasjon for mobbing i småskoleårene på Gullhaug skole. Samme konklusjon har Fylkesmannen kommet til.

– Hvilke tanker gjør dere rundt det at reportasjen kan forsterke en mistanke mot den tiltalte moren?

– Jeg mener virkelig at det er retten som skal avgjøre skyldsspørsmål, men jeg kan forstå at mange stiller spørsmål ved om Budstikka har utvist tilstrekkelig omtanke for moren. Det må jeg ha, for både moren og hennes familie bor lokalt. Og så må jeg ha omsorg for en del andre familier. Prosjektet vårt er å fortelle historien om et barn som ikke fikk hjelp. Både mobbehistorien som ikke skulle vært en mobbehistorie, og barnevernssaken det aldri ble noe av. Det er en krevende sak.

Hun forstår at lesere, pressefolk og jurister kan synes dokumentaren er kontroversiell. Hun har selv gått mange runder før den ble publisert. Men ender med at det er riktig å stå opp for lokale barn og deres rettssikkerhet. Noe hun opplever ikke så mange andre gjør. 

– Jeg er ikke enig i at journalistikk skal begrenses til å passivt refereres. Likevel ville publiseringstidspunktet vært mer naturlig i forbindelse med rettssaken, sier hun. 

Motsats til Gangdals bok

Årsaken til publiseringen er Jon Gangdals bok «Angelica - En varslet tragedie» hvor han har samarbeidet med Angelicas mor, Camilla. Denne kommer på onsdag. Derfor var det riktig å publisere dokumentaren nå. 

– Boken er basert på samarbeid med mor. Og jeg tror og håper at når vi kommer til rettssaken i april så er norske medier litt mindre villig til å kaste stein mot barn. I den grad er jeg blitt til aktør.

Så hva har de lært av arbeidet med denne saken i lokalavisa? Bruk den enkeltes spisskompetanse. Noen er flinkere til reseach enn andre. Mens fortellerteknikken sitter bedre et annet sted. Ikke minst en som kan stille spørsmål og utfordre konsensus har vært viktig. Og så handler det om å motivere resten av huset når nesten ti prosent av redaksjonen er opptatt med arbeidet over lang tid. 

– Det har vært mange vanskelige etiske avgjørelser i arbeidet. Den største er hvorvidt vi skulle publisere eller ei. Selv om man er i sorg og har lidd stort tap betyr ikke det at virkelighetsbildet ikke blir undersøkt og korrigert.