Blendet av glamour

VGs artikkel om at Sophie Elise Isachsen (21) er den mektigste kvinnen i Medie-Norge skapte fort sur stemning i Facebook-kommentariatet i markedssegmentet menn over 40. Utgangspunktet for VGs sak er en liste over de mektigste i mediene fra Medier24.

Det er noe med den dama og ganske mange andre yngre, suksessrike damer som får denne gjengen til å oppføre seg som fresende katter som nettopp har blitt tvunget til et ufrivillig bad.

En av kommentarene jeg har sett mente det var helt håpløst at den mektigste kvinnen i den fjerde statsmakt var ”en bloggerbimbo som tar plastiske operasjoner for å få oppmerksomhet”.

Jeg skal ikke bruke tid på kjønnsdiskrimineringen i bruken av bloggerbimbo. Begrepsbruken er helt uakseptabel i det offentlige rommet og forteller meg mer om den som skrev det enn den han skrev om. Derimot vil jeg ta tak den logiske feilslutningen som Isachsen blir utsatt for, og som jeg har sett mye denne høsten.

Interessert i debatten om bloggere og journalister? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Det er nok av eksempler å ta av, men Donald Trump og Shoaib Sultan er på listen.

Fellesnevneren for debatten rundt disse tre menneskene er at de blir avskrevet med alle mulige adjektiver.

Trump kan man ikke bry seg med for han er mindre intelligent, en idiot, en rasist, psykisk ustabil og en rekke andre mindre flatterende karakteristikker.

Sultan kan visstnok umulig ha noe å bidra med som Oslo-ordfører fordi han er en muslim, homohater, ukvalifisert og for all del, han er ikke norsk nok.

Isachsen har fått gjennomgå selv her i Journalisten, blant annet for å ha ”vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner”.

Problemet med å avskrive folk på denne måten er at det på en eller annen magisk måte gjør at vi bare kan ignorere realmakten disse menneskene har. Jeg tror Anki Gerhardsen forsøkte å skrive om realmakt og ansvar, men det ble for mange distraherende språkblomster som gjorde at det atter en gang ble en sak om å være slemme med rosabloggerne.

Så fort adjektivene begynner å fly i debattene, så slutter vi å diskutere sak.

Isachsen har en mediebedrift som drar inn over millionen i året, hun har vist at hun kan få kommunikasjonsdirektøren til bedriften som eier Freia til å måtte forsvare produktutviklingsvalgene sine på TV i flere debatter og nyhetsinnslag.

Hun påvirker forbruksvalgene til ett av de sterkeste og mest attraktive markedssegmentene, men sliter med å merke kommersielt innhold som akkurat det. Hvorfor klarer vi ikke snakke om dette i stedet for å snakke om utseendet hennes?

Dessuten har hun klarte å knekke en bedriftsmodellkode som de fleste store mediebedriftene i Norge har forsøkt å finne ut av uten hell en stund.

Det gjør litt vondt i hjertet til ”seriøse” journalister, samtidig som de fleste store mediehusene i Norge etter hvert har begynt ganske aktivt med innholdsreklame. Mange av de samme mediehusene famler med å finne de grensene vi kritiserer Isachsen og Caroline Berg Eriksen for ikke å respektere.

Poenget er at realmakt alltid trumfer den sosiale kapitalen som omsettes mellom medlemmer av skravleklassen. Isachsen sitter med en inntekt de fleste 21-åringer bare kan drømme om.

Smarte forretningsfolk får slike resultater, ikke bimboer. Hvorfor faller vi journalister gang på gang i fellen med å skrive om det overflatiske og ignorere den samfunnsoppgaven vi har tatt på oss med å skaffe innsyn i makt og være en korreks for denne?