– Så det er en metode du anbefaler oss journalister?
– Det kan jeg anbefale ja. Én øl og én Gammel Dansk. Da får du et løft, kommer opp av bokstavene, og ser hva som skal til. Men rusen varer bare en kort stund, sier Radge.
Tida da hun solgte kriminalnoveller til A-magasinet og Vi Menn for å overleve er definitivt forbi. Ragde har seilt på en voldsom medgangsbølge siden Berlinerpoplene kom ut i 2004, og høstet anerkjennelse for sin evne til å skildre folks liv og særheter på fengende vis. Bestselgere, prisdryss og høstens tv-drama om familien på Neshov har gjort henne til en av landets mest populære og etterspurte forfattere.
Hardt arbeid
Denne novemberdagen står hun foran en flokk journalister på Holmen Fjordhotell i Asker. De får høre om alt hun stryker, små ord som kan vende teksten, om lanseringen på landsbruksmessa i Stjørdal, og om hakesleppet da Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringliv beskrev boka hun trodde var smal som en feelgood-roman.
– Det nytter ikke å vente på inspirasjon, sier Ragde.
Det er hardt arbeid og grundig research som gjelder. Samt noen dråper alkohol da.
Hun strør en smittende latter over språkentusiastene på NTBs konferanse. Journalister hun mener å ha en del til felles med.
Anslag og dramaturgi
– Vi skriver for de samme menneskene, men det er ulike forventningen til oss. Journalister skal forvalte sannheten, så langt det lar seg gjøre. Jeg skal skape troverdighet gjennom løgn. Fellesnevnerne er anslag og dramaturgi, sier Ragde, som sammenligner romanens første ord med en avisoverskrift.
Forfatteren trekker fram VGs oppslag om at hun brøt seg inn i Litteraturhuset i champagnerus.
– Mora mi tok nesten sin død av det oppslaget, men det er et godt anslag. «Innbrudd i champagnerus» var å trekke det vel langt, men VG ble helt sikkert lest. Det var en oppmerksomhetsvekker.
– Hva skjedde da?
– Det der var ikke noe jeg gjorde aleine. Dessuten var vi jo i huset og kom oss bare inn i rommet der tegningene er.
Radge jobbet fem år som tekstforfatter i et reklamebyrå og lærte mye av det hun kan om håndverket og presise formuleringer der.
– Dere tar gjerne cluet først, jeg til slutt. Men alt handler om å være bevisst helt ned til detaljene.
Lærte rettskriving
Forfatteren priser seg også lykkelig over å ha vokst opp i en tid da skoleelever måtte lære hvordan tunnel og parallell skrives. Den største trusselen mot norsken er ikke påvirkning fra engelsk, men at skolen kun dyrker fortellerglede, mener Ragde.
– Man kan ikke leike seg til godt morsmål. Hardt arbeid må til. Vi er antakelig den siste generasjonen som kan norsk. Folk skriver borti staur og vegger, men skammen over å stave feil er blitt borte. Det kommer dere til å merke på nye generasjoner journalister. De har kun stavekontrollen å ty til.
Feltresearch
Et omfattende researcharbeid ligger bak Ragdes suksessromaner. Internett og telefon er selvsagt viktige redskaper for å samle informasjon, men først og fremst er hun ute i felten.
– Gjennom fakta bygger jeg opp en fiksjon. Du skal vite hva du skriver om. Jeg går bredt ut og bruker kanskje bare 20-30 prosent. Med så mye research kan jeg plukke godbitene, sier Ragde.
Før hun skrev Berlinerpoplene jobbet hun som griserøkter på en gård på Fosen. All feltresearch om bønder foregikk der, mens bygninger og landskap er hentet fra Byneset utenfor Trondheim. Hun abonnerte også på Nationen, intervjuet en rekke mennesker fra ulike miljøer, og fikk innpass i et begravelsesbyrå.
Åpner seg for forfatteren
– Jeg jobber omtrent som en journalist. Men unngår skepsisen. Som forfatteren har jeg den fordelen at alle dører er åpne. Folk betror seg om alt. Jeg får svar uansett hva jeg spør om. Ofte vil det ingen ende ta, sier Ragde.
Hun visste ingenting om begravelsesagenter på forhånd, men fant yrket og de tabubelagte områdene det berører, svært fascinerende.
– Åpningshistorien om selvmordet i Berlinerpoplene fikk jeg der. Jeg ble akseptert i en lukket verden. Da føler man seg privilegert.
Også som griserøkter fikk hun nyttige opplysninger. Forfatteren fortalte bonden at hun ville la Tor Neshov kjøre Volvo til samvirkelaget.
– Nei, han kjører traktor, for han får trukket fra diesel på skatten, sa han til meg. En sånn godbit ville jeg ikke funnet om jeg hadde sittet ved skrivebordet.
Transporterer opplevelse
Å ta bilder av detaljer i omgivelsene er også en viktig del av Ragdes arbeidsmetode. Alt fra dørhåndtak til grisebinger ble foreviget.
– Alt jeg ser skal transporteres via bokstaver til lesernes hoder. Scener om utsikt, møbler, stillhet. Journalister transporterer informasjon og innsikt, jeg transporterer opplevelse. Jeg snakker til hjerte og mage, dere til leserens hode.
Når Ragde først skriver, øser hun ut av seg hele historien fra begynnelse til slutt, uten å bry seg om syntaks, ordbruk eller noe annet.
– Jeg finpusser ikke underveis, men når siste punktum er satt, begynner jeg på nytt. Da starter håndverket.
Stryker mye
Hun bruker lang tid på å bearbeide teksten. Skriver gjerne om hele kapitler fra tredjeperson til jeg-form, eller fra fortid til presens, om tida føles feil. Dessuten stryker hun mye. En øvelse hun anbefaler alle som skriver.
– Et nakent, strippet språk virker sterkere.
Hun liker heller ikke å beskrive utseendet til figurene, men kan for eksempel nevne klær om det har betydning for stemningen hun vil skape.
– Jeg beskriver minst mulig, det skal være god plass til leseren. Jeg bygger personer via dialog. Jeg elsker å skrive dialog. Det er utrolig hva man kan få sagt gjennom alt som ikke sies.
