Sprik mellom selverkjennelse og praksis i Baneheia-dekningen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I et ellers godt seminar om Baneheia-saken nylig i regi av Fritt Ord og Norsk Presseforbund, var pussig nok ikke den svake mediedekningen i saken etter 2019 et tema. 

Evalueringer om historisk dekning er vel og bra, men hvorfor setter ikke mediene inn ressurser til å gjøre en grundig jobb i dag?

 Seminarets redaktørdebatt ble avsluttet med temaet: «Saker vi burde ha laget, som vi ikke laget». Godt sagt, men hvor blir det da av de grundige sakene om for eksempel svikten i Gjenopptakelseskommisjonen og i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK)?

Ikke belyst i media 

VG skriver til pressens egen gjennomgang at «Gjenopptakelseskommisjonen burde vært gjenstand for mer kritisk journalistikk.» Ja vel, men vil vi faktisk få oppleve dette i praksis fra noen av medieaktørene i denne saken, og ikke minst: Når? 

Var ikke den «dype» erkjennelsen på seminaret at pressen hadde vært for refererende i Baneheia-saken, og at den selvstendige analysen og bruken av uavhengige eksperter hadde vært fraværende? 

At det var uenighet i kommisjonen i 2021 ble like etter gjenåpningen mye omtalt i pressen, men da i første rekke for å skape usikkerhet rundt legitimiteten til konklusjonen. Interessen for hva uenigheten faktisk bestod av, synes fortsatt å være påfallende fraværende. 

Baneheia-rapporten: Dette gikk galt i mediene

Jurist Markus Jerkø ved Universitetet i Oslo skrev i mars 2022 en grundig og oppklarende fagartikkel, hvor han retter skarp kritikk mot mindretallet for deres forsøk på å feie skandalen under teppet, og hevder at deres vurderinger er «i strid med Høyesteretts føringer». 

Hvorfor har ennå ingen medieaktører intervjuet eksempelvis Jerkø for å be ham beskrive hvordan mindretallet argumenterte, og hva han mener er det kritikkverdige i dette?

Kompetanse eller vilje? 

Dette viktige spørsmålet glimrer av en eller annen grunn med sitt fravær i alle evalueringer. For ressurser må vel ikke nødvendigvis bare dreie seg om antall hoder?

Gjenopptakelseskommisjonens flertall hadde en logisk-analytisk tilnærming til bevisbildet, og benyttet blant annet ordet «rasjonell» hele åtte ganger i sin drøfting av bevisene. Mindretallet benyttet derimot høyst tvilsom retorikk, på tilnærmet samme vis som kommisjonen gjorde ved tidligere avslag, og som også krimjournalister og de ansvarlige i politiet lenge gjorde for å forsvare dommen. 

I det hele tatt kan det altså, til alt hell, synes som om analytiske evner har trumfet sedat juridisk resirkulering i denne rettstragedien. 

Det burde ikke kreve mye av en journalist å gripe fatt i mindretallets påstand om at filmer og krimlitteratur sørget for at DNA-bevisets stilling ikke endret seg nevneverdig fra 2002 til 2021. 

Heller ikke for å se på mange av de øvrige utspekulerte grepene som ble benyttet i Viggo Kristiansens disfavør. Blant annet ignorerte mindretallet mobilbeviset, hevdet at Kristiansen «løy til politiet fra første stund», og at hans manglende deltakelse i leteaksjonen indikerer skyld.

Mye kan tyde på at flere mediehus mangler rett kompetanse i egne rekker, også i dag, men uten at dette blir erkjent og fører til forbedret journalistikk. 

VGs redaktør Gard Steiro, som i og for seg har stilt seg sympatisk åpen til selvkritikken, mener at VG er «på et bedre sted i dag enn vi var for noen år siden». 

Sett på litt avstand fremstår likevel påstanden som temmelig selvforførende. 

Under radaren

4. februar 2009 leverte DNA-ekspert Ragne Farmen i GENA en rapport til Gjenopptakelseskommisjonen, hvor hun slo beina under det avgjørende premiss om DNA-bevis for to gjerningsmenn. 

I et brev til Gjenopptakelseskommisjonen 12. mars 2009 skrev derimot DRK at retten i 2001 oppfattet DNA-beviset korrekt, og DRK konkluderte med at «rapporten fra GENA gir ingen nye faglige vurderinger på det rettsgenetiske området som har betydning for gjenåpning av saken.»

Viggo Kristiansens fetter: – Journalister er for arrogante

Dersom pressen faktisk «er på et bedre sted i dag», hvorfor i all verden griper ikke VG og andre sentrale mediehus saklig tak i det bemerkelsesverdige i at det Riksadvokaten høsten 2022 løftet frem som avgjørende for frifinnelsen, var nettopp GENA (og FSS i Storbritannia) sine konklusjoner om at DNA-beviset for to gjerningsmenn på ingen måte holder? 

Et annet moment ved saken pressen burde interessere seg for, er at DRK så sent som i 2020 leverte en nedsabling av en ny, uavhengig rapport fra rettsgenetiker Frederik Torp Petersen fra Danmark, som bekreftet GENA og FSS sine vurderinger. 

DRK kritiserte Petersen for å ha gått utover det ellers ytterst kritikkverdige mandatet fra Gjenopptakelseskommisjonen, da han konkluderte med at det ikke var DNA-bevis for flere gjerningsmenn. 

DRK hevdet at det utgjør «en fare for rettssikkerheten» at en DNA-sakkyndig uttrykker sin mening om bevisverdien av DNA-analyser. Dette kan ikke omtales som annet enn et billig prokuratorknep fra DRKs side, og dette fra et av statens forvaltningsorgan som angivelig skal verne om rettssikkerheten. 

Det er vanskelig å begripe at det ikke finnes én medieaktør i dette landet som har ønsket å kikke DRK nærmere i kortene, et organ som åpenbart må bære et stort ansvar for at saken så tydelig ble trenert, og at Kristiansen ble sittende fengslet i over ti år på overtid.

Vente på konklusjon? 

NRK hevder at de aldri skal glemme «den journalistiske plikten til å avdekke kritikkverdige forhold». VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken understreker i seminaret at «når vi vil sette trøkk på en sak, så gjør vi jo det». 

Men hvorfor setter da ikke redaktørene journalister til å grave i alt det udekkede i Baneheia-saken snarest? Dokumentasjonen ligger jo vidåpent.

Innen utgangen av 2024 skal Baneheia-utvalget levere sin NOU-rapport, hvor både Gjenopptakelseskommisjonen, DRK og andre involverte i denne rettsskandalen blir satt under lupen. 

Krimpoddens populære programleder Tor-Erling Thømt Ruud hevdet som fersk journalist at det bør være et av journalistikkens mål å gå «makten etter i sømmene». Spørsmålet er om pressen vil komme seg opp av selvransakelsens grøfter, og tar til å faktisk arbeide med saken, eller om Thømt Ruuds kollega Øystein Milli vil få bekreftet sin frykt for at det vi nå har sett, kun er  «etterpåklok festtale».

LES OGSÅ:

Rapporten er grundig, men stopper nok ikke kritikken