Stadig flere stengte dører: – Vi er i krig med politiet

I 2018 forsto den finske krimjournalisten Susanna Reinboth hvor galt det hadde gått. Da hun åpnet politiets epost med straffesaksdokumenter, var alt interessant strøket ut. Dokumentet var uleselig.

– Jeg ble rasende. Samtidig var det komisk. Noen navn sto fortsatt. Men alle navnene på de antatte kriminelle medlemmene i motorsykkelklubben United Brotherhood var sladdet, sier Reinboth.

United Brotherhood var ikke en motorsykkelklubb heller – de har ikke motorsykler, men nøyer seg med motorsykkelvester. Men det var ikke poenget:

– De var anklaget for å være med i den kriminelle klubben United Brotherhood. Men fordi deltakelse i en klubber og forening ble ansett som et privat ærende på fritiden, ble det ansett som en privat opplysning, og skulle med den nye politi-tolkningen være hemmelig, sier Reinboth.

Vant, men tapte

Fem år etter slår hun opp latterdøren når hun forklarer. Den kjente journalisten i Finlands største avis, klaget saken inn for administrasjonsretten. Hun fikk delvis medhold, også i ankesaken.

Latteren stilner.

– Jeg fikk navnene, men saken er at vi tapte. Politiet fikk gjennomslag for sin tolkning om at private opplysninger kunne unntas offentlighet. Vi er i krig med politiet, beklager Reinboth.

Som leder av den finske journalistforening for rettsreportere har hun de siste årene sendt inn mange klager på hemmelighold.

Fikk terningkast seks

Tilgangen i Finland pleide å være god, selv om den ikke kan sammenlignes med Sveriges unike posisjon. I utgangspunktet har begge åpen offentlig forvaltning også i strafferetten, til forskjell for Norge, som har unntatt strafferettspleien i offentlighetsloven.

I Finland ble åpenheten stadfestet gjennom en revidering av grunnloven, og en ny lov om åpenhet i 1999.

Aftenposten-journalist Inge D. Hanssen ga i 2006 Finland terningkast seks i åpenhet. Med stipend fra avisen skrev han en rapport om nordiske lands ulike holdning til åpenhet. Selv da var det nok vesentlige forskjeller Hanssen ikke fikk med seg, men mye har gått gale veien siden den gangen.

Tatt for fyllekjøring

Ute har bilene fortsatt piggdekkene på midt i april i Helsinki. Snøen er nettopp borte, men våren lar vente på seg. Bjørkene står nakne, og en kald vind fyker gjennom Töölönlahdenkatu, og nesten inn Sanomatalo-senteret.

I et hjørne ved store glassfasader holder resepsjonen til Helsingin Sanomat til. Fem heiser går opp, så man henger på utstilling inntil etasjene til den tradisjonsrike avisen.

I niende etasje henter vi oss kaffe på en fancy, men treg maskin. I sjette etasje holder den midlertidige sjefredaktøren Antero Mukka en gjennomgang om uka som gikk. Mukka måtte steppe opp da sjefredaktør Kaius Niemi gikk av etter å ha blitt tatt for fyllekjøring 18. november i fjor.

– Neida, jeg trenger ikke høre på, sier Reinboth.

Hun venter på at den nye sjefredaktøren, Erja Yläjärvi, skal ta over til høsten. Reinboth har plass i åpent landskap, og har booket et møterom i fjerde etasje, som skal bygges fullstendig om.

Endelig feature

Hun har dekket krim siden den første arbeidsgiveren Finska notisbyrån satte henne til det, første sommeren etter journaliststudiene.

– Jeg likte det, og de sa jeg var flink. Så sånn ble det bare – tilfeldig.

Etter snart 40 år på nyhetskjøret har hun nå plass på feature for andre gang. Men temaet er det samme. Forrige uke begynte hun i en gruppe på seks med undersøkende journalistikk. De skal jobbe for helgedesken. Hun gleder seg til fordypning og ro.

Det var mer enn hun fikk da hun for ti år siden gikk løs på den helt elleville saken om narkopolitisjef Jari Aarnio i hovedstaden. Han ble dømt til 13 års fengsel for narkosmugling og til livstid for mord, etter at han ble ansvarliggjort for et drap i 2003. Ankedomstolen frikjente Aarnio siden for mord.

– Jeg og min kollega Minna Passi begynte å granske saken. Senere viste det seg at politiet selv var på samme sporet, sier Reinboth.

Ved pulten hennes henger en spade med inskripsjon, for hennes avsløringer om Aarnio. Hun ga i 2017 ut bok om saken med Passi, kun på finsk.

Aarnio har ikke innrømmet skyld, og har skrevet to bøker selv.

Åpenhet i strafferetten

Reinboth har i alle år vært opptatt av tilgang og åpenhet for journalister som arbeider med krim.

Før intervjuet med Journalisten har hun lest sakene om norsk praksis, og er overrasket.

– Jeg ble sjokkert da jeg leste om tilstanden i Norge. Dere kan jo ikke kontrollere politiets arbeid, eller finne feilene politiet har gjort. For eksempel når vitner kommer i retten. Som journalist må man jo ofte gå gjennom avhør gitt til etterforskerne, og se hvordan de utvikler seg, for å finne ut hva den tiltalte egentlig har forklart, sier Reinboth.

Likevel er ikke tilgangen som i Sverige. Der svenske, offentlig ansatte kan snakke beskyttet med pressen med bakgrunn i offensiv tolkning av ytringsfrihetsloven, gjelder ikke det samme i Finland.

– Her blir det heksejakt om noen har lekket til pressen. Selv om vi kan tilby kildebeskyttelse, kan ikke offentlig ansatte snakke ubeskyttet med oss, forteller hun.

Når det først foreligger en tiltale, har etterforskningsdokumentene blitt offentlige idet rettssaken starter. Slik pleide det i alle fall å være, inntil narkopolitisjefens sak eksploderte rundt 2013. Tilgangen til dokumenter om Aarnio var god, men like etter startet endringen, litt etter litt.

– Jeg har ikke bevis for at dette var årsaken, men det var i alle fall et sammenfall av tid. Vi hadde den verste korrupsjonssaken i finsk politihistorie, og like etter begynner politiet å stenge for informasjon, forklarer Reinboth.

Står stille

Diamant Salihu, krimjournalist i svenske SVT, fortalte i et intervju med Journalisten om hvordan han kan logge seg på digitale arkiver for å laste ned dommer og alskens informasjon. Her har Sverige tatt sjumilssteg fremover, mens Finland står nærmest stille.

Overvåker 455 kriminelle: – Vi skal granske selv

– Jeg må nøye meg med tilgang til selskapsinformasjon og telefonkatalogen. Men selv der er det enkelt å reservere seg, sier Reinboth.

Om hun skal starte på en sak en mandag etter en hendelse i helgen, tar hun gjerne tak i pressemeldingen politiet sender i etterkant. Den riksdekkende Centralkriminalpolisen tvitrer.

– De sender gjerne på Twitter først, men jeg gidder ikke sjekke Twitter hvert andre sekund, sier hun.

Som regel kommer raskt en epost. Også andre politidistrikter sender epost. Der oppgir politiet navn og mobilnummer til ansvarlig etterforsker.

Tør ikke fortelle

Reinboth ringer. Men ingen tør lenger fortelle henne navn.

– Nei, dessverre, de tør ikke lenger heller bekrefte om jeg selv har navnet heller, sier hun.

Bakgrunnen er at den kjente regissøren Olli Saarela ble tatt for fyllekjøring i 2014. En politimann bekreftet indirekte at saken var under etterforskning. Forsnakkelsen bekreftet navnet hans. Etter en innskjerping i særskilte bestemmelser i förundersökningslagen – etterforskningsloven – kunne regissøren anmelde polititjenestemannen for sakesløst å oppgi navnet hans. Etterforskningslederen fikk bot.

– Dermed har politiet blitt ekstra forsiktige, sier Reinboth.

Når Reinboth vil sjekke en persons domsregister, må hun henvende seg til et eget kontor under Justisdepartementet, Rättsregistercentralen, som kan opplyse om vedkommende er straffedømt, og hun får informasjon om dommer inntil ti år tilbake. Deretter må hun oppsøke den aktuelle domstolen for å få dommene.

– Tilgangen er bare for journalister. Det kan ta flere dager å skaffe en dom, sier Reinboth, som håper på enklere og mer direkte tilgang i fremtiden.

Sladder navn

Den virkelig store forskjellen er at enhver svensk statsborger får tilgang til alle etterforskningsdokumentene når tiltale tas ut. I Finland får man også dette fra politiet, når rettssaken har startet. Med noen unntak.

Ett unntak er når sakene gjelder barn eller seksuelle overgrep. Da sladdes dokumenter og dørene lukkes gjerne – for alle.

De siste ti årene har sladdingen økt kraftig. Politiet argumenterer, ifølge Reinboth, for at privatlivets fred må gå foran, og har skjermet stadig mer opplysninger, sladdet med bred penn, og gjort jobben hennes vanskeligere.

Reinboth opplever at politiet bruker loven om privatlivets fred til å skjerme egen etterforskning.

– Alt som gjelder noens privatliv anses som sekretess-belagt. Det gjør at vi i krimsaker ikke kan få rede på private forhold. Men kriminalitet skjer gjerne mellom mennesker som kjenner hverandre, og vi trenger dette for å forstå motivene deres og kontrollere etterforskningen, sukker Reinboth.

Grunnleggende rettighet

Lærer Satu Rantaeskola på den finske Politihøgskolen har også vært en pådriver for saken. Hun har gitt ut bok om hensyn til private opplysninger i straffesaker.

Rantaeskola bekrefter i en epost at hun er opptatt av hensynet til at private opplysninger skal vernes, også i straffesaker.

– En forbrytelse er ikke en privatsak, men den kan inneholde opplysninger som er en del av privatlivet til den det gjelder. Vern av privatlivet er en grunnleggende rettighet lik andre grunnleggende rettigheter og som for eksempel offentlighet og ytringsfrihet.

Krimjournalist Reinboth er ikke enig.

– En kollega skulle skrive om svindling av sosialstønad i en kriminalsak. Men alle opplysningene ble sladdet, fordi mottak av sosialstønad ble oppgitt å være en privatsak. Hva gir du meg?

Egen håndbok

I 2019 publiserte politidirektoratet en håndbok i informasjonsloven, hvor adgangen til å fjerne privat informasjon ble stadfestet. Siden har sladdingen blitt erstattet og supplert med enda mer inngripende: unntak av dokumenter.

Journalistene går nå i noen grad over til å henvende seg direkte til domstolene for å få ut etterforskningsmaterialet.

– Domstolene forstår at politiets hemmelighold er bullshit. De har heller ikke tid til all sladdingen. Samtidig tar det lenger tid å få materialet derfra, sier Reinboth.

Dessuten sletter domstolene materialet seks måneder etter behandling i retten, fordi politiet anses å være eier av materialet. Reinboth sier at flere etterforskere deler hennes bekymring. Ekstra parodisk blir det når hun av og til ber om innsyn i tidligere saker, og nå får sladdete utgaver av dokumenter hun for noen år siden fikk komplette.

– Da ser de selv forskjellen. Dette er svært problematisk: Hva med saker politiet velger å henlegge? Vi får ikke ut materialet, og kan ikke engang sjekke saken, eller kontrollere om det kanskje var en sak som ikke skulle vært lagt bort, sier Reinboth.

I 2021 satte Justisministeren ned en komité for å revidere åpenhetsloven. Hensikten var å regulere forholdet mellom offentlighetens interesser og private forhold. Den finske Riksdagen rakk ikke behandle loven før valget. Det er usikkert når forslaget vil bli fremmet.

– Lovforslaget er bra, og sier tydelige at målet er mer åpenhet, jeg håper det går veien, sier Reinboth.

– Synd om det fortsetter

Advokat Tytti Oras fra det finske journalistforbundet har representert pressens interesser i arbeidet med å revidere åpenhetsloven.

– Det er selvfølgelig synd om situasjonen fortsetter som nå over lengre tid. Loven etterlater unødvendige informasjonshull på grunn av den uklare og daterte lovteksten, sier Oras.

Hun legger til:

– Heldigvis har vi noen rettsavgjørelser som avklarer lovtolkningen litt, men situasjonen er langt fra perfekt. Journalister har håpet at politiet ville følge lignende retningslinjer om personvern som brukes i domstoler.

LES OGSÅ:

Sjokkert over hemmelighold i norske straffesaker