NTNU-professor avlyser asylkrise med gamle fakta

«Frykten for den europeiske flyktningkrisen er sterkt overdrevet

Det er på tide å skru av TV-en og se på tallene i stedet. NTNU-professor Indra de Soysa har fire grafer som kan gi en aha-opplevelse»

meldte Aftenpostens debattredaksjon på mandag. De Soysa, som er professor i statsvitenskap ved NTNU, hadde satt seg fore å beskrive «realiteten i den europeiske flyktningkrisen i form av tall», og slo fast at «[Realiteten er] annerledes enn dramaet som vises på fjernsyn og i mediene.»

Det kan godt hende han har noe rett i dette, men det er i så fall slett ikke dokumentert av denne kronikken, som fremstår som et eneste sammensurium av villedende, misforstått eller direkte uriktig statistikk.

Noen av feilene er helt sentrale for kronikkens argumentasjon – andre er mer perifere for resonnementet, men likevel en type feilinformasjon til leseren som man burde forvente å ikke bli servert i en Aftenposten-kronikk av en professor.

Kronikken ble i ettertid oppdatert med to tilføyelser fra de Soysa der han innrømmer visse feil i sin tallbruk. Men selve teksten i kronikken står uredigert, slik at nettartikkelen nå er et lappeteppe av feilaktige tall som blir korrigert et helt annet sted i teksten – samt at en rekke andre feil fortsatt står uten noen form for korreksjon.

En lengre og mer detaljert versjon av denne teksten er publisert på Doremus’ blogg (med tilsvar fra de Soysa i kommentarfeltet).

Kriseforklaring uten krisedata

Den mest overordnede og påfallende mangelen ved kronikken er at samtlige grafer – enten de handler om antall flyktninger på verdensbasis eller antallet/andelen som får asyl i ulike land – starter i 1990 og slutter i 2014. Tall for inneværende år er helt fraværende i alle grafer, og stort sett også i resten av artikkelen.

De Soysa forsvarte dette tallgrunnlaget mot kritikk med at

«The World Bank numbers I used are only up until 2014. The main point of the graphs is to show the trend over time rather than focus on the current situation.»

Men det er svært vanskelig å se hvordan «trenden over tid» skal kunne fortelle oss hvorvidt dagens situasjon er en krise eller ikke. Professorens påstand er at mediene overdriver dramatikken i situasjonen som har oppstått i Europa de siste månedene, noe man selvsagt ikke kan vurdere uten å se på tall for de siste månedene, som i stor grad allerede foreligger.

Interessert i mediekritikk? Følg journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Selv om disse førkrise-tallene skulle være relevante å trekke frem uten noe nåtidig sammenligningsgrunnlag, er det et åpenbart minimum at man påpeker dette snevre fokuset overfor leseren, og ikke forventer at hen skal oppdage det selv ved å finlese grafene. Men ikke på noe sted i originalkronikken blir dette så mye som nevnt – langt mindre fremhevet som en essensiell faktor for å forstå grafene korrekt.

Tvert imot snakker kronikken gang på gang som om disse tallene er ferske og oppdaterte, for eksempel når De Soysa hevder at graf 2 viser at “Antall asylsøknader har vært ekstremt stabil i Norge” mens “Danmark [har] opplevd en bratt nedgang”. Selv om realiteten åpenbart er at de norske tallene har vært stabile over de siste årene men har økt eksponentielt nå høsten 2015. 

Det er svært vanskelig å se den logiske gyldigheten i argumentet “Det er ikke noen krise nå, fordi tallene var stabile i åren forut for den angivelige krisen.” Det blir omtrent som å bruke Volkswagens regnskapstall og aksjekurs for perioden 1995-2013 som bevis på at konsernet umulig kan være rammet av en krise i dag.

12 millioner flyktninger ikke medregnet

Svært mange av De Soysas tall samsvarer slett ikke med det som han påstår at de viser.

I graf 1 viser han en kurve som går fra drøyt 4 millioner i 1990, til drøyt 5 millioner i 2014. I teksten forklarer han at:

«Det er nå rundt fem millioner flyktninger og potensielle flyktninger verden over.»

og argumenterer tilsynelatende også med at dette tallet også inkluderer personer som er internt fordrevne innenfor eget land.

Den enkelt dokumenterbare realiteten er at dette er riv rav ruskende feil – UNHCRs (FN høykommisærs) tall over antall flyktninger på verdensbasis har ligget godt over denne grafen i hele den aktuelle perioden, med totalt 19,5 millioner flyktninger ved utgangen av 2014.

Kronikkforfatteren tviholdt først på at hans tall var det korrekte og at de ‘konkurrende’ tallene var høyere fordi de også inkluderte internt fordrevne m.m., mens hans tall på 5 millioner var de som oppfyller den formelle definisjonen av flyktninger ved å ha krysset en landegrense på sin flukt fra krig eller forfølgelse.

Dette til tross for at det er tilsvarende trivielt dokumenterbart at UNHCR teller internt fordrevne i en egen kategori. Dette tallet ble oppgitt å være 38,2 millioner ved utgangen av 2014 (derav det ofte gjentatte tallet på «50-60 millioner flyktninger», dersom vi summerer både internt og eksternt fordrevne.

Etterhvert oppdaget og vedgikk IdS at hans tall på 5 millioner var 60-70% lavere enn det faktiske antall, og dette er nå også oppgitt i tilføyelse nr. 2 til kronikken (selv om det altså både i teksten og i den første tilføyelsen fortsatt står å lese at tallet er 5 millioner).

I neste graf vil han vise oss antallet «Flyktninger med innvilget asyl i Skandinavia«:

(Faksimile fra kronikken.)

Ut fra denne grafen forklarer han at:“Norge [hadde] mindre enn 40.000 asylsøkere i 2014” og at “Antall asylsøknader har vært ekstremt stabil i Norge (…) Med unntak av Sverige, har det ikke vært noen kraftig økning i tallene. Faktisk har Danmark opplevd en bratt nedgang i antall asylsøknader.”

Problemet er bare at grafen overhodet ikke viser antall asylsøknader pr. år eller antall innvilgelser pr. år. Disse tallene viser det totale antall personer som bor i landet takket være asyl/flyktningstatus.

Med andre ord: Det er kategorisk feil at «Norge hadde mindre enn 40.000 asylsøkere i 2014» (det faktiske antallet for 2014 var 10.056 innleverte asylsøknader og 4.929 innvilgede oppholdstillatelser). Derimot var det i 2014 totalt 47,043 personer som bor i Norge etter at de (samme år, eller på et eller annet tidligere tidspunkt) har blitt innvilget asyl/flyktningstatus i Norge. Disse er selvfølgelig pr. definisjon ikke asylsøkere, et begrep som bare kan brukes om personer som er midt i en søknads/saksbehandlingsprosess.

Likeledes er det åpenbart ugyldig å bruke denne grafen til å konkludere om opp- og nedgang i antall asylsøknader over tid. Det vil selvsagt være en viss sammenheng mellom de to, men her er det en mengde andre faktorer som spiller inn og gjør at du ikke kan automatisk utlede noenting om søknadsantallet.

Og det er også svært viktig for en korrekt tolkning av disse tallene å huske at de ikke ser på om personer har kommet til landet som flyktning, men bare på deres nåværende status. Det er litt uklart nøyaktig hvor avgrensningen går, men det er i hvert fall helt sikkert at en flyktning som blir fullverdig norsk statsborger vil falle ut av kategorien «flyktninger bosatt i Norge» og ikke bli telt med i grafen.

Dette betyr igjen at store utslag i denne grafen fra ett år til neste ikke trenger å si noe som helst om asylinnstrømningen for det året – det kan like gjerne skyldes at en spesielt stor kohort av tidligere asylsøkere nå oppfylte statsborgerskapskravet, og dermed at det var mange personer på en gang som «falt ut av tellingen».

Grafen har selvsagt en viss verdi til sine formål (og gir oss relevant informasjon om befolkningsammensetningen) selv med disse begrensingene. Men IdS’ konsekvente feiltolkning om at tallene angir årlige asylsøknader, gjør at kronikken gjennomsyres av analyser som overhodet ikke henger i hop med de siterte dataene.

Om å sammenligne sjenerøsitet

De Soysa presenterer deretter (i graf 3) en tilsvarende oversikt for Tyskland, USA, Storbritannia og Sudan, og konkluderer med at Sudan kommer meget godt ut av sammenligningen: “Faktisk ser Sudan ut til å være langt mer sjenerøs enn Storbritannia på 90-tallet.”

Tilsvarende slår han fast at ved en sammenligning av antall flyktninger i landet som andel av landets befolkning (graf 4), kommer Sudan fortsatt bedre ut enn de samme stormaktene: “Sudan ser ut til å være langt mer humanitær enn det mange menneskerettighetsforkjempere mener.”

For det første er det en merkelig logikk å bruke et lands villighet til å ta inn flyktninger som argument for å friskmelde eller hvitvaske landets generelle rykte. Det er åpenbart fullt mulig for et land å ta inn store flyktninggrupper, samtidig som man har et diktatorisk styresett, og/eller begår overgrep eller menneskerettighetsbrudd.

Så er det relevant og betimelig å bruke Sudan som et av flere mulige eksempler på at de største flyktninggruppene fortsatt befinner seg i hjemlandenes nærområder – i Sudans tilfelle primært fra Eritrea, Etiopia, og i de par siste årene fra det nylig uavhengige Sør-Sudan. Dette – i likhet med det faktum at det store flertallet av Syria-flyktninger befinner seg i Tyrkia, Libanon og Jordan – minner oss om at antallet flyktninger i Europa tross alt er lite sammenlignet med en rekke andre land.

Men det blir helt forfeilet og forenklet å skulle rangere Sudans «sjenerøsitet» opp mot vestlige land, uten å ta noe hensyn til at eritreiske flyktninger i Sudan hovedsaklig nektes å bevege seg utenfor flyktningleirene, og at det er nesten umulig – selv for flyktninger som har bodd i landet i tiår – å oppnå sudansk statsborgerskap.

Da blir det åpenbart utilgivelig lettvint å skrive at «Tallene viser blant annet at Sudan tar inn like mange asylsøkere som de globale humanitære gigantene Storbritannia og Tyskland», uten å ta hensyn til det massive gapet i rettigheter og hjelp som flyktningene innvilges i Sudan kontra i Europa, samt det faktum at store deler av hjelpen til flyktninger i Sudan organiseres og betales av internasjonale organisasjoner og ikke av nasjonale myndigheter).

Og på grunn av Sudans restriktive adgang til statsborgerskap, vil (nesten) alle flyktninger som ikke forlater landet (og deres barn) fortsette å regnes som flyktninger. I Tyskland, derimot, vil flyktninger og asylanter som har fått opphold kunne søke om tysk statsborgerskap etter 8 år. Når grafen viser at flyktningbefolkningen i Tyskland har sunket markant siden toppen i 1993, så er én av årsakene til dette at mange av disse personene fortsatt bor i Tyskland – men nå som tyske statsborgere som ikke telles med i UNHCRs statistikker. Det blir åpenbart fullstendig bakvendt og meningsløst å sammenligne statistikker på en måte som gjør at et Tyskland som integrerer flyktninger som fullverdige medlemmer av samfunnet, kommer dårligere ut enn et Sudan som holder flyktningene isolert i leire over ti år og dermed opprettholder en vedvarende stor flyktningbefolkning.

Kriseblikk på folkevekst

NTNU-professoren bruker også adskillig plass for å argumentere for at mange land er avhengige av innvandring (tildels en økt innvandring) for å opprettholde en stabil befolkningsstørrelse, og at f.eks. australske byer kombinerer høy innvandring med høy score i internasjonale rangeringer.

Argumentasjonen skjemmes imidlertid av at han ikke skiller mellom asylinnvandring (som faktisk er lavere for Australia i den nevnte perioden enn for Norge, målt i forhold til folketallet) og arbeidsinnvandring der folk får opphold basert på sine jobbkvalifikasjoner og ferdigheter.

Han overdriver også befolkningsunderskuddet kraftig ved å skrive at hans “stalltips” er at ingen land “bortsett fra noen fattige land” i dag har det tilstrekkelige antall fødsler og innflyttere som behøves for å opprettholde en stabil befolkningsstørrelse - dette til tross for at hans egen kilde oppgir at det dreier seg om langt færre land som er i denne situasjonen.

Det er selvsagt viktig og riktig å slå fast de økonomiske gevinstene som innvandring gir, og at asylinnvandring også vil gi sitt bidrag til dette. Men det blir altfor lettvint å sette likhetstegn mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger, istedenfor å fremføre et prinsipielt argument om at vi har en moralsk forpliktelse til å ta imot folk i nød selv om det – i mange tilfeller – vil utgjøre en netto utgift for landets økonomi.

Årlige innvilgelser kontra totaltall – nok en gang

Kronikken i Aftenposten trekker også frem Storbritannia som et eksempel på vellykket høy innvandring, og mener at de har klart seg fint til tross for at “de innvilget 150.000 asylsøknader pr. år fra 1960 og til midten av 1980-tallet. Dette er rundt fire ganger det årlige tallet Norge innvilger i dag”.

Nok en gang brukes tallene for det totale antallet asylimmigranter bosatt i landet som om det anga antall asylinnvilgelser pr. år. Det faktiske antallet årlige innvilgelser i Norge (for de siste årene) ligger på drøyt en tiendedel av hva som påstås her. Selv om vi tar med både avviste søknader, kvoteflyktninger og familiegjenforeninger, kommer vi ikke i nærheten av det påståtte antallet.

Tallet for britiske asylinnvilgelser er blant påstandene som blir korrigert i tilføyelsene – men i likhet med de andre rettelsene, er det heller ikke her blitt lagt inn noen kommentar i direkte tilknytning til feilopplysningen som fortsatt står i teksten.

Interessert i medienyheter? Følg journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Og forøvrig….

De Soysa oppgir også (uten kilde) at «I Europa er det nå 500.000 flyktninger.» Dette tallet skriver seg for en gangs skyld fra 2015 – men i tilføyelsen innrømmes det at 500.000 i virkeligheten kun er det anslåtte antallet syriske flyktninger, mens det totale antall flyktninger i Europa er 800.000. Det kan dog virke som om dette tallet bygger på antall ankomster over Middelhavet hittil i 2015, og i så fall kun er et mål på årets tilstrømning.

I sin tilføyelse nr. 2 oppgir deretter forfatteren at «Når det gjelder det totale antallet syriske flyktninger, så har jeg funnet at det er 800.000”, uten at det forklares hvilken «total» det snakkes om. Det kan åpenbart ikke være det totale antallet syriske flyktninger hvis vi regner med nærområdene. Han forklarer ikke hvordan dette henger sammen med angivelsen av totalt 800.000 flyktninger i Europa.

Indra de Soysa argumenterer også for at dagens flyktningsituasjon fremstår som mer dramatisk enn den egentlig er, fordi tidligere tiders flyktninger i større grad reiste med fly - dog uten å fremlegge noen dokumentasjon på dette heller.

De Soysa påpeker - forsåvidt med rette - at enkelte av disse feilene er av underordnet betydning, enten fordi de ligger utenfor kronikkens hovedresonnement, eller fordi den korrekte grafen ville visst omtrent samme utvikling over tid, bare med lavere eller høyere tallverdier. Men flere av feilene griper også helt direkte inn i hans argumentasjon - og uansett burde leseren av en slik kronikk fra en faglig autoritet, publisert i en anerkjent avis, kunne forvente at de faktaopplysningene de serveres er noenlunde korrekte, helt uavhengig av hvorvidt feilen påvirker forfatterens argumentasjon eller ikke.