«Han var sine venners venn, han var sine kollegaers støtte, og han var en arbeidstager som aldri stivnet», skriver NRK-kollegaene om Tomm Kristiansen.
Foto: Live Austgard / NTB / VG
MINNEORD:
Stemmen fra Afrika har stilnet
Tomm Kristiansen var fortelleren som brakte Afrika inn i stua til det norske folk. Gjennom et langt arbeidsliv i NRK, gjennom et forfatterskap som varte helt til det siste, et formidabelt livsverk.
- Minneordet ble først publisert på nrk.no. Gjengitt med tillatelse.
Tomm var en livskunstner. Profesjonell til fingerspissene og en sosial begavelse. Få hadde et større nettverk enn ham, knapt noen havnet så til de grader på rett hylle i livet.
Ingen kunne som Tomm trollbinde og forføre sitt publikum. Formuleringskunsten, stemmen, substansen. Han kunne refse der det var påkrevd, og han var frimodig til det siste. Men først og sist fortalte han med kjærlighet. Og fremst til Afrika. Han brakte oss fargene og nyansene. Det var krig og konflikt, men det var også hverdag og fest. Og det var utvikling og håp. Tomm var opptatt av håp.
Til yngre medarbeidere som følte at yrkeslivet ikke hadde ført dem dit de drømte om sa han: – Vit det, jeg hadde ikke satt min fot på det afrikanske kontinent før etter at jeg fylte førti, det er håp!
Han var sine venners venn, han var sine kollegaers støtte, og han var en arbeidstager som aldri stivnet. Han lærte seg nye ting og var allsidig. Reporter og korrespondent, men også sjef i Utenriks i noen år. Han skrev for nettet, fortalte i radio og TV, han lagde podkast. Og han holdt radioandakter. For han var også en troende mann.
Med Tomm i Afrika
Hans nære venn og korrespondent-kollega i Afrika, Sverre Tom Radøy, forteller levende om deres felles opplevelser:
«Å reise med Tomm til Afrika var en lærerik fest. Humøret hans steg for hver breddegrad sørover. I ankomsthallen fikk han ti nye venner før passkontrollen. Det siste han sa før vi ble oppslukt av en folkemasse i Lagos var 'husk å smile'».
For oss som overtok stafettpinnen i Afrika øste han av sin viten. Han vrengte slitte notisbøker for å finne de beste kontaktene han kunne gi oss. Han ga oss sine beste ideer. Han var manges mentor, han som kunne ha sittet tilbakelent og, med god rett, sagt at «dette gjorde jeg bedre selv»
«Søk lyset selv i den mørkeste historien, finn glimtet av håp. Da vil tragedien du skildrer bli bedre forstått». Det var Tomms råd når vi selv skulle ut å dekke håpløsheten. Det er ikke så lett i dag, midt i savnet av en god venn».
Alltid til stede
Håpet hadde Tomm alltid med seg. Kanskje kan han takke sin gudstro for det, men det var aldri et naivt håp, mer enn som en grunnleggende tro på at mennesker vil finne ut av ting til slutt, at det alltid finnes noe bedre der framme.
I mange av reportasjene han laget etter folkemordet i Rwanda, var han opptatt av å formidle hvordan det var mulig å finne sammen igjen. Det var ikke lett, men de prøvde. Han ble en viktig drivkraft for konstruktiv journalistikk i NRK, altså journalistikk som også ser etter løsninger.
Tomm var alltid til stede. Han var til stede i samtaler, han var til stede i reportasjene sine, han var til stede når han fortalte. Han hadde mer igjen å gi. Hans nye bok var akkurat kommet ut, og da vi tok kontakt med ham for å gratulere for bare noen dager siden, takket han høflig, men var like opptatt av at NRK var på plass i Afrika igjen. Sånn var Tomm.
Det er et bankende hjerte for Afrika og for journalistikken som nå har stilnet.
