Nils Øy. Foto: Birgit Dannenberg
Nils Øy. Foto: Birgit Dannenberg

Når er sitat lovlig?

Slik tolker redaktørforeningens generalsekretær regelverket.

Publisert   Sist oppdatert

Journalisten har bedt generalsekretær Nils Øy i Norsk Redaktørforening forklare hvilket regelverk han mener redaksjonene må forholde seg til når de siterer andre medier. Her er svaret hans:

Terningkast

«Når det gjelder lovgrunnlaget i slike saker, så er jeg litt redd for at du kanskje gjør meg til større ekspert enn jeg egentlig er. Jeg tror nok at jeg kan en del om opphavsrett og det som der hører til, men atskillig mindre om markedsføringslovens betydning i slike saker.

Jeg kjenner til at Markedsføringsloven Kapittel 1 blir påberopt som grunnlag for å angripe ulovlig konkurranse eller snylting, der man søker å påvise at et eller flere organ systematisk tapper et eller flere andre for innhold. Det skjedde jo i Terningkastsaken i 1998, der noen Oslo-aviser vant fram overfor Nettavisen, basert på brudd både med sitatretten og markedsføringsloven. Dommen i Oslo byrett, som det het den gang, ble anket – og partene inngikk deretter forlik.

Kildeplikt

Jeg synes det kan være nyttig for videre debatt å skille mellom det som kalles sitatrett/stofftyveri og plikten til å navngi opphavsmann/kilde. Det siste er både en rettslig og en etisk plikt.

Den rettslige plikten er til å oppgi kilde ved bruk av pressemeldinger er fastsatt i åndsverkloven §44 andre ledd, mens Vær Varsom-plakaten i punkt 4.4 pålegger den som bruker opplysninger fra andre medier å oppgi hvilket medium opplysningen kommer fra.

Bestemmelsen kom inn i Vær Varsom-plakaten først i 2002, etter mange reaksjoner på manglende kreditering i datidens nettaviser. Plikten til å kreditere kilde gjelder både rettslig og etisk uavhengig av hvorvidt det dreier seg om åndsverk. Praksis på dette området synes å ha blitt noe bedre i årene etter at krediteringskravet kom inn i plakaten.

Ikke beskyttet

Når det gjelder sitatrett/stofftyveri tror jeg det er en god del misforståelser ute og går. Det forhold at selve nyheten – de faktiske opplysninger – ikke er beskyttet av opphavsrett, er et viktig utgangspunkt.

I en tidligere versjon av loven sto det klart at loven ikke omfattet «dagsnytt og andre journalistiske meddelelser i aviser, tidsskrifter og radio». Det er dette som er bakgrunnen for at vi sier at nyhetens kjerne, nyhetsbulletinen, ikke er beskyttet av loven. Den rene nyhet kan altså «stjeles» – men fortsatt gjelder plikt til å kreditere den som er alene/først.

Så kan det bli et spørsmål om hva som er en nyhet. Er for eksempel all undersøkende eller etterforskende journalistikk en nyhet i lovens forstand, eller er det hendelsesnyheter – i vid forstand som er beskyttet? Når en avis ber en finansekspert gjøre beregninger om virkninger av en antatt skattelettelse, er dette en fri nyhet?

Misforståelse

Det er uttalt at det som kommer i tillegg til nyhetskjernen – sidehistorier, bakgrunn, kommentarer med videre – er det som gjør en nyhetsreportasje til et verk. Det er likevel vanskelig å si med sikkerhet hvor grensene skal trekkes, og litteraturen understreker da også at hver enkelt sak må vurderes for seg.

Men mitt inntrykk er at svært mange tror sitatretten gir rett til å hente saker fra andre, ved kombinasjon av referat fra saken og et sitatavsnitt eller tre. Jeg er sterkt i tvil om det er korrekt, hvis den nye saken i sin helhet er basert på annens verk.

Muligens er misforståelsen oppstått med bakgrunn i den gamle lovens regler for «pressens lånerett», der aktuelle artikler av politiske, religiøse og økonomiske spørsmål faktisk kunne stjeles rått, hvis de ikke var utstyrt med «ettertrykk forbudt». Denne bestemmelsen forsvant ved lovrevisjonen i 1995.

Formål

Dagens praksis med klipp og lim rimer i alle fall svært dårlig med juristenes krav til at sitatrettens formål først og fremst er å muliggjøre utvidet debatt, at sitatet skal opptas i det annet verk, der det andre verket skal være hovedsaken, og at et sitat vil typisk bli brukt til å støtte eller belyse en fremstilling, eller være en angivelse for den uttalelse man imøtegår. Endelig heter det i litteraturen at kravet til «god skikk» innebærer at sitatretten aldri må utøves i økonomisk konkurranse med rettighetshaver.»

(Lenker og mellomtitler er Journalistens)