Lenge var misunnelse for gode vilkår det eneste radiodokumentarskaperne i NRK kunne vente seg fra omgivelsene. Men så, etter sju år i skyggenes dal, begynte plutselig internasjonale prestisjepriser å tilfalle NRKs radiodokumentarer. Ikke en eller to ganger, men hele elleve ganger på ni år. Nå for tida markedsføres programmene på tv og lytteroppslutningen har doblet seg.
– Vi flyter helt klart på en medgangsbølge og jeg lurer litt på hvor dette skal ende, sier prosjektleder og redaktør i radiodokumentar-redaksjonen, Berit Hedemann.
Det hun selv beskriver som «radioens Rolls Royce, sjeldent dyr og deilig» – er rett og slett blitt NRKs nye stolthet.
– At vi sist høst vant begge prisene i Prix Europa opplever vi som det totale gjennombruddet. Vi får henvendelser fra radiomiljøene i Tyskland, Sverige, BBC og andre som lurer på hva som er hemmeligheten, og som vil lære av oss.
Det lå ikke i kortene at det skulle gå slik. NRK hadde aldri dyrket radiodokumentarsjangeren, slik andre lands radioer hadde, før man opprettet en egen avdeling i 1989. Og verken lyttere eller medarbeidere var vant til opplevelsesradio og eksperimentering med form og innhold. Men det ble gitt tid og ressuser til prøving og feiling. Ett nyskapende skritt på veien mot internasjonal anerkjennelse ble innføringen av omfattende ekte scener i dokumentarene, et grep som har utviklet seg til et norsk særtrekk.
Det er bittelillejulaften. På kjøkkenet innenfor den brune kafeen i Drammen skrur kokkelærlingen Marte Morken opp den blå ovnsflammen. Radioreporter Hege Dahl strekker seg fram så den digre mikrofonen svever noen få centimeter over steikepanna.
– Hva lager du nå Marte, spør Hege.
Kokkelærlingen forklarer blidt om karbonader og Biff Lindstrøm mens hun smyger seg forbi for å hente egg i kjøleskapet. Hege følger etter. Går Marte ut i kafeen med maten, henger reporteren hakk i hæl.
18-åringen Marte er hovedpersonen i det som skal bli Heges nye program «En kokk og mye søl – en radiodokumentar om jenter som lider i stillhet». Marte har ADHD, og Hege ville lage en dokumentar om en jente med denne diagnosen. For jenter med ADHD oppfører seg helt annerledes enn hyperaktive gutter og det vet folk lite om.
– Men hvorfor fotfølge intervjuobjektet?
– Det er for å få små scener. Det er ikke intervju på vanlig måte og da sier folk andre ting helt av seg selv. Det blir mer spontant. Kommenterer jeg at hun hakker grønnsakene raskt, forteller Marte at hun er litt gira og at knivarbeidet hjelper henne å få det ut, sier Hege.
Med mikrofonen fanger Hege også opp kjøkkensjefens bestilling, fresing fra panna, vann som renner eller kniven som treffer trefjøla.
– Men hvordan opplever intervjuobjektet metoden?
– Det er trangt når jeg går så mye fram og tilbake. Jeg føler at jeg nesten går på henne hele tida. Første gangen var vanskeligst, for de andre som jobber her likte ikke at Hege var her. Men i dag er vi aleine, og nå har jeg vent meg mer til det. Det er gøy, men jeg blir jo litt sliten også, innrømmer Marte.
Hege er vikar for Kari Hesthamar, som har vunnet flere priser og som har bidratt mye til utvikling av scenebruken. Innimellom bleieskiftene beskriver Kari hvordan hun går fram:
– Jeg jobber ganske filmatisk og bruker mikrofonen som kamera. Jeg tenker scener og jobber ofte som flue på veggen, slik at historiene får en mer levende form enn den tradisjonelle reportasjen.
Hun eksperimenterer også mye i forhold til stoffets egenart:
– Da jeg laget programmet om Kolbein Falkeid lette jeg etter en poetisk form, mens programmet «Den brune pakken» fikk en mer nøktern innpakning. Men uansett er det viktig at lytteren kan lukte og sanse det som skjer.
En av seniorene i redaksjonen, Lars-Helge Myklebust, definerer dokumentaren som fakta i fiksjonsform.
– Vi bruker råmaterialet fra virkeligheten og gir det et kunstnerisk uttrykk. Vi lager noveller av et intervju, radioteater av en reportasje. De fleste av våre programmer lages etter en klassisk spenningskurve. Vi går gjerne etter prinsippet «show, don’t tell». Altså uten analyser, forklaringer eller fortolkninger. Gode scener der folk opptrer slik de vanligvis gjør, der relasjoner kan utspille seg. Istedet for at et par sier de er forelsket, skal vi kunne høre at de er det.
– Hvordan ser kurven for klassisk dramaturgi ut?
– En grunnleggende oppskrift, uansett tema, er at man spenner opp en forventning i starten, rir på den gjennom programmet og utløser den på en eller annen måte til slutt. Det kan være forventning til handling – hvordan vil dette gå? Eller til form – hva er dette for noe? Eller til tema – hvordan henger dette sammen?, forklarer prosjektlederBerit.
Et annet gunstig virkemiddel er å spenne forventningene på flere plan.
– Hvordan er jenter med ADHD forskjellig fra gutter? Og samtidig hvordan går det med jenta i programmet? Den aller mest banale oppskriften er at hovedpersonen har en sterk historie som hun forteller i monolog samtidig som hun utfører noe i nåtid som har med forhistorien å gjøre, gjennom mange scener.
– Hva kjennetegner en god radiodokumentar?
– En god dokumentar skal være en radioopplevelse der både følelser og intellekt blir engasjert. Informasjonen skal alltid gis gjennom opplevelse. Man skal bruke radiomediet til det radiomediet er best på.
– Og hva er det?
– Det radio er aller best på er bilder på den delen av virkeligheten som ikke synes. Tanker, sammenhenger, kjærlighetssorg, drømmer, håp, relasjoner. Alt som konstituerer våre forestillinger om virkeligheten er radio god til å gi innsikt i. Vårt mål er alltid å gi innsikt i noe viktig. Et allmennmenneskelig eller et samfunnsmessig tema. Vi bruker ikke åtte uker på å lage programmer om bagateller, sier Berit.
Hun understreker at de har et demokratisk oppdrag.
– Vår jobb er å gi stemme til folk som ellers ikke får snakke i offentligheten, og framstille dem like vakkert som andre gjør med kjendiser og samfunnstopper.
Den aktive produksjonsfasen strekker seg altså over åtte uker. Det minst lystbetonte er den tidkrevende utskrivingen av 15–16 timers opptak. Men loggingen, som det heter på radiosk, er helt nødvendig for å få oversikt før studioarbeidet. For der må rekkefølgen på elementene være klar. Gode scener er notert på gule lapper. «Marte glemmer potetene», står det på en av Heges lapper. Så er det klart for grovmiksing.
Det er blitt ettermiddag fredag14. januar. I studio K44 venter Hege Dahl og programingeniør Wenche Ødegaard spent. Etter dager med redigering har de en råversjon klar. Nå skal konsulent Berit høre programmet for første gang.
– Du mister litt oversikten selv når du har hørt det så mange ganger, sukker Hege.
– Jeg drømte forresten om dokumentaren i natt og måtte ha med både ditt og datt.
Berit setter seg i en sofa bak de to ved kontrollbordet, og legger manus og penn klar på bordet.
– Jeg vet at vi kan kutte mer i forskeren som snakker. Vi lurer også på om f ortelleren gir nok informasjon, sier Hege før Wenche trykker på start.
Ordningen med å være konsulenter for hverandre har NRK importert fra Danmarks Radio og tilpasset lokalt. Så fort en idé er godkjent av redaksjonsrådet får programskaperen tildelt en konsulent som skal være en rådgiver gjennom hele produksjonen. Det starter med et tre timers møte der man går gjennom dramaturgi, scener, og andre elementer.
– I de tre ukene programskaperen og teknikeren jobber sammen hver dag, kommer konsulenten inn en gang i uka som en fersk lytter med sine innvendinger, sier Berit.
Det er etter at redaksjonen gradvis tok dette systemet i bruk at NRK fikk den jevnt høye kvaliteten på programmene som man strebet etter. Er vi her på sporet av suksessformelen?
– Ja, konsulentordningen er antakelig det enkelttiltaket som i størst grad har bidratt til seiersrekka. Vi brukte lang tid på å bygge opp kompetansen vår, men så fikk vi endelig på plass et godt system for kompetanseoverføring. Nå går det veldig fort å lære opp nye. Fire av de som har vunnet priser gjorde det faktisk med sitt første program, forteller Berit.
Hege er en av dem som gikk til topps på første forsøk. Med programmet «Nanna og mamma» – om spenningsforholdet mellom en tenåringsjente og hennes mor – vant hun Prix Europa 2003.
– Hva tror hun gjorde det mulig?
– Jeg hadde en sterk idé om form. Blant annet ville jeg de skulle krangle, jeg ville ikke ha musikk og ikke noen vanlig fortellerstemme. Dette kombinert med at jeg fikk god hjelp til å strukturere utrolig mye råstoff fra en erfaren konsulent er nok årsaken til at det gikk så bra.
I studio K44 har konsulenten lyttet oppmerksomt og notert flittig.
– Nå vet jeg at Berit kommer til å si: Jeg har en, to eller tre hovedinnvendinger, flirer Hege.
– Jeg synes moren er veldig bra. Hun skaper gode bilder, ja kjøkkensjefen også. Men Marte selv må tidligere inn, og med mer dybde. Sånn som det er nå blir hun for mye et objekt som vi får innblikk i. Ellers må det gjøres noe med strukturen. Andre halvdel av programmet er mye bedre enn første. Og scenene er for korte, vi får for lite tilstedeværelse og farer for raskt ut i et snakkeprogram, begynner Berit.
Men hvor mye vekt legger egentlig Hege på konsulentrådene?
– Jeg følger mange av rådene, så lenge jeg ikke er helt uenig. I utgangspunktet er jeg veldig åpen, men jeg kan også tenke videre og finne ut at endringene ikke går likevel. Da diskuterer vi andre løsninger. Første gangen ble jeg lei meg av alle innvendingene fra konsulenten, jeg trodde programmet var så godt som ferdig og håpet vel på ros. Men nå er jeg psykisk forberedt på at jeg kan ende opp med å snu på alt.
Lars-Helge påpeker at det er utviklet en psykologi internt som gjør at de stoler på hverandre.
– Men vi har måttet kjempe oss dit. Vi var ensomme ulver som holdt kortene tett til brystet. Det er klart vi fortsatt kan bli skuffet og lei oss når vi får kritikk, men vi vet samtidig at innvendingene er riktige. Hvis konsulenten ikke forstår noe, er det ingen andre som gjør det heller. Det er sjelden vi er uenige. For det er konsensus om virkemidler og stor åpenhet for diskusjon. At vi diskuterer, får hjelp og ber om hjelp, er satt i system.
Radiodokumentaristene bruker gjerne filmspråk og snakker om filmen på lytternes indre skjerm.
– Målet er å kontrollere filmen i hodene på 80.000 forskjellige lyttere. Her kommer konsulenten inn. Hvis hun har sett noe i sitt hode som programskaperen ikke hadde tenkt, må man gjøre endringer, sier Berit.
For selv om folk er forskjellig, skaper de forbausende like bilder når de hører radio.
– Det som gjør radiomediet så flott, er at vi ser de samme bildene, men fargelegger dem i tråd med egne erfaringer. På tv er det tv-produsentens drøm du drømmer, mens radio forutsetter at du legger til egne bilder.
Det er mandag 23. januar. På møterommet er ingen plass ledig. Det er obligatorisk fellesevaluering av historien om Erik og Yvonne, et ungt par som lever med at han har uhelbredelig kreft. Ragnhild Silkebækkens dokumentar har allerede vært på lufta. Nå skal kollegene få si sitt.
På bordet ligger programmet fra bisettelsen til hovedpersonen. Erik døde dagen etter at dokumentaren ble sendt første gang.
– Vi begynner som vanlig. Hva er de fine punktene i programmet? Hva er det som gjør inntrykk på dere og hvorfor?, spør Berit.
– Redaksjonen hører alltid programmene sammen og evaluerer etterpå. Hvorfor det?
– Fordi vi må vise hverandre såpass respekt. Når man har jobbet åtte uker med et program, må fellesskapet ha interesse av hva man har laget. Før gjorde vi det ikke slik, og da kunne man ofte få tilbakemeldinger av typen: Jeg fikk ikke hørt hele programmet, men jeg synes det og det.
Måten selve evaluering foregår på er Berits oppfinnelse, det vil si egentlig er metoden hentet fra Sokrates.
– Det betyr at den som leder evalueringen gjør det ved å spørre og ikke påstå. Jeg starter ikke ved å si sånn og sånn vurderer jeg dette programmet. Istedet blir hele redaksjonen spurt om helt grunnleggende elementer som lyden, bildebruken, anslaget, dramaturgien, fortelleren og så videre. Det skal foregå så håndverksmessig som mulig. Vi begynner med det som er bra og hvorfor, og etterpå hva som ikke var så fint på samme måte, og hvordan det eventuelt kunne vært løst. De som har laget programmet må bare høre på, men får si sitt om hvorfor programmet ble som det ble helt til slutt.
– Tåler folk en så inngående etterprøving av eget arbeid?
– Før gjorde vi det slik at alle etter tur la fram sitt syn på hele programmet. Det syntes folk var mye hardere. Alle opplever det vi gjør nå som en bedre måte. Det er mye mer konstruktivt.
– Genifaktoren er ikke så høy da?
– Nei, her er det faktisk umulig å være geni. Det motsatte er et større problem. De fleste er redde for å bli avslørt. Folk føler de må løfte seg etter håret når de lager egne dokumentarer. Vi jobber mye med å få folk til å senke skuldrene og leke mer. At det ikke er så alvorlig og høytidlig. Men alle vil helst lage oppsiktsvekkende gode programmer hver gang og derfor kan prestasjonsangsten bli en hemsko.
Hensikten med øvelsen er å dele kunnskap og erfaringer for å bygge opp et jevnt høyt kompetansenivå. Nok en suksessfaktor?
– Det er helt klart en av grunningrediensene i oppskriften på suksess. Vi evaluerer alt grundig, på en måte som alle lærer av. Vi setter ikke karakterer, men foretar analyser slik at vi kan skjønne noe sammen. Det Sokrates gjorde var å spørre for å lede de han spurte, og seg selv, fram til en ny erkjennelse. Han hadde ikke svarene, men var altså god til å stille de riktige spørsmålene, sier Berit.
En kontrast til vegringen mot å dele kunnskap som journalister som gruppe ellers preges av.
– Mange lever av at de har eksklusiv kunnskap. De har sine kilder, sin måte å gjøre ting på. Men det er åpenbart at redaksjonene som helhet vil produsere mye bedre saker dersom journalister lærer seg å dele. Det er et organisasjonsspørsmål hvordan man skal få med folk på det, det nytter ikke å preke moral. Man må lage systemer som tvinger folk til å dele, og hvor alle opplever at de får fordeler av det.
I nesten en time har Ragnhild Silkebækken lyttet til ros og ris. Endelig slipper hun til selv. Men det er bare få dager siden hun gjorde nye opptak under bisettelsen til Erik og nå presser tårene seg på.
– Det er litt rart, jeg var ikke så lei meg underveis egentlig. Lurte nesten på om jeg var følelsesmessig avstumpet. Men nå.
– Dette har vært en tøff oppgave, men programmet er blitt flott. Og det er bare rimelig at du får en reaksjon, konkluderer Berit.
Dokumentaravdelingen praktiserer årlige kurs og et rotasjonssystem der de leier inn medarbeidere med gode programideer. Slik fikk Ragnhild, som ellers jobber i P3, sjansen til å lage programmet om Erik og Yvonne. Men hvordan opplever en urutinert programskaper å være under lupen?
– Jeg var veldig spent, men visste jeg hadde laget et skikkelig godt program. Folka her er så flinke, jeg kan lære noe av det de sier. Men da jeg laget første dokumentaren tenkte jeg at nå blir jeg avslørt som en bløffmaker. Nå kommer det for en dag at jeg egentlig ikke kan noen ting, ler Ragnhild.
Hun forsikrer at hun ikke gruet seg for dette, men tvert imot gledet seg.
– Vi begynner jo alltid med alt det som bra, da. Samtidig tenker jeg nok at det som folk henger seg opp i skulle jeg visst før. Men nå har jeg tre dager til å finpusse programmet før det er klart til nye sendinger.
Den sterkeste opplevelsen for Ragnhild var uansett å spille av et nesten ferdig program for Erik og Yvonne.
– Det var tøft å se på de to, men heldigvis syntes de programmet var fint. Det var veldig viktig for meg.
En annen som har rotert innom redaksjonen er vaktsjef i Dagsnytt, Marit K. Selmer. Hun er i gang med sin første dokumentar.
– Rotasjonen er en kjempefin mulighet for alle som har lyst å prøve seg. Vi lærer også masse grep som vi kan ha nytte av for å gjøre nyhetssendingene bedre, sier Marit.
– Dette er et flinkissted, men Berit er flink til å skape trygghet, slik at det blir ufarliggjort og alle tørr å bidra.
Ingvild Nielsen er enig.
– Rotasjonsordningen er genial, at det er mulig for oss i andre avdelinger å få prøve oss. Vi kommer jo til duk og dekket bord også. Alt er lagt tilrette, studio er booket, og vi har fått tekniker og konsulent. Lykken er å lage dokumentar, jeg er veldig begeistret.
Ingvild kommer også fra P3 og holder på å fullføre sin idé om et program om 15-årige Marielle Woll Sigvaldsen som har fått platekontrakt, og som har moren som manager.
Berit mener rotasjonen er et helt nødvendig virkemiddel som helt klart har bidratt til medgangsbølgen. Kombinasjonen av et stabilt mannskap med høy kompetanse og stadig nye som kommer innom motvirker stagnasjon.
– På denne måten får vi en fin dokumentar vi ellers ikke ville fått og redaksjonen til den innleide får tilbake en inspirert medarbeider som kan mer, sier Berit.
Det er hun som til slutt avgjør om programmet holder for sending eller ikke.
– Men med så tett oppfølging, skal det vel mye til om du sier nei?
– Ja, det har hittil aldri skjedd at jeg ikke har godkjent et program. Jeg spør ofte underveis også. Er det følsomme etiske temaer, er det viktig at flere enn dem som lager programmet vurderer dette. Blir folk anstendig behandlet? Er alle hensyn ivaretatt? Blant annet var jeg tett inne i kreftprogrammet til Ragnhild.
Et godt ry og høy kvalitet i alle ledd betaler seg.
– Det merker vi veldig godt når vi henvender oss til nye intervjuobjekter. De har alltid en veldig positiv holdning. Folk vet at de blir behandlet med respekt, uten at programmene blir pusete av den grunn.
– Troverdigheten er gull vi hegner om. Det er et gullkantet kredittkort vi ikke må skusle bort.
Lørdag 30. januar klokka 10.15 på NRK P2.
Skramling på kjøkkenet.
– Ja, her går det unna, jeg er ikke så treig jeg vet du, ler Marte.
– Ka holder du på med no, spør kjøkkensjef Jarle.
– Det er midt i julebordsesongen. På det trange kjøkkenet til restaurant Bristol i Drammen løper tre lærlinger og en kokk om hverandre. Fra kjøkkenskap til gryter og tilbake. Alt er tilsynelatende normalt. En normalt irritabel kjøkkensjef, en normalt stresset kokk og normalt nervøse lærlinger. Men Marte er ikke helt normal. Hun har trøbbel med å oppfatte flere beskjeder på en gang. Mer enn vanlig trøbbel, sier fortelleren Hege.
