Han sluttet som sjefredaktør i Se og Hør ved 25-årsjubileet i forrige uke. I desember fyller han 60.
Se og Hør har vært en eventyrlig suksess. Knut Haavik startet bladet 21. september 1978 og hadde seks måneder på seg til å nå break-even for de danske eierne av Aller-forlaget. Det klarte han med glans. I løpet av de 25 årene har Haavik levert cirka 1,6 milliarder kroner i overskudd. Da han startet, forlangte han 25 øre i royalties per eksemplar, men fikk nei. Med en netto årslønn ifølge likningen for 2001 på 6,6 millioner, og et sluttvederlag på en del millioner kroner, har han likevel til salt i maten. Dessuten fikk han 15 millioner kroner for å stå i jobben til han ble 60 år.
Eventyret begynte med at førsteutgaven solgte i 106.000 eksemplarer. I fjor var opplaget 424.687. Bare en gang, da de utga sitt sjuende nummer i november 1978, solgte bladet mindre enn 100.000. På førstesiden hadde Se og Hør en krimsak som like gjerne kunne stått i VG.
Erfaringen rystet Haavik, som skjønte at han ikke kunne lage en VG-kopi på glanset papir. Han måtte lage noe helt annet. Knut Haavik kom til at det som egentlig skulle bli nyhetsmagasinet Se og Hør, heretter skulle være kjendisbladet Se og Hør. De skulle rendyrke kjendisstoffet.
Da Haavik startet Se og Hør var det gått fire år siden Arbeiderpartiet likviderte ukebladet Aktuell, og bildebladet NÅ var alene igjen. Se og Hør fikk momsfritak og satte prisen til kroner 6,50 – 50 øre under NÅ. Det skulle bare komme tre utgaver, før bladet ble ilagt moms, blant annet som følge av kritikk og påtrykk fra kolleger i dagspressen. Komikeren Trond Kirkvaag mente forøvrig at kloakkavgift ville være mer passende.
– Når du ser tilbake på disse 25 årene, hvem har hatt størst innflytelse og betydning for journalistikken i Akersgata: Bernt Olufsen, John Olav Egeland eller Knut Haavik?
– Jeg pleier å si at vi heldigvis ikke vet hva som kommer til å stå i nekrologen, men jeg er overbevist om at det kommer til å være noe i retning av dette: Man kan si hva man vil om Knut Haavik, men han klarte i hvert fall å ødelegge VG og Dagbladet.
Se og Hørs sjefredaktør ser på fotografen og spør om han får lov å røyke. Inne på sitt eget kontor. Han unnskylder seg med at selv redaksjonens røykerom er blitt stengt idet han tenner sin første røyk. Så legger han til:
– Når det kommer til stykket, tror jeg vi har et delt ansvar, Akersgata og jeg. Jeg var jo en av de mest tabloide den tiden jeg jobbet i VG, og der fikk jeg også teften av Se og Hør-journalistikken.
Haavik jobbet en tid som korrespondent i London og rappet rått fra engelske tabloider. Han skjønte fort at en god historie, en human touch story, eller en litt rar og kuriøs historie, var like god for norske lesere enten den skjedde i New Dehli eller Hammerfest.
– Men du representerte noe nytt?
– Ja, men det er klart at her har det skjedd en tilnærming mellom ukepresse og dagspresse. Da jeg startet Se og Hør, hadde de andre ukebladene åtte uker produksjonstid mens vi hadde tre. Avisene trykket i svart/hvitt, og det var så vidt farge-tv var oppfunnet.
Beundrer Bernt Olufsen
– Men hvem av dere har betydd mest?
– Jeg må jo si at jeg er full av beundring for Bernt Olufsen fordi han etter min mening er en av de største strategene i norsk presse. Han har hatt en visjon om å lage en seriøs familieavis, en vidtfavnende tabloidavis som skal dekke hele Norge.
En periode var VG riktignok på villspor, i følge Se og Hør-redaktøren, da avisa hadde mye av de samme sakene som Aftenposten. Haavik var vant til 1970-årenes VG. Da skrev han sakene sine først i Aftenposten-stil i sitt eget hode, før han satte seg til skrivemaskinen og lagde sin egen VG-vri.
I dag ser Haavik at tidene forandret seg fort, at VG ble landets største avis og i grunnen kan gjøre hva de vil. Nå er VG så suverene at de kan ta morgenavisenes nyheter og presentere dem som sitt stoff.
– Ligger din største journalistiske betydning i at du endret journalistikken i VG og Dagbladet, og dermed også i store deler av den øvrige pressen utover landet som etterapet Akersgata?
– Vel, min største journalistiske betydning er at jeg har skapt et produkt som leses av halve den norske befolkning, sier Haavik.
Da tar han med også ungdommer under 15 år, som ikke regnes med i leserundersøkelsene. I tillegg har Se og Hør ifølge Haavik levd godt på at stadig flere skiller seg. Og da tenker han ikke på skilsmisseoppslag i bladet.
– Når et ektepar som er vant til å lese Se og Hør flytter fra hverandre, da blir det plutselig to kjøpere, sier han.
Han har ikke bare laget Norges og Nordens største ukeblad. Han har også laget Norges største lysningsblad. Han kopierte det danske Se og Hørs kjendisstoff, forlovelser, brylluper, skilsmisser og begravelser. Men på ett punkt nektet han å følge danskene. Den ellers nokså røffe Haavik ville ikke ha noen naken midtsidepike, slik danskene hadde. Han kjente Vestlandet og Sørlandet for godt.
Kopier aldri en suksess
Erfaringene med det dårlige salget av nummer sju i 1978 ble skjellsettende for Haavik. Han spurte seg selv om han egentlig bare lagde VG på ukebladpapir, og skjønte at det aldri ville føre til noe. Kopierer du en suksess, risikerer du bare at folk likevel kjøper originalen, sa han til seg selv, og innførte tre hovedpunkter for Se og Hør som bladet stort sett har holdt seg til siden:
Se og Hør skal bare ha kjendiser på førstesiden, og helst skal det være en smilende og blid en, enhver artikkel skal være like interessant for menn som for kvinner og like spennende for leseren, enten han eller hun bor i Halden eller Hammerfest.
På basis av disse punktene lagde Haavik det han kaller en ufravikelig mal for stoff-miksen i bladet. Denne skal være lik fra uke til uke.
Det holdt helt til året etter. Da fikk Haavik tips om at Inger Lise Gjørv, stortingspolitiker for Ap og senere Odelstingspresident, hadde fått en bot på tusen kroner for butikktyveri. Avisene skrev ingenting, men ryktene gikk om at hun var kleptoman.
Etter hvert kom det til et møte mellom Haavik og Gjørv, der sistnevnte møtte med Høyre-politikeren Georg Apenes, tidligere redaksjonssekretær i Fredriksstad Blad, som rådgiver og moralsk støtte. Se og Hør kjørte likevel saken («Jeg er ikke KLEPTOMAN»), men bladet solgte ikke. Det ble det definitive bevis på at bare skikkelige kjendiser selger.
– Kritikerne våre sier at vi har så veldig mye kjendisstoff, og hvis man vurderer Se og Hør kun utfra markedsføringen, og markedsføringen vår er stort sett at vi averterer forsiden i VG, så er det bare kjendiser. Konseptet har vært kjendiser på forsiden, men inne i bladet skal det være en miks av kongestoff, kjendisstoff, kriminalsaker, human touch-storier, historier om lykkelige mennesker, noen ulykkelige mennesker og masse tv-stoff. Altså vi skriver bare om mennesker. Det konseptet, stoffmiksen, har vi vært trofast mot, sier Haavik.
Tv-stoffet har vært viktig fra dag en, men det var ikke enkelt å få til. Da Se og Hør henvendte seg til NRK for å få programoversiktene, var svaret nei. NRK produserte og utga selv Programbladet på den tiden, og noen konkurranse ville de ikke ha. Løsningen ble at Se og Hør fant en sentralt plassert medarbeider i NRK. For 500 kroner uka fikk medarbeideren spedd på en dårlig NRK-lønn, og Haavik fikk i mange år programoversiktene for radio og tv punktlig levert hver eneste uke. Det er fortsatt en vel bevart hemmelighet hvem den utro NRK-tjeneren var.
Tilbake til start?
– Når dere nå skal ut to ganger i uken med mere nyheter, politikk og samfunnsliv, er du da vel tilbake ved starten?
– Ja, fordi jeg kalte det jo nyhetsmagasinet Se og Hør, da vi startet. Men vi skal fortsatt ha stor vekt på kjendisstoffet, sier han.
Det betyr nok at det fortsatt vil bli flaskeposter og «Gjør livet gladere»-aksjoner. Se og Hør vil fortsatt gå på premierefester og arrangere sine egne kjendisfester. Det startet Se og Hør med allerede andre året. Da Melodi Grand Prix nærmet seg, ble de enige om at festen etter tv-sendingen måtte være en gylden anledning til å få innpass i kjendis-Norge for et nystartet blad. Men det var ingen fest. Etter finalen tuslet alle hver til sitt. Knut Haavik visste imidlertid råd. Se og Hør arrangerte sin egen fest, kjendisene strømmet til og det ble en årviss affære siden.
En av forutsetningene for å gjennomføre to utgivelser per uke, er at Se og Hør nå trykkes på to trykkerier, Se og Hørs eget og Aktietrykkeriet. Dermed kan bladet nå ut i butikkene med 90 prosent av opplaget tirsdag og fredag.
– Vi får bedre deadline på kjendisstoffet enn VG har. Det betyr at vi kan øke trykket, og vi kommer raskere ut. Da Per Anders Fagernes ble drept, hadde vi nyheten og intervju med forloveden allerede dagen etter. Dagbladet kom med historien først dagen etter der igjen. Anders Giæver skriver i VG at når det virkelig skjer noe stort, så er ukepressen i stand til å snu seg rundt og utkonkurrere løssalgsavisene på hendelsesnyheter. Det er nytt. Ta for eksempel Espen Høiby-saken. Dommen falt på en mandag klokken 12.00 og vi hadde saken i utgaven på tirsdag. Det forteller litt om de økte mulighetene.
Se og Hørs sjel
– Hva blir forskjellen på en og to dager i uken?
– Altså forskjell, det blir ikke så stor forskjell. 25 år i denne bransjen har lært meg at hvis du skal forandre noe, så skal du gjøre det så stille og rolig at leserne nesten ikke merker det, men bare oppdager at noe er blitt bedre. Det viktigste for oss er å bevare Se og Hørs sjel.
– Sjel?
– Ja, Se og Hørs sjel er at vi skriver bare om mennesker. Og hva er det mennesker er mest opptatt av? Først og fremst er man opptatt av seg selv, så kommer familien, naboene, vennene og bekjentskapskretsen. Kjendisene som vi skriver om, de er på en måte blitt våre leseres bekjentskapskrets, og jo mer vi skriver om disse kjendisene, desto mer bekjente blir de og dermed blir de også mer interessante for leserne.
Haaviks filosofi er at mange av disse populærkjendisene oppfattes ute blant leserne som folkets egne venner, og man er da interessert i å vite om en venn av deg har fått barn, eller skal gifte seg eller skilles. Så det er veldig viktig å bevare Se og Hørs sjel.
Etter hvert som Haavik jobbet med konseptet, oppdaget han at Se og Hør også vil bli bedre av dette.
– Hvis vi for eksempel greier å få disse topppolitikerne som skal skrive hos oss, til for første gang å åpne visiret, vise mennesket bak politikermasken, så tror jeg det blir et nytt element i Se og Hør som leserne vil sette pris på.
Han er også mektig stolt av at bladet har ansatt en rekke nye reportere det siste året. Det at Se og Hør har engasjert prisbelønnede og engasjerte toppreportere, vil bety at bladet i større grad og oftere enn før vil komme med avslørende nyheter, men selvfølgelig innenfor Se og Hør-segmentet, sier han.
På kanten, ikke over streken
– Har dere flyttet grenser?
– Et produkt som Se og Hør skal bevege seg på kanten, men vi skal ikke gå over streken. Det er klart at vi gjennom disse 25 årene har greid å skyve noen streker foran oss. Jeg ble for eksempel utropt til samfunnsfiende nummer én av den øvrige presse, da vi i Se og Hør nummer to hadde et intervju med Reiulf Steen, som sa at politikken hadde ødelagt ekteskapet og at han skulle skilles. Det gikk ikke mer enn tre-fire år så hadde vi akkurat den samme
tittel på Carl I. Hagen. Da var det ingen som løftet et øyelokk.
Intervjuet med Reiulf Steen medførte et sant lurveleven i resten av norsk presse. Knut Haavik ble kritisert nord og ned. Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) sendte to av sine mest hardtslående medarbeidere for å ta den nye ukeblad-redaktøren. Daværende nyhetsredaktør Thor Viksveen (nå NTB) og journalist Erling Borgen (nå frilans) skulle avsløre Se og Hørs grusomme metoder. Da Haavik la fram en skriftlig erklæring fra Reiulf Steen om at intervjuet var kommet i stand uten noen form for press, kokte det hele bort.
– Du er likevel ikke inne i varmen i norsk presse?
– Jeg må jo si at de siste 10-15 årene har kollegene i hvert fall sagt at vi er profesjonelle, og når man ser på den hets vi hadde mot oss i starten, så var det et stolt øyeblikk for meg, da jeg fikk de fire partilederne til å skrive hos oss. Jeg er stolt over å ha skapt et masseprodukt som landets tidligere statsminister, landets nåværende utenriksminister pluss de to andre endog har sagt seg villig til å skrive gratis i, sier Haavik.
Det har vært en lang vei å gå. Lenge var kolleger i dagspressen og NRK Se og Hørs argeste motstandere. Aviskolleger anmeldte bladet til Pressens Faglige Utvalg og de rakket ned på bladet ved enhver anledning. Selv da Se og Hør ville kjøpe arkivbilder fra VG-Foto fikk de nei. Så langt strakk ikke den frie konkurransen seg.
Tok dyden på norsk presse
– Veldig mange mener fortsatt at Se og Hør er noe forferdelig skitt?
– Vet du hva jeg har oppdaget? Jo lavere opplag en redaktør har på sin avis, desto mer indignert er han over Se og Hør. Det er mange som påstår at jeg tok dyden på norsk presse for 25 år siden. Kritikken som er framkommet fra kolleger de siste årene er vel i første rekke fra redaksjonen i Klassekampen og tilliggende herligheter.
– Det er vel litt fra for eksempel Dagbladet også?
– Ja, men det er jo tilliggende herligheter, det.
– Er du medlem av Norsk Redaktørforening?
– Nei, jeg meldte meg ut da den forrige redaktøren i Journalisten helte øl i ansiktet på Vidar Kleppe på Tostrupkjelleren.
Men der bommet Knut Haavik skikkelig. Det viste seg nemlig at redaktør Jan Otto Hauge ikke var medlem av Redaktørforeningen, så NR har i alle år nektet å godta Haaviks utmeldelse.
– Jeg er medlem under tvang, sier Haavik.
Han går ikke på møtene.
Hater gulrøtter i krøss
– Er du skuffet over at du ikke ble invitert til
slottsmiddagene?
– Nei, jeg er en enkel mann fra Vikersund, som hater restauranter, der de serverer gulrøtter i krøss. Jeg må si at jeg ville blitt stilt overfor et vanskelig valg hvis jeg skulle bli invitert til Slottet eller til Akershus festning. Er det noe jeg misliker, så er det sånne evenementer. Jeg tror derimot at juniorredaktøren vil elske det.
– Svar ærlig nå: Når dere skriver så mye om kongehuset, må det vel være litt skuffende aldri å bli tatt med?
– Nei, jeg har alltid sagt at en god redaktør skal være venneløs, og sånn sett har jeg vært en god redaktør. Jeg har opplevd redaktører som hadde så mange venner at mesteparten av det jeg skrev, havnet i søppelbøtta. Jeg mener at man som redaktør skal stå mest mulig fritt. Man skal kunne slå til alle kanter, og når for eksempel de kongelige blir invitert til Redaktørforeningen, og det er referatforbund, så er det lett å bli gissel i denne bransjen.
– Men du sitter nå som sjef for Nordens største ukeblad og utfra det er det vel litt rart at Olufsen og Hanseid, Egeland og Haugsgjerd blir invitert i prinsebryllup, mens du sitter hjemme?
– Kanskje vi blir tatt inn i det gode selskap nå som vi blir nyhetsavis. Det er håp for Nelvik, flirer bladgründeren.
Forholdet til Kongehuset har i alle år vært litt opp og ned. De kongelige har selvsagt likt all den positive omtalen, men de har også måttet tåle en helt annen nærgående reportasje enn de var vant til. Etter at Mette-Marit kom inn i bildet, er dette blitt ytterligere aksentuert.
Allerede ved starten av Se og Hør kom det til gnisninger. Se og Hør skrev til Slottet og ville ha Kongens ukeprogram, men det ville ikke Slottet gi fra seg. Det var den gang, det.
Ville være dønn ærlig
Haaviks selvbiografi fikk en meget god mottakelse, blant annet fordi han er uvanlig åpen og ærlig. Boka starter med å skildre at han føler lettelse over sin mors død i 1987 på grunn av hennes alkoholisme. Deretter skriver han åpent om sin egen fyll, om fem magesår og to alvorlige tilfeller av betennelse i bukspyttkjertelen, der han etter legenes utsagn sto med ett ben i graven og det andre på et bananskall. Han skriver om besøk på horehus i Japan, og om ganske stygge pek mot kolleger, som for eksempel Arne Bru i Dagbladet. Boka er veldig åpen.
– Har du forsøkt å sette en standard for hvor åpne du syns folk ellers skal være når du utleverer deg selv såpass kraftig?
– Neida, grunnen til at jeg skrev den boka var at jeg følte at jeg hadde en interessant historie å fortelle, og jeg var mye mer spent på kritikken enn på salget.
Haavik sier at da han først hadde bestemt seg for å skrive boka, så ville han også være dønn ærlig. Den forteller neppe den hele og fulle sannhet, men han insisterer på at det som står der, er sant.
– Jeg vet jo at det er folk rundt om i landet som har lett med lys og lykte for å finne noe de kan ta meg på. Selv ikke Andreas Nordland har sagt ett ord.
– Så det er ingen mal på hvordan du mener folk skal oppføre seg overfor dine reportere?
– Det jeg har lagt merke til lenge før jeg skrev denne boka, er at nordmenn setter pris på at folk tør å by litt på seg selv. Jeg har skrevet om private ting i mine ledere i 25 år. Her har jeg også budt på meg selv. Jeg har skrevet om familielivet, om bikkja mi som døde og kona mi som døde. Det har vært mye privat der. Det er årsaken til at det er ingen som har så stor leserkrets i dag som jeg. Det er 1,1 millioner som leser denne lederen hver uke, og så er det noen hundre tusen som sier at de leser den sånn annenhver uke.
Aller-familiens gullgutt
– Hvor mye har Se og Hør skrapt sammen opp gjennom årene?
– Vi regnet ut at det er cirka 1,6 milliarder i overskudd på 25 år.
– Så eierne i København er fornøyde?
– Ja, og så er de vel litt lettet over at jeg skal slutte.
Knut Haavik har vært gullgutten i Aller-forlaget i alle år, og han avviser at han til tider skal ha hatt et anstrengt forhold til eierne i Kongens by. Både hans egen bankkonto og fallskjermen han får nå som han slutter, vitner etter Haaviks mening om at han har en sterk stilling i forlaget.
– Hva slags golden handshake får du?
– Det er noen millioner kroner.
– Jojo, det skjønner vi, men hvor mange?
Nei, det vil han ikke si noe om. Der slutter åpenheten. Haavik har fått det han betegner som et hyggelig klapp på skulderen, og tillegger at han er gjeldfri. Han skal fortsatt stille seg til rådighet en tid framover og ha noen styreverv. Det siste han har syslet med er å lage en sjefredaktørskole for Aller-konsernet. Det å være sjefredaktør er kanskje noe av det mest ensomme du kan være, mener Haavik. Sjefen skal ta kjeften for alt som står på trykk. Haaviks erfaring er at de rettssakene han har vært oppe i gjennom årene skyldes til 99 prosent slurvete og dårlig journalistikk.
Har vært en god sjef
– Har du vært en god sjef, tror du?
– Ja, det tror jeg. Det har jeg fått mange tilbakemeldinger på. Da jeg sluttet i VG, ville hele utrykningsavdelingen følge med.
– Men det var ikke så mange da det kom til stykket?
– Det ble en del: Svein Hildonen, Jørgen Tangnes og Terje Halvorsen, for å nevne noen. Odd Johan Nelvik gikk på Journalisthøgskolen den gangen og jobbet ettermiddagsvakt i VG. Han ble ansatt sammen med Steinar Torvbråten, som var fast frilanser i VG. Fotograf Oddvar Walle Jensen kom fra NTB, Gudmund Lindbæk fra Østlandets Blad og Svein Ola Hope fra Arbeiderbladet. Bente Jøndahl, Anette Ringstad og Helge Rabben var andre navn fra starten av.
Haavik står fast på at han har vært en god sjef. Og han tror det handler om 20 prosent talent og 80 prosent psykologi. Han er veldig opptatt av at det hele tiden skal skje noe på jobben. I Se og Hør er det frukt og knaskegulrøtter over alt. Små oppmerksomheter og at sjefen er tilstede og deltar. Det er viktig etter Haaviks mening.
– Jeg pleier å si at enhver norsk avis kommer ut på tross av sjefredaktøren. Da jeg begynte i pressen opplevde jeg aldri noe feedback. Du fikk ikke kritikk hvis det var noe galt, men du fikk heller ikke ros hvis det var noe bra, sier han.
I Se og Hør startet Haavik med å dele ut ukens whisky. En ting var at den medarbeideren som hadde gjort ukens beste jobb fikk ros og en halvflaske med hjem. Men vel så viktig var at det tvang Haavik til å lese hele bladet skikkelig og gjøre seg opp en begrunnet mening om hvem som fortjente flaska.
– Vi fikk gode diskusjoner ut av dette. Staben følte seg trygg. Kritikken fikk de der og da. Jeg forbeholdt meg alltid ti prosent tabbekvote, og det fikk de også. Jeg er veldig rettferdig, sier Knut Haavik.
Han fortsetter som konsernsjef i Se og Hør Forlaget fram til bursdagen i desember, men da skal han bare ofre seg for bladet Norsk Golf. Med litt færre lesere. Sier han.
