Terje Angelshaug mener dekningen av egen virksomhet langt fra samsvarer med journalisters selvbilde. Pressefolk kan virke selvhøytidelige og synes at de har en veldig viktig rolle.
– Dersom pressefolk mener de er så viktige, bør de stille langt flere kritiske spørsmål til seg selv, sier Angelshaug til Journalisten.
Han har siden 2004 vært leserombud i Bergens Tidende hvor han har jobbet i 23 år, blant annet som nyhetsredaktør.
Nå tar han opp henvendelser fra leserne og er deres vaktbikkje overfor BT-redaksjonen. Ingen andre aviser har så langt en slik ordning.
Nedfelt i Vær Varsom
I Vær Varsom-plakaten slås det fast at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Men hvordan skal man tolke dette, skal pressen sette kritisk søkelys i egen redaksjon, eller nøye seg med å kritisere andre mediers samfunnsrolle?
Etter at Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert hadde bryllupsfest med statsledere og kongelige, hvilket kun ble dekket av Se og Hør, satte VG søkelys på et nettverket som også inkluderte egne medarbeidere.
Dagbladet-redaktør Anne Aasheim har tidligere uttalt at bryllupsfesten ikke burde dekkes i det hele tatt, og satte foten ned da journalister i egen redaksjon ville skrive om kjendisfesten.
En selvsagt nyhetssak
VGs nyhetsredaktør Helje Solberg mener avisen med sakene om kronprinsparets nettverk har dokumentert at de også setter søkelys på forhold som berører egne medarbeidere.
– For oss var det ingen problemstilling å unnlate å skrive denne historien. Det var selvsagt for oss at dette var en nyhetssak som har bred offentlig interesse, sier Solberg til Journalisten.
Hun mener det ikke nødvendigvis er problematisk å pleie omgang med medlemmer av kongefamilien, men at det bør være åpenhet rundt denne typen relasjoner.
– Saken har reist en viktig prinsipiell debatt om pressefolks integritet, og er slikt sett i tråd med den nye punktet i Vær Varsom-plakaten, skryter Solberg.
Det lyktes ikke Journalisten å komme i kontakt med Dagbladets redaktør før trykketid.
– Må bruke samme medisin
Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, foreslo punktet som i 2001 ble ført til i Vær Varsom-plakaten.
Utgangspunktet var en bevissthet om pressens rolle og makt.
– Pressen er av samfunnets mektigste institusjoner og trenger noen som overvåker dem. Det krever en presse som kan bruke samme medisin på seg selv som på andre. Det vil øke pressens troverdighet, sier Kokkvold.
– Betyr det at vi skal være vaktbikkje i egen redaksjon, eller bare kjefte på andre?
– Pressen bør også sette kritisk søkelys på egen redaksjon. Det er vanskelig, det er flott at VG nå har gjort dette, sier Kokkvold.
Han understreker imidlertid at NRK har drevet mye kritisk journalistikk mot egen bedrift det siste tiåret.
– NRK er den eneste institusjonen som er stor nok i kvalitet og kvantitet til å sette kontinuerlig kritisk søkelys på seg selv, mener Kokkvold.
Utenom NRK hører det med til de absolutte unntak at redaksjoner går seg selv etter i sømmene, påpeker generalsekretæren.
Mest realistisk i større redaksjoner
Professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, Sigurd Allern, har ikke noen tro på at nyhetsredaksjoner kommer til å klare å rette kritisk søkelys på seg selv.
– Det har heller ikke VG gjort. De avdekket et nettverk som først og fremst handlet om konkurrenten, men hvor de også skrev om sine egne, bemerker Allern.
Professoren mener det er mest realistisk å kunne være kritisk i større nyhetsredaksjoner, med flere avdelinger. I en liten redaksjon, der en vil kunne risikere å skrive om kollegaen på nabopulten, vil det ikke la seg gjøre.
Medier er ofte store forretningsorganisasjoner med stor påvirkningskraft.
– Skal en granske makta, må en fokusere på media, noe som er gjort i liten grad. VGs sak vekker oppsikt fordi den er et unntak.
– Må kritisere seg selv
Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad mener at man ikke kan overlate til andre medier å kritisere egen bedrift.
– Hvem skal kritisere monopol-aviser som Adressa i Trondheim og Fædrelandsvennen i Kristiansand når det ikke finnes andre aviser? Det vil styrke avisenes troverdighet å være selvkritiske, mener Omdal.
Han mener det mest verdifulle som har kommet ut av de siste ukers nettverksreportasjer, er at pressefolk har innsett at de må drive reportasje på sine egne bindinger og vennskap.
– Og heretter må vi stille like skarpe spørsmål til oss selv og våre egne sjefer som vi gjør til andre. Det vil nok dempe noen journalisters lyst til å være Askepott neste gang det kommer invitasjon til ball, mener Omdal, som selv kritiserer egen avis i sine kommentarer.
– Mange allianser
Tilbake i Bergen sitter Terje Angelshaug. Han tror kritikken vil være mer troverdig dersom den kommer fra andre medier.
Men han synes journalister er altfor flinke til å la hverandres «svin på skogen» være i fred.
– Hvor mange journalister har personlige venner innenfor statsapparat, topp-politikken, toppidretten og kulturlivet? Det finnes veldig mange allianser som har offentlig interesse, mener Angelshaug.
Han sitter to etasjer under redaksjonen han skal kritisere. BTs puddel eller selvstendig stemme? Sjefredaktør Einar Hålien synes i alle fall selv at leserombud-ordningen har fungert så godt at han har bestemt seg for å gjøre den til en permanent ordning.
Årsaken til at Bergens største avis innførte ordningen, var at leserne følte det var vanskelig å nå fram med sin kritikk. Avisen ble også oppfattet som arrogant.
Til å begynne med var ikke journalistene alltid like begeistret for leserombudets kritiske blikk.
– Det er fortsatt uenighet om enkeltsaker, men rollen er blitt akseptert av de fleste i redaksjonen, tror leserombudet.
– Det er særlig viktig at monopolaviser er åpne for leserreaksjoner. Enhver avis bør ha en blogg der sjefredaktøren er synlig og stilles til ansvar for uetterretterlig og mangelfull journalistikk, mener Angelshaug.
