– Kina, ikke islam, er den største trusselen mot vestlige friheter, mener The Guardians korrespondent i Beijing. Journalisten møter Jonathan Watts i den kinesiske hovedstadens hippeste bydel, kjent som Factory 798.
Den tidligere ammunisjonsfabrikken dekker et digert område nordøst i Beijing. Den ble bygd med østtysk hjelp før Kinas brudd med Sovjetunionen og er i gjennomført bauhaus-arkitektur. Nå er Fabrikk 798 hjemsted for kunstnere og gallerier med vekt på det urbane, moderne og dyre. Så dyrt at The Guardian og Helsingin Sanomat, som Watts deler kontor med, snart må flytte.
Så fort går det unna i Kinas storbyer. Det er som om den industrielle revolusjon fullføres på femten år. I Beijing kan det virke som om de siste tredve års kultursprang skal fullføres på noen måneder.
Ut av fattigdommen
Hvordan skal vi forstå Kina? Går landet mot demokrati, eller ser vi begynnelsen på et nytt samfunnssystem med effektiv og dels brutal kapitalisme, styrt av partiet for all tid? Det kommer an på hvem vi spør.
– Kina lykkes der islam feiler, mener Watts.
– Minst 300 millioner mennesker er løftet ut av dyp fattigdom på en håndfull år. Derfor er det Kina som vil bli kopiert. Vi må spørre oss hva de gjør riktig.
Rebecca MacKinnon er pessimistisk. CNNs tidligere Kina-korrespondent i ni år, underviser nå i nye medier ved Hong Kong University og er aktiv i nettsamfunnet Global Voices:
– Jeg tror Kina og Vesten vil møtes på midten i et halvdemokrati. Vi er i ferd med å bli mer som dem.
Stabilitet, orden og vekst
Watts ser den samme faren:
– Jeg tror det kinesiske eksempel vil få regjeringer verden over til å legge større vekt på stabilitet. Afrika, Sør-Amerika, Asia og Midtøsten vil ønske seg Kinas orden og vekst. Og hva vil skje med Vestens demokrati i en krise?
Bekymringen har flere kilder. Kinas enorme økonomiske framgang innebærer at landets innflytelse vil øke, også på det politiske området. MacKinnon mener Kina var langt mer lydhør for omverdenens kritikk i 90-årene enn i dag.
Frykten de to journalistene deler for det vestlige demokratiets framtid, reflekterer nok også deres egen skepsis til politikken som føres i hjemlandet. Watts viser til Tony Blairs avskjedstale, der statsministeren advarte mot den frie pressens nådeløse jakt på politiske syndebukker.
Når vi spør om Blair og etterfølger Gordon Brown har slik makt at de kan kneble det frie ord, medgir Guardians korrespondent at Rupert Murdoch nok har større mediemakt enn 10 Downing Street. Uten at dette skaper noen voldsom optimisme på det britiske demokratiets vegne.
Vold mot journalister
Det er rett og slett umulig å si sikkert om OL vil styrke eller svekke tilløpene til demokrati i Kina. Tildelingen av prestisjearrangementet var delvis begrunnet med at den ville skape bedre betingelser for åpenhet. Myndighetene svarte med å lette arbeidsforholdene for utenlandsk presse. De kan intervjue fritt uten partiets godkjenning, også utenfor Beijing. De vilkårlige anholdelsene av nysgjerrige journalister vil trolig avta.
Utenlandskorrespondentenes klubb (FCCC), hvor Watts har sittet i styret, gjør sitt for at bedringene skal bli varige. Og ikke minst at de skal utvides til å gjelde kinesiske pressefolk, som fortsatt er underlagt vidtfavnende sensur.
I fjor registrerte korrespondentklubben 180 tilfeller av at myndigheter trakasserte utenlandske journalister eller blandet seg inn i hvordan de utførte jobben. Ved flere av episodene var det trolig sivilkledde politifolk som brukte vold.
Samtidig registrerer klubben framganger. Tredje juledag antydet regjeringens informasjonssjef Cai Wu at de midlertidige OL-lettelsene kan bli permanente. FCCC ber om at de da også gjøres gjeldende for Tibet og Xinjiang, der journalister regelmessig anholdes og kildene deres forfølges.
MacKinnon og Watts advarer mot å tolke dagens Kina med begreper fra det sovjetiske diktaturet, der dissidentene representerte sprekkene i muren. Det er 48 millioner bloggere i Kina og et mangfold det tok journalistene lang tid å venne seg til.
Suksess med private aviser
Og det finnes flere lyspunkter. Privat medieeierskap i suksessrike tabloidaviser skyver grensene for hva som våges, særlig i storbyene i sør. I Guangzhou eier Nan Fong-gruppen flere tabloidaviser som nå tjener langt mer enn de tradisjonelle avisene de springer ut fra. Også i Kina er det vanskelig å motarbeide suksess.
Utenlandskorrespondentene tror dessuten WTOs regler mot handelshindringer kan brukes som pressmiddel. Gjennomsiktighet er en forutsetning for informerte investeringer, sier Watts.
Ung rettsstat
Amnesty, P.E.N. Norge og Norsk Journalistlag utga i høst en pamflett om ytringsfrihetens kår i Kina, som også ble sendt ut som bilag til Journalisten. Den tegner et ganske dystert bilde, som får støtte av Kina-kjennerne vi snakket med.
Det er likevel nødvendig å forstå bakgrunnen. Det kinesiske rettsvesenet var i praksis nedlagt under maoismens 20 mektigste år, fra 1957 til 78. Selv justisdepartementet forsvant.
Det er umulig å skape en fungerende rettsstat på 25 år, mener eksperter på det kinesiske rettsvesenet. De peker på at den institusjonelle hukommelsen omkring rettslige prinsipper nærmest ble utradert, at først grunnloven av 1982 etablerte dagens system, og at tanken om en rettsstat først fikk plass i grunnloven i 1999.
Slik sett er det gått fort framover. Spørsmålet er heller hvor langt partiledelsen vil slippe folket til.
To rettssystemer
Kinas jurister kan bli de viktigste forkjemperne for økt frihet. Det er foreløpig altfor få av dem, rundt 130.000. 206 fylker har ingen forsvarsadvokater, og mange trakasseres av myndighetene, flere er forfulgt og fengslet.
Likevel er advokatenes rolle som fanebærere i kampen for demokrati, svært spennende. De har hatt stor betydning i Taiwan og Pakistan, nå skjer det samme i Kina.
På Hong Kong University sitter en nordmann som følger tett med på kampen for liberale rettsprinsipper. Børge Bakken leder sosiologisk institutt ved HKU, og underviser i tillegg ved politiakademiet der. Han har flere studenter fra fastlands-Kina.
Bakken forklarer hvorfor Kina strever med maktmisbruk og korrupsjon:
– Det eksisterer to rettssystemer i Kina. Ett for partimedlemmer, et annet for resten av befolkningen. Og det sivile systemet er samtidig underlagt partiet, som kan overprøve kjennelsene.
Dermed er det praktisk talt bare partibosser som faller i unåde, som dømmes for korrupsjon. Partiet verger seg ved å behandle medlemmenes overgrep som disiplinærsaker.
Samtidig understreker Bakken et annet viktig og kanskje underspilt poeng. Kina har et ganske desentralisert politivesen og både parti- og statsmakt ytrer seg ulikt fra sted til sted, selv om ansvaret ligger i hovedstaden, er det ikke lett for Beijing å stanse tortur og andre overgrep der den sentrale partiledelsen måtte ønske det.
Korrupsjon
Kommunistpartiet har 78 millioner medlemmer. Korrupsjonen gjennomsyrer tilsynelatende hele partiapparatet. Siden Deng Xiaoping startet nedbyggingen av den sosialistiske økonomien for snart 30 år siden, har uvesenet vokst så det knapt finnes en eneste partileder som ikke har tatt imot bestikkelser. Dengs egne barn var blant de første som ble kritisert for å nytte maktposisjon til privat vinning.
Det uautonome rettsvesenet fostrer korrupsjon, som igjen skaper grobunn for annen kriminalitet. Bakken tror riktignok ikke det finnes mafia i streng forstand i Kina, snarere lokale gjenger uten de større forbrytersyndikatenes ambisjoner og organisasjon. Men gjengene arbeider ofte ved å bestikke lokale tjenestemenn, siden disse har makt over offentlige finanser, rettsvesen og politi.
Færre vil ha dødsstraff
Sosiologen følger godt med på holdningsmålinger i Kina og snakker selv kinesisk etter studieår i Beijing.
– I 1996 støttet 99,2 prosent dødsstraffen. Nå er mellom 7 og 12 prosent mot den, mens 55 prosent mener den bør brukes sjeldnere – en sensasjonell utvikling, sier Bakken.
– Hvis myndighetene avskaffet dødsstraffen, ville trolig det aller meste av oppslutningen om den, forvitre raskt. Partiet kan etter hvert komme til å forlate begrunnelsen for å henrette forbrytere; «min feng», folkets hevn.
Rett før jul sirkulerte det ubekreftede rapporter om at flere provinser har halvert antallet fullbyrdelser av dødsstraff med opptil 50 prosent de siste månedene. Hvis opplysningene stemmer, tyder de på at partiledelsen nå oppfatter eksekusjonene som en trussel mot den sosiale stabiliteten.
Justismord
Børge Bakken tror samtidig at kriminaliteten er sterkt økende.
– Andelen drap der morderen ikke kjente offeret, er blant de fremste indikatorene på et voldelig samfunn. Den er 11 prosent i England, 20 prosent i noen amerikanske storbyer. I Beijing er den 50 prosent og i Shenzhen 52,8.
Bakken antar at det først og fremst er fattige migranter som utøver og rammes av disse drapene. Flere titalls millioner har allerede flyttet ulovlig til Kinas storbyer, der de lever i fattigdom og med minimal rettsbeskyttelse.
Parolen er at alle drap skal oppklares før det er gått tre måneder. Dette fører etter den norske kriminologens oppfatning til et utall henrettelser av uskyldige. Det er ikke helt uvanlig å fullbyrde dommen en uke etter avsigelse.
Stabilitet viktig
Opinionen i Kina er ikke veldig mottakelig for press fra omverdenen. Patriotismen er sterk og den lynraskt voksende middelklassen har mye å tape. Derfor er stabilitet et slagord med dyp klangbunn.
Det er fortsatt ganske vanlig å treffe utdannede kinesere i midten av tjueårene som knapt aner hva som skjedde på Den himmelske freds plass i 1989.
– De som surfer på nettet i England, USA eller Norge, vil raskt snuble over nettsider og ytringer der myndighetene blir skarpt kritisert, sier Rebecca MacKinnon.
– Det skjer ikke i Kina. Sensuren og selvsensuren forklarer mye av den utbredt negative holdningen til Vestens krav om demokrati i Kina. Den sterke patriotismen, som bygges kraftig opp i skoleverket, er også en viktig grunn.
Partiavisene er kjedelige og blir knapt lest. Men partiets autoritet er likevel sterk og de fleste ønsker antakelig at den består.
Derfor tror flere observatører vi kan få oppleve at demokratiet begrenses til partiet, slik partiformann Hu Jintao tok til orde for på kongressen i høst. Styrket ytringsfrihet, diskusjon og reelle valg blant knapt 100 millioner kinesere, «på vegne av» 1,3 milliarder.
MacKinnon beskriver situasjonen slik:
– Det er mye stolthet i Kina. Noe av det er stoltheten over å være eldste sivilisasjon, en slags Midtens rike-arv. Kineserne er opptatt av ansikt, og forlanger respekt. Ingen av mine kinesiske venner tror OL vil forandre noe.
