Han er prisbelønt fotograf og ansatt som bildesjef i VG Helg. Men etter bare ett år som sjef tok han permisjon. Med støtte fra Fritt Ord fullfører Rasmussen et mangeårig fotoprosjekt om flyktninger. Det ville vært vanskelig å få til i en hektisk avishverdag.
– Jeg likte å være sjef, men det er litt tidlig å stoppe å ta bilder. Og med Fritt Ords deadline for prosjektet denne våren måtte jeg sette inn et ekstra gir.
Han har oppsøkt hjemvendte flyktninger i Tsjad, Sudan, Thailand, Serbia, Jemen, Afghanistan, Pakistan, Georgia, Syria, Kongo og Colombia. Nylig kom han tilbake fra Haiti. Nå nyter han maisola hjemme på Nesodden utenfor Oslo og snakker om prosjektet og bildene, som ifølge kvalifisert omtale er like mye kunst som journalistikk.
– Jeg er ikke så opptatt av å kalle bilder ulike ting. Jeg kaller det fotografi og lar det være litt åpent… Men jeg prøver å utvikle nye måter å fortelle historier på uten at det går ut over troverdigheten.
Oppmerksomhet
Med to smårollinger hjemme er det blitt vanskeligere å dra ofte ut i verden. Men det rykker likevel i foten. Flyktningstrømmen i Pakistan preger nyhetene om dagen. Og Rasmussen venter på visum.
– Hva avgjør hvor du drar?
– Jeg legger vekt på å finne områder som er lite omtalt. Der flyktninger er blitt usynlige. Noen av landene med størst problemer får minst oppmerksomhet. Samtidig er det viktig å få med de største områdene og en god geografisk spredning.
Fotografen er ikke så interessert i årsakene til kriger og konflikter. Han er mer opptatt av å skildre livet til menneskene når våpnene har stilnet. Dokumentere forskjeller og likheter i tilværelsen til flyktninger og vise håpet og viljen til å overleve. Fullstendig klar over at han ikke akkurat finner opp kruttet med et slikt tema.
– Det er ikke nyskapende i det hele tatt, men en typisk klisjé. En vestlig fotograf som tar bilder av lidelse, mørkhudede folk som har det vondt.
Nye former
Nettopp derfor er det så krevende å finne nye måter å fotografere på, finne en form som gjør at innholdet ikke blir fjernt. Bilder som får folk til å reagere, selv om de har sett tilsvarende historier før. Rasmussen legger vekt på å trekke fram enkeltpersoner. Og tar seg god tid til å forklare hva han driver med, prate med og intervjue folk.
Med bakgrunn som journalist i Drammens Tidende, lager han gjerne tekst. Også i VG og Dagbladet har han skrevet mange av tekstene til fotoreportasjene. Det der med at bilder sier mer enn tusen ord, skjønner fotografen lite av. Rasmussen nøyer seg dessuten ikke med stillbilder og tekst, men tar opp lyd og video for multimedia-presentasjoner.
Lidelse
– Jeg leter ikke etter lidelse og bruker mest tid på det daglige livet. Det folk er opptatt av å vise fram, understreker han.
Likevel er det lett at bildene likner på det veldig mange andre fotografer gjør.
– Reportasjefotografer gjør ofte ting veldig likt. Problemet med fotojournalistikken i dag er at det er den samme bildestilen om og om igjen. Det er lite utvikling, mener Rasmussen, som innrømmer at han sliter med det samme.
– Man havner fort i samme måter å fotografere på. Det er vanskelig å finne nye og overraskende fortellerteknikker.
Samtidig er hensynet til mottakerne også viktig. Fotografer kan gjerne streve for å bryte med det konforme og skape sin egen stil. Men de fotograferer ikke for andre fotografer. Og kvinnen i gata, hva liker hun? Det nyskapende eller det klassiske reportasjebildet?, spør Rasmussen seg. Og man vet jo at nettopp lidelse griper.
– Jeg prøver å unngå klisjeene, men samtidig er det jo en grunn til at de er blitt klisjeer, nemlig at de funker.
Tema er også krevende fordi det skjer lite i flyktningers tilværelse. De sitter mye og venter. Å få bilder som kan fortelle andre historier blir en langsom affære.
– Det kan være vanskelig å dokumentere venting. Men samtidig er det jo et poeng at mye er likt.
Publisert
En del av bildene har allerede vært publisert. Dels fordi salg av reportasjer underveis bidrar til å finansiere prosjektet, dels fordi Rasmussen er opptatt av at flest mulig skal se bildene.
– Når folk har åpnet seg og sluppet meg inn, kan jeg ikke bare sitte og ruge på bildene. Eller bare vise dem på en utstilling som få ser. De må spres mest mulig.
Derfor viser og snakker han også gjerne om bildene sine på Nordic School of Photography i Oslo eller på fotofestivalen Dok09.
Flere av bildene som inngår i prosjektet har dessuten vunnet priser. Noe Rasmussen har mange av fra før. Har alle utmerkelsene vært viktig for ham som fotograf?
– Nei, ikke for min utvikling. Men det er hyggelig. Priser er viktige fordi de gjør at bildene når bredere ut. I internasjonale konkurranser ser andre bilderedaktører dem. Priser er en døråpner for materialet, selv om de ikke er noen stor døråpner for karrieren.
