Fotballspilleren Vidar Riseth ble avbildet med påtegnet bart og uthengt som en Hitler på Facebook. SV-politiker Inga Marte Thorkildsen opplevde at en innsender på HegnarOnline oppfordret folk til å voldta henne. Etter at hun kritiserte den norske asylpolitikken ble tidligere P4-programleder, nå NRK-journalist, Madeleine Cederström stemplet som «pakkishore» på Nettavisens debattforum. Supplert med et par trusler om samme skjebne som den svenske statsministeren Olof Palme og den russiske journalisten Anna Politkovskaja. Begge myrdet.
Dette er ferske eksempler på hvor langt enkelte går på nettet, uten å bli stanset i forkant av publisering. Nå vil myndighetene ha utredet medieansvarslov, straffansvar for nettavisredaktører og redaktørplikt for nettsamfunn.
Droppet PFU
Selv om hun reagerte sterkt da angrepene kom, er Cederström motstander av å gå løs på ytringsfrihetens grenser.
– Jeg klaget Nettavisen inn til Pressen Faglige Utvalg, men etter å ha tenkt meg om, droppet jeg saken. En av de anonyme innsenderne ringte meg og beklaget, og Nettavisen fjernet innleggene etter noen timer. Jeg kom fram til at det er en stor fordel at nettet er fritt, og man skal være veldig forsiktig med å regulere ytringer. Man må i tilfelle gå direkte på den ansvarlige. Problemet er ofte at det ikke kan pekes ut noen, sier hun.
Andre, som Norsk Journalistlag, går inn for strengere lovregler for ytringer på nett.
– Vi må ta innover oss at fri og uredigert debatt kan skape problemer for enkeltpersoner som blir hengt ut i offentligheten. Redaktørene må ha kontrollansvar for de innlegg som publiseres. Det vil si at redaktøren her – som ellers – ikke vil bli ansvarlig dersom han kan bevise at han har iverksatt tilstrekkelig tiltak for kontroll med innholdet før publisering, sier Norsk Journalistlags leder, Elin Floberghagen.
Medieansvar
Medieansvarsutvalget, som ble nedsatt 17. juli, ledes av juristen Janne Kristiansen. Ifølge mandatet skal utvalget blant annet vurdere behovet for en egen medieansvarslov.
Det skal gjennomgå lovverket og utrede hvem som er ansvarlig for ytringer på ulike medieplattformer. Inkludert de digitale, som nettaviser og redaktørløse, sosiale medier som Nettby, Facebook og YouTube.
Lov om redaksjonell fridom i media, som ble innført 1. januar i år, fastslår at nettmedier som formidler journalistikk og samfunnsdebatt skal ha en redaktør. Moderniseringen av lovverket har derimot ikke kommet så langt at sjefredaktører på nett er underlagt et strafferettslig ansvar for innholdet i sine medier.
Ytringsansvar
Der skiller de seg fra sine redaktørkolleger i papiraviser og kringkastingsselskaper. De har hatt straffansvar siden 1902, gjennom straffelovens paragrafer 10 og 431 (se faktaramme).
Et annet dilemma er hvem som kan stilles til ansvar dersom noen legger ut usanne, ærekrenkende påstander, eller nakenbilder av berusede personer, på blogger eller sosiale medier. Slike plattformer er i dag ikke underlagt redaktøransvar og dermed heller ikke presseetiske retningslinjer.
Dette er noen av de viktigste problemstillingene for Medieansvarsutvalget. Utvalget vil også vurdere om det skal være et medienøytralt straffansvar for alt publisert innhold, slik Straffelovkommisjonen tidligere har foreslått.
I tillegg til redaktører av papiraviser og kringkastingsselskaper kan loven i tilfelle komme til å omfatte:
* Nettavisredaktører.
* Eiere av sosiale medier.
* Privatpersoner med en personlig hjemmeside eller blogg, der også andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon.
Eget ansvar
Enkeltpersoner som legger ut ytringer eller bilder på internett har et selvstendig ansvar for å ikke bryte lovbestemmelsene om ærekrenkelser, personvern og privatlivets fred. Det har jurister med tung ekspertise på medieområdet, som Jon Bing og Kyrre Eggen, slått fast.
Utfordringen er ofte å finne de ansvarlige for anonyme innlegg. Det nye utvalget skal utrede om det er bra for rettssikkerheten at nettavisredaktørene ikke har straffansvar hvis noen går for langt på nettstedene deres.
Strafferettslig ansvar
– Jeg oppfatter at enkeltpersoners rettssikkerhet stort sett ivaretas på en hensiktsmessig måte i nettaviser og sosiale medier som driftes av mediehus med publisistiske tradisjoner og tydelig redaktøransvar, sier sjefredaktør Anders Nyland i Bergensavisen.
Nyland og en rekke andre, sentrale mediepersoner Journalisten har snakket med er alle enige i behovet for et medieansvarsutvalg. De motforestillingene som har kommet mot sammensetningen av utvalget gjelder mangel på nettkompetanse og aktive journalister.
Enigheten blant redaktørene sprekker når man kommer inn på utvalgets viktigste oppgaver, blant annet spørsmålet om nettavisenes sjefredaktører bør ha strafferettslig ansvar for alt som publiseres.
E-handelsloven
Kjente medieledere som Torry Pedersen (administrerende direktør VG), Espen Egil Hansen (ansvarlig redaktør VG Nett) og Gunnar Stavrum (publisher Mediehuset Nettavisen) mener at nettredaktører ikke er juridisk ansvarlig for brukernes egne ytringer i nettdebatter.
De tre forholder seg til e-handelsloven, som ble innført i 2003. Paragraf 19 kan tolkes slik at ansvarlige for nettsteder, såkalte nettverter, ikke har plikt til å overvåke eller forhåndskontrollere diskusjonsfora. Samme lov slår imidlertid også fast at nettstedene skal ha rutiner for varsling om ulovlig innhold og at dette må fjernes raskt.
– Dersom en avis velger å ha et forum hvor det tydelig framgår at innholdet ikke forhåndsredigeres og at den enkelte selv er ansvarlig for eget innhold, så er avisen å betrakte som en nettvert. Det viktige er at det for leseren framstår et tydelig skille mellom hva som er tradisjonelt, forhåndsredigert innhold og hva som er tjenester hvor leserne kan samtale, mener Hansen i VG Nett, Norges største nettavis.
Motsatt
Her er Norsk Journalistlag rivende uenig, og også redaktørene er splittet. Nyland (BA) og Hans-Christian Vadseth (Fædrelandsvennen) mener det nye utvalget bør foreslå en klarere lovfesting av sjefredaktørenes ansvar på nett.
I sin høringsuttalelse om Lov om redaksjonell fridom poengterte NJ:
«I de aller fleste andre sammenhenger vil uavhengige redaktører tviholde på et skille mellom redaksjonell og kommersiell virksomhet i egen bedrift, nettopp som et uttrykk for redaksjonell uavhengighet. På internett skjer derimot det motsatte. Her begrunnes redaksjonelle beslutninger ikke med et lovfestet redaktøransvar, men med regler for ansvarsfrihet i elektronisk handel.»
NJ ønsker en ny medieansvarslov som omfatter profesjonelle, redaksjonelle massemedier, uansett plattform eller eier.
– Redaktøren kan ikke sammenlignes med en teleoperatør eller teknisk formidler. En ny medieansvarslov må derfor klargjøre en grense mellom redaktører og nettverter, mener NJ-leder Floberghagen.
Vadseth er enig i behovet for en slik lov, mens de andre redaktørene er avventende i dette spørsmålet.
Norsk Redaktørforening la i 2008 fram en skisse til en medieansvarslov. NR ønsker ikke en lovpålagt plikt til forhåndsredigering av nettdebatter, men understreker medienes etiske ansvar for å kontrollere brukergenerert innhold.
Originær ytrer
I VG-husets øverste sjikt ligger fokuset på den enkeltes ansvar for sine ytringer.
– I framtiden må vi i større grad ansvarliggjøre hver enkelt – den originære ytrer – for det de velger å publisere, sier Hansen. Det samme gjør hans forgjenger Pedersen, i nærmest identiske ordelag.
– Jeg håper utvalget kommer fram til et regelsett som ivaretar ytringsfrihet og den enkeltes personvern på en balansert måte, og plasserer ansvar hos den originære ytrer, sier Pedersen.
Hansen legger til:
– Utfordringen er ikke avisenes diskusjonsforum og tjenester – der har norske redaktører allerede tatt ansvar. Utfordringen er at det finnes hundre tusen tjenester og sider hvor det ikke er noen ansvarlige. De fleste ligger utenfor Norge, men kan fritt brukes av nordmenn.Der er det ikke mulig å spore verken den ansvarlige for tjenesten eller den originære ytrer.
Nettavisens sjef er på samme linje.
– Jeg håper utvalget fokuserer på anonym sjikane og trakassering på internett og håper og tror at bærebjelken blir at ytreren har det juridiske hovedansvaret, sier Stavrum.
