– Jeg tenker fortsatt på det hver eneste dag.
Han har beholdt motivasjonen, sover om natta og er ikke blitt redd for å reise til farlige områder. Men den forferdelige dagen i Kabul ligger alltid i bakhodet. I januar er det to år siden VG-fotografen fant Carsten Thomassen livstruende skuddskadd i lobbyen på Serena hotell. Og han og andre kolleger kjempet forgjeves for å redde Dagbladet-journalistens liv.
– Jeg tenker fortsatt på hvor forferdelig det var at vi ikke fikk Carsten ut tidligere – og da tenker jeg ikke på om han kom med i den første eller andre sisu-transporten – men om vi bare skulle ha båret ham ut…
Hendens første reise til et konfliktområde i 1989, var nettopp til Afghanistan. Siden har han vært vitne til tsunami, jordskjelv, terror, krig og konflikter over hele kloden. Irak, Balkan, Rwanda, Iran, Tsjetsjenia, Sierra Leone, Pakistan og Midtøsten. Lista er mye lenger.
Grundig
Det blir rundt 150 reisedager i året. Men bortsett fra en lettere skade etter en israelsk gummikule i bakhodet i 2001, har fotografen alltid kommet helskinnet hjem. Det er ikke bare tilfeldig. Henden drar aldri noe sted uten nøye planlegging og grundige forberedelser.
– Logistikk er en vesentlig del av jobben i vanskelig tilgjengelige konfliktområder. Man må gjøre research på forhånd for å vite hvor ting faktisk foregår.
Det kan være lange perioder med stillstand, og områdene der krigshandlinger foregår er ofte veldig små. Hovedutfordringen for fotografene er å komme så tett som mulig på det stedet, uten å sette sikkerheten på spill.
– Da er selvsagt sikkerhetskurs og andre forberedelser veldig viktig, men ingenting kan erstatte erfaring, sier Henden.
I flokken på 20-30 internasjonale fotografer som stadig møtes der det brenner, er VG-fotografen blant dem som har holdt på lengst. I dette miljøet har han noen av sine nærmeste venner. Venner han ofte teamer med. Av sikkerhetshensyn og fordi det er best å kjenne til hvordan folk reagerer under press.
Fryktkontroll
For dem som klarer å ta seg fram dit krigen utspiller seg, ligger til gjengjeld motivene rett foran kamera.
– Det er ofte relativt enkelt å få dramatiske bilder. Men å ta et effektivt fotografi i en situasjon der dine sanser bombarderes av inntrykk, krever at du klarer å kontrollere frykten. Den må ikke bli handlingslammende, mens skjerpe sansene, slik at du blir enda mer forsiktig.
– Men hva er et godt bilde av krig?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg tror det handler om å fange intensiteten i øyeblikk uten at det blir voldspornografi.
Henden synes ofte gode bilder skildrer mennesker som opplever en virkelighet på grensa av hva de kan tåle.
– Kan du fange det, og i tillegg har en god komposisjon, har du et godt bilde.
Bedre bilder
Den erfarne Henden tar andre bilder enn den unge. Evnen til å fotografere i intense situasjoner, uten å trå over etiske grenser, har økt.
– Mer erfaring har gitt bedre kontroll over egen frykt slik at jeg likevel klarer å se gode motiver. Mine bilder har helt klart blitt bedre.
Han trekker fram Slovenia i 1991 og bildet av en ung drept soldat inni et utbrent pansret kjøretøy. Nedenfor brystet var kroppen helt ødelagt. Fotografen trosset det grusomme synet og tok tette bilder av ungdommen rett ned gjennom luka.
– Det ville jeg aldri gjort i dag. Jeg ville fotografert, men valgt en annen vinkel og sørget for å få med mer informasjon og omgivelser i bildene.
Brutalt
Når motivene er overalt, hva er viktig å dokumentere? Henden har ofte konsentrert seg om konsekvensene for sivile. Etter hvert har soldatene som står midt oppi det fått mer oppmerksomhet. Irak 2003, da han og Kim Riseth fulgte amerikanske soldater mot Bagdad, er et eksempel.
– Og nå som mange nordmenn er soldater ute, blir det viktigere og viktigere å fokusere på hva de driver med, opplever og gjennomgår.
Debatten om nærgående bilder av drepte eller sårede soldater vil i så fall komme. Henden mener fotografer i utgangspunktet skal ta bilder av alt som foregår. Så må redaksjonene vurdere hva som er riktig å publisere. Han synes også det er galt å framstille krig slik at det ser mindre brutalt ut enn det faktisk er.
– Har du sett hva våpen kan gjøre med en menneskekropp, glemmer du det aldri.
Serena
Kort etter terrorangrepet på Serena hotell reiste Henden som før. Til farlige steder som Kongo, og Helmand-provinsen i Afghanistan. Han er bare enda mer forsiktig, i den grad det er mulig.
Samtidig har han erfart hva begivenhetenes gang kan føre til.
– Det eneste fornuftige under angrepet var å låse døra og legge seg i badekaret. Men som journalister tar vi likevel en kalkulert risiko og undersøker hva som skjer. I det vi finner et såret menneske, uansett om det er Carsten eller ikke, har vi ikke lenger noe valg. Og utsetter oss for større fare enn det som er fornuftig.
– Er det et før og etter Serena for deg?
– Nei, ikke i måten jeg jobber på. Men det som skjedde er en ytterligere bekreftelse på at tilfeldigheter kan avgjøre på en forferdelig fatal måte… og på hvor skjørt livet er.
Ikke mulig
Det visste han selvsagt fra før. Henden hadde allerede opplevd å miste kolleger.
– Men aldri noen så nær som Carsten. Og her var vi så oppi situasjonen.
I starten hadde Henden sterkt behov for å få vite om førstehjelpen de ga var optimal. Han pratet mye med legevenner og har forsonet seg med at de ikke kunne gjort noe annerledes.
– Samtidig skulle jeg inderlig ønske at vi hadde fått ham ut lenge før. I løpet av den gylne timen, mens sjansen for å overleve er mye bedre. Men jeg skjønner jo at vi i realiteten ikke hadde mulighet til det.
