Harald Stanghelle. Foto: Birgit Dannenberg
Stanghelle refser pressehistorie
Virkelighetsfjerne signaler og stygge utelatelser, mener politisk redaktør.
Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle tar i dagens avis for seg tredje bind av Norsk presses historie, Imperiet vakler 1945–2010. Han er ikke nådig.
Synderegister
Etter å ha slått fast at «forsøket på å kombinere historie med samtidsrefleksjoner rett og slett ikke fungerer», med det lille forbehold at «det finnes verdifull informasjon i flere av kapitlene», går Stanghelle løs på det han ser som påfallende utelatelser. Blant poengene:
– Avisenes møte med flerkanalsamfunnet etter TV 2s lansering i 1992 er overfladisk behandlet
– Holocaust utelatt som forklaring på Israel-vennlighet i etterkrigspressen
– Utelater Carsten Thomassen, Per Egil Hegges og Nils Morten Udgaards kontakt med Sovjets dissidenter og Hegges utvisning
– Omtaler ikke dramatikken da Arve Solstad sluttet i Dagbladet, Einar Sundar i Aftenposten og Einar Olsen i A-pressen
– Karikaturstriden, Vegard Selbekk, Per Edgar Kokkvold og angrepet på Norges ambassade i Beirut også utelatt.
Stanghelle antyder at flere av verkets forfattere er «nokså lukket når forklaringsmodellene på pressehistoriske fenomener skal tilpasses virkeligheten» og foreslår omarbeiding hvis det kommer nye opplag.
(Journalisten bringer fredag tidligere Nordlys-redaktør Ivan Kristoffersens vurdering av pressehistorien.)
