Valg og vold går hånd i hånd på Filippinene. Men novembermassakren tok alt opp til et helt nytt nivå.
Rettssaken etter historiens største massemord på journalister kom dessuten i faresonen i april, etter at landets justisminister frikjente to av de mistenkte drapsmennene. Avgjørelsen fikk både landets advokater og journalistforbund til å gå i taket, og etter stor oppmerksomhet i filippinske medier ble ministeren tvunget til retrett.
Voldtatt, halshogd og skutt
Plutselig tar den smale skogsveien slutt. De tolv armésoldatene fra den 46. infanteribataljon hopper raskt ut fra bilen og sprer seg i en pinnsvinlignende formasjon mellom de gressbevokste bakketoppene. Motorene blir slått av. Det blir dødsens stille.
– Vi er framme, gå ut, sier Aquilles Zonia og åpner minibussens skyvedør. Han er journalist på dagsavisen The Inquirer og en av de få som overlevde den skjebnesvangre novemberdagen.
Sikten er fri i alle retninger. Det eneste som vitner om hva som har skjedd her, i den fattige provinsen Magindanao i den sørlige delen av Filippinene for om lag 150 dager siden, er den oppspadde jorden.
– Det luktet blod og bensin. På bunn av den største gropen så jeg menneskerester, deretter den knuste tv-bilen fra UNTV som jeg selv hadde reist med, oppå den flere kropper og over dem igjen en Toyota med passasjerer som bare hadde hatt uflaks ved å kjøre der på feil tidspunkt, forteller han rolig.
Totalt gravde polititeknikerne fram 57 kropper og seks biler fra virvaret av stål, kjøtt og jord. Mange av de drepte var voldtatt, halshogd og skutt i munnen av de 100 bevæpnede mennene, under kommando av guvernørens sønn Ampatuan junior, som ifølge vitner kapret bilkaravanen.
– Sir, noen kommer!
Aquilles Zonias fortelling blir avbrutt av varselsskudd fra en av soldatene. Fra sin utkikkspost ser han hvordan en kolonne med et titall sortkledde menn raskt nærmer seg. Løytnanten nøler noen sekunder før han gir ordren:
– Inn i bilene!
Privatarmé på 3000 mann
Fem måneder etter massakren er stedet fortsatt en politisk kruttønne. For selv om den filippinske armeen har fire bataljoner i provinsen, blir statens voldsmonopol stadig utfordret av klanens 3000 mann sterke privatarmé. 196 klanmedlemmer er dessuten arrestert for opprør – hvorav én er tiltalt for drap.
– For å forstå hvor mektig Ampatuanklanen er, skal man huske at opposisjonens presidentkandidat i det forrige valget ikke fikk en eneste stemme i regionen, sier Aquilles Zonia, vel tilbake i minibussen.
Filippinene styres i mangt og mye av mektige familier, som i sin tur leverer stemmer til president- og senatorvalgene. Da viseborgermester Esmaelm Magindandatu bestemte seg for å utfordre klanenes makt ved å stille opp i valget i mai 2010 var det en stor nyhet, og journalistene møtte mannsterkt opp for å bivåne nominasjonen.
Byttet bil, overlevde
Aquilles Zonia minnes at sikkerhetsdiskusjonen på den fatale morgenen var opphisset, etter at de militære hadde avslått politikernes forespørsel om å få eskorte.
– Noen ville at bevæpnet politi skulle bli med, men politikerne mente det kunne bli oppfattet som en provokasjon. Derfor valgte de i stedet å bare sende sine koner og oss journalister, bevæpnet kun med kulepenner, sier Aquilles Zonia.
Han satte seg i tv-kanalen UNTVs minibuss, men bestemte seg for å bytte bil da kortesjen fylte bensin. En av hans kolleger trengte deretter å hente en batterilader på hotellet. I lobbyen fikk han høre at personer på motorsykler hadde spurt etter dem. Da begynte Aquilles Zonia å ane uråd og ringte sine kollegers mobiler i konvoien – men ingen svarte. Plutselig fikk han en sms med teksten «Hvem ringer?». Han svarte. «Det her er en bror til journalisten Bombo. Jeg lurer på hva som har skjedd ham». Svaret som kom sendte kalde gysninger nedover Aquilles ryggrad: «Vi vet ikke hvem han er».
– Jeg skulle ha blitt drept sammen med mine kolleger, sier Aquilles Zonia.
– Ikke verdt å dø
På det lokale journalistforbundets medlemsmøter har sorg, hat og sinne over en langsom rettsprosess dominert møtene etter massakren.
– Men det som har hendt har ikke skremt oss. Tvert imot har det fått oss til å bli mer bestemte og pågående i vårt arbeid for sannheten og i kampen for pressefrihet, sier journalistforbundets representant i General Santos, Rommel Rebollino.
Til tross for at forbundet mistet tolv medlemmer fra byen tror han ikke at det journalistiske innholdet vil bli påvirket av massakren. Derimot er konsekvensene for det praktiske arbeidet store.
Tidligere oppfordret forbundet sine journalister å jobbe i par, deretter i grupper. Som en reaksjon på massakren ble det nylig holdt et kurs i hvordan man kan oppdage om man er forfulgt og hvordan man best skaffer seg uregelmessige rutiner som gjør det vanskeligere for kidnappere.
– Nå som ikke engang et stort antall hjelper, må vi omarbeide sikkerhetsinstruksjonene helt. Ingen historie er verdt å dø for, sier Rommel Rebollino.
Under de siste årene har forbundet i flere kampanjer lært ut at presseetikk og objektivitet er den beste beskyttelsen mot kuler. Men nå stiller flere medlemmer spørsmål ved strategien, ettersom drapsbølgen mot journalistene har fortsatt, til tross for alle forbundets temadager om presseetikk. Flere bærer i dag våpen og mener at siden regjeringen ikke beskytter dem, så må de gjøre det selv: «Bedre å bli arrestert enn å bli skutt», er logikken.
Det er en utvikling som det filippinske journalistforbundet er sterkt kritisk til.
– Det er myndighetene som skal jakte på voldsmenn, bære våpen og slåss. Ikke vi journalister, sier Rommel Rebollino.
Problemet på Filippinene er at det ikke har skjedd, mener pressefrihetsorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ).
I den årlige rankingen som organisasjonen foretar plasseres Filippinene – før massakren – som det farligste demokratiet i fredstid å jobbe i. Mangelen på fellende dommer de siste årene har bidratt til veksten i volden, anser organisasjonen.
Justisministeren
Den største massakren på nyhetsmedier noensinne har rystet det filippinske rettsvesenet, og rettsprosessen mot en klan som ikke går av veien for å ta livet av vitner har vist seg å være en tøff oppgave.
Da landets justisminister Alberto Agra (som også var presidentens tidligere advokat) i april blandet seg inn i rettssaken og fikk to av klanmedlemmene av kroken, var det filippinske journalistforbundet nådeløs i sin kritikk.
– Hvis domstolen ikke kan gi ofrene rettferdighet, vil det bli satt et stort spørsmålstegn ved landets rettsvesen og våre institusjoner, sa ordfører Nestor Burgos.
Justisministerens avgjørelse fikk også landets riksadvokat Ricardo Fadullon til å reagere skarpt.
– Hvis avgjørelsen blir stående, vil det vanære påtalemyndigheten og vise at landets rettsvesen er impotent når de tiltalte er politisk innflytelsesrike personer. Har de alibi – slik ministeren hevder – la da domstolen frikjenne dem, mente Fadullon.
Og plutselig, etter en tids debatt, skjedde det noe.
– Justisministeren har sett nærmere på bevisene igjen og omgjort sin beslutning. At advokatene offentliggjorde sin kritikk, spilte nok en rolle i dette, tror riksadvokaten.
Alene igjen
I byen General Santos har massakren gjort en vanskelig situasjon verre for flere redaksjoner.
– Siden jeg er den eneste som fortsatt lever, blir jobben min ikke lenger å bare legge siste hånd på avisen, men også å skrive, intervjue, selge annonser og sitte oppe om nettene og redigere sidene i Pagemaker. Det er et helvete, sier Ferdinand Solinap, 31-årig redaktør før avisen Periodico, trøtt.
I massakren mistet han alle sine fem kolleger. For å kunne gi ut avisen, har redaksjonen flyttet hjem til kjøkkenet og kona er trukket inn i korrektur- og redigeringsarbeidet.
– Avisa er blitt et familieforetak. Det er vanskelig å finne nye, kompetente medarbeidere når en hel generasjon journalister i byen er blitt drept, sier Ferdinand Solinap.
Utbrente rester
På et areal stort som en basketbane inne på regionens politihovedkvarter, åpenbarer et minibussenes Guernica av forvridd stål, kulehull og knust glass seg.
– Med alt dette bevismaterialet burde rettsvesenet ha klart å løse drapene mer effektivt. Om ikke regjeringen kan gi rettferdighet til mine kolleger, kan vi glemme Filippinene som en sivilisert nasjon. Ja, vi kan glemme oss som en nasjon overhodet, sier Aquilles Zonia når han ser restene av tv-bilen som han selv satt i.
På gresset står også den private militsens pansrede kjøretøy med maskingevær, malt med falske politimarkeringer. De ble beslaglagt i en husransakelse hos klanen. Midt blant dem står også gravemaskinen som drapsmennene brukte for å knuse minibussene og grave ned ofrene.
Utfordringen
Rettsprosessen mot en klan med sterke politiske kontakter og kapasitet til å true eller til og med drepe vitner er en tøff utfordring for rettssystemet på Filippinene. Men Aquilles Zonia føler ingen frykt når han bevokter det forestående guvernørvalget for The Enquirer, et valg som ser ut til å bli nok en seier for Ampatuans.
– Gud ga meg en andre sjanse. Mer enn 30 av mine kolleger var klare for å ofre sine liv for journalistikken, hvorfor skulle ikke jeg være det?, sier Aquilles Zonio.
Om lag 150 dager etter massakren er det bare en sak han angrer på bittert – at han ikke hadde med seg fotoapparat.
– Jeg var den første journalisten på plass, tenk for et verdensscoop dersom jeg hadde kunnet ta bilder. Gud for en bommert!
