Baneheia blekner ikke

Det viser en questbackundersøkelse i regi av NJ som legges fram under Agder Journalistlags sommerkonferanse i dag. 27 journalister fra ulike typer medier har svart på 24 spørsmål om hvordan de opplevde å dekke Baneheia-saken, hva de husker best og hvordan de reagerer når de blir minnet på saken i dag.

– Det som sitter i er beskrivelser og bilder som kom fram under rettssaken. Mange husker ordrett det siste jentene sa, nå ti år etterpå, sier psykolog Gjermund Tveito, som presenterer funnene sammen med rådgiver i NJ, Trond Idås.

Oppfølging

De to sto også sentralt i 2001 da NJ, med utgangspunkt i de rystende drapene på de to småjentene, tok initiativet til å undersøke de psykologiske sidene ved å dekke særdeles grov kriminalitet.

Det ble gjennomført plenumssamlinger med aktuelle journalister i forkant, underveis og i etterkant av rettssaken. Det ble også gjort individuelle intervjuer med 14 journalister eller fotografer som fortalte om erfaringsgrunnlag og forberedelser og om følelser og bearbeiding. Det hele ble oppsummert og analysert av Tveito i rapporten «Når jobben tar på sjela».

Der betegnet psykologen journalistenes reaksjonsmønstre som varierte og som forventet. «Det var langt fra en gruppe machojournalister jeg møtte. (…) Journalister er som folk flest, det viser denne undersøkelsen».

Han merket seg også at mange av journalistene var godt forberedt, og spesielt at de mest erfarne tok den personlige delen av jobben meget seriøst. De umiddelbare ettervirkningene beskrev Tveito som mildere enn ventet, trolig som følge av godt arbeid for å lette de personlige påkjenningene.

Drømmer

I dag svarer likevel mer en halvparten av journalistene at de fortsatt opplever reaksjoner etter medieomtale eller andre ting som minner dem om saken. Som at bilder og tanker trenger seg på, at de får sterke følelser eller drømmer om saken. En del tenker stadig på saken uavhengig av medieomtale.

– Vi vet jo at såkalt invaderende minner er en typisk reaksjon på krevende og tøffe opplevelser. Men jeg er litt overrasket over at folk drømmer om saken ti år etter, sier Idås.

Det er ikke Tveito. Mange ting kan trigge tanker og drømmer, påpeker han. Mareritt derimot hadde vært mer spesielt, men det er ingen som har.

– Baneheia var en skjellsettende opplevelse. Det hadde vært mer overraskende om de som dekket saken ikke fikk reaksjoner når de blir minnet om den eller hører om andre barnedrap, sier Tveito, som ikke tror minnene vil blekne.

– Detaljene, ordene som ble sagt av ofrene, vil sitte i. Men de vil gjøre mindre vondt med tida.

Lærdom

Psykologen er glad for at journalistene synes å ha brukt erfaringene fra Baneheia på en positiv måte.

– Det er fint å se at de har håndtert opplevelsen slik at de er blitt bedre journalister. Flere understreker at de har fått større empati for ofre og pårørende i saker de har dekket etterpå. På den måten er Baneheia en erfaring de ikke ville vært foruten.

Samtidig spør en del seg i dag om dekningen var i overkant tilbakeholden, slik at bakgrunnen for dommene ikke kom godt nok fram for publikum.

– Mange tar nå opp om mediene var så forsiktige med detaljene at de bidro til ryktespredning etterpå om hva som faktisk skjedde med jentene. Men på den annen side veier jo hensynet til de pårørende tungt, sier Idås.

Dommen

Journalistene er også spurt om hvordan de reagerer på prosessen for å få gjenåpnet drapsdømte Viggo Kristiansens sak og om de mener dommen var rett. Men detaljene rundt disse svarene vil Tveito og Idås spare til konferansen. De røper bare at punktet om gjenåpning har gitt svar i mange retninger.

– Og dommen, mener journalistene den er rett?

– Det får vi ta på Sommerkonferansen…