Journalistene Rune Vandvik (f.v), Thomas Ergo og Hans Petter Aass Foto: Jarle Aasland / Stavanger Aftenblad
Journalistene Rune Vandvik (f.v), Thomas Ergo og Hans Petter Aass Foto: Jarle Aasland / Stavanger Aftenblad

I halvannet år har Thomas Ergo fulgt ei barnevernsjente. Lørdag fortelles historien over 64 sider og 50 videoreportasjer

Privat barnevernsinstitusjon forsøkte stanse reportasjen.

Publisert Sist oppdatert

Det er tidlig høsten 2014 og journalist Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad mottar en natt epost fra ei snart 16 år gammel jente.

«Hei, jeg er ei jente på 16 år. Jeg har vært i barnevernet i 7 måneder og jeg skal flytte til min 7. plass nå. Jeg blir ikke hørt av barnevernet. Setter pris på at folk får lest dette…»

Mailen vekket oppmerksomheten hans. Han fulgte opp med en telefonsamtale, og ble spesielt overrasket over all maktbruken fra politiet som jenta syntes å ha blitt utsatt for. Det var naturlig å reagere på, sier han til Journalisten.

– Det var naturlig å reagere på, sier han til Journalisten.

Hovedavisen blir innstikk

Det som begynte med en epost publiseres lørdag i en 64 sider lang dokumentar. I alt er det 10 lange reportasjer. I tillegg kommer rundt 50 videoreportasjer. Redaksjonen følger jentas liv gjennom halvannet år. Ifølge sjefredaktør Lars Helle har Aftenbladet brukt mellom to og tre årsverk på prosjektet som leserne ikke kan komme utenom.

For de 64 sidene blir hovedavisen. Mens hovedavisen blir del to.

Sjefredaktør Lars Helle. Foto: Jan Inge Haga
Sjefredaktør Lars Helle. Foto: Jan Inge Haga

– Det er et grep vi tar for at folk skal måtte forholde seg til saken. Ser du deg om på en flyplass vil du på mange av setene for eksempel se et rosa sportsbilag ligge igjen. Folk forholder seg ikke i så stor grad til innstikket, sier han.

Tilbake til Ergo og høsten 2014. Det tar nesten tre måneder før han er sikker på at saken skal forfølges i det omfanget den har endt opp i. Frem til da har han undersøkt historien til jenta, ved siden av andre prosjekter. Men så foreslår han for redaksjonen at de skal gå inn i historien. Han erkjenner at dette ikke var noen kvikkfiks. Å skrive om barnevernet er ingen enkel oppgave. Det er vanskelig og Ergo sier at verden nok ville vært lettere for journalister om de ikke skrev om etaten og dets mange skjebner.

 

Bak lukkede dører

I begynnelsen er det viktig for journalisten å få klarhet i hvem denne jenta er. Hvor reflektert er hun? Og når hun ber redaksjonen om å granske barnevernet, er det et innfall eller er det et ønske hun står ved også seinere. Og selv om hun fremstilles anonymt, vil hun være sterk nok til å fortelle sin historie? Om å bli tatt ut av hjemmet sitt. Om utagerende oppførsel. Narkotikabruk. At hun har tent på institusjoner og truet ansatte i barnevernet på livet. Han begynte å nøste i kilder rundt henne. Hva mente de? Venner, ressurspersoner, advokaten hennes. Og moren som er fratatt omsorg men er hennes verge

Barnevernsstatistikk

• 53.088 barn og unge i alderen 0–22 år mottok hjelp fra barnevernet i 2014.

• I 2014 fikk nesten 4 % av befolkningen i alderen 0–22 år, hjelp fra barnevernet.

• 39 % plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2014.

• 61 % hjelpetiltak i hjemmet ved utgangen av 2014.

• 52.996 bekymringsmeldinger ble sendt barnevernet i 2014

• 17.310 tiltak eller undersøkelser ble iverksatt i 2014.

Kilde: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

En sentral problemstilling i arbeidet har vært å klargjøre hvor sterk jentas ytringsfrihet har stått. Ifølge FNs barnekonvensjon, den norske grunnloven og norsk straffelov forøvrig gjør den det. Dermed begynte arbeidet med å få etatene til å akseptere at hun kunne frita dem fra taushetsplikten. Tre universitetssykehus, tre politidistrikt, tre fylkesmenn og barnevernet på Karmøy gjorde alle det. BUF-etat ville ikke føye seg.

Og så skjer det noe spesielt. For første gang, så vidt Ergo har fått opplyst, får han som journalist følge en lukket rettssak mellom jenta, moren og barnevernet .

– Ingen av de ekspertene jeg har snakket med kjenner til at det er skjedd i norsk rett tidligere. Retten vurderte hennes ytringsvern og konkluderte med at jeg skulle få slippe inn, forklarer han.

Dette kan sette en slags presedens for andre journalister som arbeider med lignende saker, sier han. Allerede har en kollegene i Aftenbladet kommet inn i en lukket barnevernssak ved å vise til den aktuelle saken.

– Det er en nøkkel om vi skal kunne beskrive balansert. Dette har vært en lukket og hemmelig arena, sier han.

På institusjonsbesøk

Et annet sjeldent innsyn Ergo og Aftenbladet har opplevd er at Aleris som er en stor aktør innen barnevernet har sluppet dem  inn en institusjonen hvor hun har bodd siden høsten 2014. Ida har blitt flyttet av barnevernet sju ganger – men har det siste halvannet året bodd på en institusjon på Skjold i Indre Troms. Hun er eneste beboer, og tiltaket har 16 ansatte.  

Thomas Ergo

Journalist i Stavanger Aftenblad siden april 2012.

Jobbet som journalist i Akers Avis 1993-97

Dagbladet fra juni 1997 til 2006 i forskjellige roller.

Var med på nyhetsmagasinet Memo. Før han arbeidet som frilanser for blant annet Plot, Stern, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Stavanger Aftenblad.

Fikk to Skup-diplom i sin tid i Dagbladet.

Kilde: LinkedIn og Dagbladet

– Å gå inn og se hvordan er det i stua, kjøkkenet og rommet hennes. Å kunne hilse på folkene som jobber der, og å kunne se det hun opplever som øde og isolert og komme i kontakt med hennes virkelighet. Denne tilstedeværelsen er viktig. Vi har også besøkt en institusjon som hun nesten brant ned, i Øygarden i Hordaland. Jeg gikk på glasskårene som lå på bakken etter at hun har knust vinduer, og hunforklarte hva som skjedde.

Han forteller at åpenheten fra det offentlige har vært varierende. Noen har vist det han karakteriserer som beundringsverdig åpenhet. Andre har møtt journalistene med lukkede dører. Og noen med kalde føtter. Hos barnevernet på Karmøy var de i utgangspunktet usikre, men etter hvert som de fikk en forståelse av hva Aftenbladets prosjekt gikk i åpnet de opp. De har ifølge Ergo gitt fullt innsyn i alle Idas sakspapirer

Kostbart og spennende prosjekt

På kontoret har han 20 permer med dokumenter som til sammen omfatter den unge jentas liv ifølge journalene. Dette er journaler fra barnevern, institusjoner, politi, sykehus og fylkesmenn fra de tre fylkene hvor Ida er blitt plassert – Rogaland, Hordaland og Troms.

Fra omtrent årsskiftet inn i 2015 begynte Ergo å jobbe fulltid med prosjektet. Litt senere  kom videojournalist Rune Vandvik med. Vandvik har laget nærmere 50 videoinnslag med Ida, de som har jobbet med henne og andre involverte. Fra i høst har Hans Petter Aass analysert de 20 ringpermene og kartlagt samtlige alvorlige hendelser i Idas to år under barnevernet. Resultatet er en rystende dokumentasjon, blant annet av en omfattende maktbruk fra politiet og barnevernet.  

Redaktør Helle forteller at det har vært et kostbart prosjekt. Og et interessant eksperiment med tanke på å se hvor godt det fungerer med all teksten og de mange videoene. I tillegg har det påvirket redaksjonen at nyhetsjeger Ergo ikke har vært i omløp og har måttet si nei til andre prosjekter.

– Da har vi måttet ta tøffe valg. Jeg skulle gjerne hatt de alle tre tilgjengelig for andre prosjekter, men vi måtte ha dette ferdig. Og da får vi øvet oss på å ta de tøffe valgene ved å prioritere noe bort.

Det meste av innholdet vil bli forbeholdt abonnentene av Stavanger Aftenblad. Altså vil lite bli publisert gratis på nett. Helle er spent på lesernes reaksjoner. Det er også Ergo. Selv om han ikke har hatt særlig tid til å reflektere over det før nå.

Dett er ikke god reklame for barnevernet, men jeg tror
det er bra for dem

– Jeg håper folk får innsikt. At dette er en ny type åpenhet om barnevernet. Og at folk reagerer. Og så håper jeg at de som brenner for barnevernet synes dette er sunt og kan føre til noe positivt for barnevernet. For det er en rystende historie. Det er ikke god reklame for barnevernet, men jeg tror det er bra for dem.  Ida er ei 17 år gammel jente som håper på å bidra med noe positivt for dem som kommer etter henne. Det er hennes brennende ønske. Det håper jeg vil skje. For hun har ventet i halvannet år på denne historien. Hun er modig og hun vil noe.

Vil stanse reportasjen

Fredag morgen på NRK Kulturnytt. Toppsaken forteller om at Aleris, som driver institusjonen i Indre Troms, ønsker at reportasjen skal stanses. De mener jenta ikke er godt nok anonymisert eller godt nok forberedt på dekningen saken vil få. Direktør Svein Rosland mener at jenta kanskje ikke vil skjønne omfanget og spør seg hvordan hun vil reagerer om fem år. Han hevder også at jenta de siste dagene har reagert negativt på reportasjene som skal komme.

Hør sendingen her.

Advokat Sverre Hetland
Advokat Sverre Hetland

– Jeg har pratet med henne i dag og jevnlig det siste halvannet året og i samtalene med meg er hun tydelig på at hun ser fram til at denne dokumentaren skal publiseres. Det er ingenting i samtalene vi har hatt som indikerer noe annet. Hadde vi hatt grunn til å tro det, ville vi stanset den, sier jentas advokat Sverre Hetland til Journalisten. Han sier han oppfatter at jenta hele tiden har hatt veto rundt publisering.

Hetland forstår ikke hvor reaksjonen fra Aleris kommer fra.

Selv har han som advokat vært særdeles spent på håndteringen til Aftenbladet i saken og de har i samtaler med journalistene brukt lang tid på å få advokaten trygg rundt mediehusets rolle. Blant annet hvordan det endelig produktet vil bli seendes ut.

– Jeg oppfatter at de har gjort et grundig arbeid som jeg tror vil være viktig inn i samfunnsdebatten rundt bruken av tvang mot unge mennesker. Jenta er selv opptatt av den prinsipielle debatten. Ikke bare sin egen sak, men også om generell bruk av tvang mot unge i barnevernet og institusjoners. Og BUF-etats plassering av ungdom inn på institusjoner, og politiets bistand i slike saker.