Thomas Ergo avviser at han lot seg besnære av "Ida"

Barnevernsjenta “Ida” ble plassert i fosterhjem 15 år gammel. Utfallet var nær katastrofalt, og nå skal myndigheter granske omsorgen i tre fylker som resultat av Stavanger Aftenblads  64 siders dokumentar.

Serien “Glassjenta”, jentas oppnavn fordi hun svelget glass og andre skarpe gjenstander, forteller om hvordan en tenåring fra Karmøy ble utsatt for massiv tvang, men også at hun drapstruet helsearbeidere og satte fyr på institusjoner.

Mistro til barnevernet?

Den etterlater et sterkt inntrykk av uforstand og vrangvilje i Barnevernet og behandlingsinstitusjonene. Samtidig reiser den flere spørsmål enn den besvarer. Også om reporterne i Aftenbladet lot seg besnære av hennes fortellinger gjennom halvannet års arbeid før publisering.

Jeg leste dokumentaren med skepsis til formatet og usikkerhet på om metoden var god. Hadde reporter Thomas Ergo, researcher Hans Petter Aass og resten av teamet latt seg lokke til å tro alt Ida fortalte og mistro alt behandlerne sa?

– Har det vært en hovedhypotese at Ida har traumer i oppvekst som slår ut i atferdsproblemer man har forsøkt å løse, først i fosterhjem? Men at de blusser opp i voldsomme konflikter og dyp mistro fra hennes side fordi barnevernet gjør noe dypt uvettig eller urettferdig?

– Nei, sier Ergo.

– Dette er en sak hvor muligheten til manipulasjon er blitt begrenset til et absolutt minimum.

Alltid en fare

Aass skyter inn at det fins to hovedforklaringer på at Ida utagerer. Barnevernet mente det skyldtes traumer i oppveksten, mens hun selv forklarer voldshandlinger og trusler med overgrep og krenkelser i selve omsorgen. Aftenbladet har funnet støtte for begge versjoner i rettslige avgjørelser, rapporter, vitneprov og intervjuer.

Når det er motstridende opplysninger, som Idas påstand om overgrep under en anholdelse, har avisa ifølge Ergo og Aass valgt å gjengi begge beretninger.

Ergo forklarer:

– Utgangspunktet er spørsmålet: Hvorfor utagerer Ida? Det jeg så var massiv maktbruk og massive utageringer. Det spennende var hvorfor maktbruk og hvorfor utageringer. Dette er det journalistisk viktig å spørre om og undersøke.

– Vi hadde mange møter internt underveis og var hele tiden klare på at vi var søkende etter svar.

Reporteren beskriver kildebruken:

– Troverdighet og fare for manipulering gjør barnevernssaker til noe av det vanskeligste du kan drive med. Det verste du kan gjøre er å drive med enkilde-journalistikk der. Det sier seg sjøl. Jeg mener Glassjenta er et eksempel på at man med massiv kildebruk har gått inn for å korrigere for manipulasjon.

Omfattende dokumentasjon

Ergo forteller at han aldri eller sjelden har hentet inn så mange korrigerende kilder:

Dokumentinnsynet ga teamet 20 ringpermer med saksdokumenter fra et dusin etater.

De hadde mange samtaler med dem som har vært i kontakt med Ida og som har jobbet med henne. Og fulgte rettssaker der hun har vært tiltalt, samt sakene rettet mot barnevernet.

NB: Hele dokumentaren Glassjenta finnes også som gratis podcast. Reportasjen er lest inn av Rune Vandvik, som også produserte de rundt 50 videoene.

Gjennombrudd for innsyn i “hemmelig tjeneste”

Det var antakelig første gang journalister kom innenfor dørene i en barnevernsrettssak.

Februar 2015, rettssaken i Haugaland tingrett:

Da hadde Aftenbladet ennå ikke bestemt seg for om de skulle publisere. Begge parter i barnevernssaken kom til orde, og det var mulig å danne seg en selvstendig oppfatning av saken. Brikker falt mer på plass.

– Ei jente vil fortelle sin versjon av historien. Men fra første dag har jeg sagt til Ida at jeg ville fortelle hennes historie med mange kilder og at det kanskje også ville være beretninger som hun ikke ville like.

– Vi har blant annet foretatt en egen kartlegging uke for uke av hva som er skjedd i Idas liv i barnevernet, basert på barnevernets og andre offentlige etaters journaler om henne.

Distanse til moren

Ergo understreker at han i mange samtaler har forklart Ida at historien må være sannferdig. Når moren har en begrenset rolle i dokumentaren, skyldes det at hun har en sterk oppfatning av at omsorgsovertakelsen i 2014 var feil.

Det er dette mange barnevernssaker handler om, sier reporteren og forteller at han ikke ønsket å inngå noen ”kontrakt” med moren om hvilken historie som kunne gjengis.

Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

Den svake part

Ergo understreker at en 15 år gammel jente under barnevernets omsorg i utgangspunkt har en lagt svakere stemme og mindre troverdighet i systemet enn for eksempel en barnevernssjef, en teamleder eller en saksbehandler.

– Stilt overfor deg kan hun vel ha stor troverdighet?

– Etter over 20 år med sosialreportasjer og henvendelser fra personer som sier de er utsatt for overgrep, vet jeg at alt må sjekkes nøye. Uansett hvor troverdig jeg synes personen virker.

Kontakten mellom Ergo og Ida pågikk i over halvannet år før dokumentaren ble publisert.

Researcheren understreker at utgangspunktet for Glassjenta ikke var å granske grunnlaget for selve omsorgsovertakelsen:

– Men det som står igjen, er at alle, iallfall etter at reportasjen ble publisert, virker enige om at den totale tvangs– og maktbruken Ida ble utsatt for fra barnevernet og politiet er feil.

Var Ida beregnende?

– Statens barnevern og det kommunale barnevernet innrømmer nå at de gjorde feil og har bedt tilsynsmyndighetene undersøke.

– Jeg forstår det, men det er likevel ikke nok til helt å fjerne den tvilen jeg opplevde under lesningen.

– Hva gikk den ut på, spør Ergo.

– Den dreide seg om hvorvidt Ida er mer kalkulert enn hun gir inntrykk av. Det skyldes blant annet beretningene om hvor langt borte hun er, at hun ikke hører hva som blir sagt eller går inn i en slags transeliknende komatilstand. Jeg var også skeptisk til beretningen om dopdebuten i Nygårdsparken, der hun tar tunge stoffer uten å vite noe om slikt på forhånd. Jeg tror sjelden på slike fortellinger.

– Jeg håper flere har lest reportasjen med en kritisk distanse, og at reportasjen gir leseren rom til å tenke selv, svarer Ergo.

– Men at Ida tidvis har gått inn i transeliknende tilstander er noe institusjonene har rapportert om. At hun prøvde narkotika for første gang under barnevernets omsorg, er også noe barnevernet legger til grunn.

Trodd av retten

Han sier retten har trodd henne på at hun utagerer fordi hun er krenket og føler seg maktesløs. Men legger til at en fylkessnemndinstans mener hovedårsaken er traumer fra tidligere.

Rapporten fra barnevernsinstitusjonen i Øygarden sier hun er kalkulert og beregnende, noe Aftenbladet også gjengir. (Ida satte fyr på institusjonen, journ.anm.)

– Men tvilen innhentet etter hvert også fylkesnemnda, som gjentatte ganger har godkjent barnevernets tvangsregime. I fjor høst var nemnda plutselig splittet, og et mindretall mente barnevernet var på gale veier.

Avisa konkluderer ikke

Ergo sier alt dette legges fram for leseren og at han selv ikke konkludert med hva som er årsaken til alle utageringene. Han mener det må være opp til leseren. Samtidig påpeker Aass at utageringene først starter når Ida blir flyttet bort fra moren.

Etter publiseringen har flere fagfolk engasjert seg i debatten. En av dem er psykologspesialist og traumeekspert Dag Nordanger. Han leser Idas reaksjon på tvang som naturlig, gitt de problemene hun har. Systemet med belønning og straff for ulik oppførsel gjør vondt verre.

Skal grave videre

– Mener ikke mange i det psykiske helse– og omsorgsvesenet at human bruk av belønning og straff har positiv virkning for flere av brukerne?

– Det er mange framstående fagfolk som mener at det ikke egner seg på traumatiserte ungdommer som Ida. Men dette er en tematikk vi har tenkt å gå nærmere inn i, altså hvilke behandlingsregimer som benyttes i barnevernet og hvor godt de fungerer.

Det framgår av dokumentaren Glassjenta at barnevernet aldri vurderer om selve tvangsregimet hun ble underlagt er grunnen til Idas utageringer. Der vises det systematisk til traumer og delvis til manipulasjon.

Ergo spør om en kombinasjon av traumer og tvang kan være forklaringen, men Aftenbladet har ikke påtatt seg å avklare dette.

– Det er også et viktig poeng at barnevernet aldri får vurdert hva den omfattende maktbruken fra politiets side – som bruk av håndjern, pepperspray og glattcelle - gjør med Ida. Det gjorde det ikke mindre viktig for oss å kartlegge også politiets maktbruk. 

Voldtatt i Afrika

– Denne Afrika-historien hvor moren sender datteren fra seg og hun blir voldtatt flere ganger, har dere gjort noe for å ettergå den?

– Det har ikke vært vår oppgave å etterprøve den påstanden. Å ettergå historier om voldtekt er et helt annet prosjekt.

– Det avgjørende her er at hjelpeapparatet sjøl ikke har problemer med beretningen, de legger den til grunn, skyter Aass inn.

– Men de vet vel heller ikke?

– Barnevernet tar utgangspunkt i at Ida er traumatisert etter omsorgssvikt og voldtekter. Jeg tror Ida på at hun ble voldtatt i Afrika. Men det har lite med saken å gjøre. Poenget er at barnevernet overtok omsorgen for ei jente de anså som dypt traumatisert. Hva gjorde barnevernet for å hjelpe denne jenta til et bedre liv? De lovet behandling. Hva slags behandling fikk hun egentlig? Dette er spørsmålene dokumentaren forsøker å besvare.

Ergo sier at det framgår av reportasjen at opplysningene om voldtekt i hovedsak stammer fra Ida selv, og hennes fortellinger til en fostermor, barnevernets ansatte, i retten og andre fora.

De få unntakene

Dokumentaren beskriver de få personene Ida får tillit til. Som Robin Dale Oen, leder av et aktivitetssenter for ungdom og nabo til Øygarden, barnevernsarbeider Svein Skille i Nord-Norge og politimannen Geir Fjeldstad.

Vi spør Ergo og Aass om hun møtte en liten håndfull gode mennesker, og mange uforstandige. Eller om det fins noen helt eksepsjonelle personer, mens de fleste i helseapparatet ikke har de personlige forutsetningene for å åpne dørene til mennesker i Idas situasjon.

– Den tredje og vel styggeste hypotesen er at Ida spiller på sine omgivelser og finner en eller to forbundsfeller som hun oppfører seg bedre mot enn mot de andre?

Ergo:

– Det viktige for oss var å skjønne hva som gjorde at hun knyttet seg til noen personer. Målet var ikke å fortelle at det fantes noen ”helter” og at bare de greier å gjøre det riktige.

– Ida kan selvsagt både framstå som urimelig og kanskje gi avkall på et forhold til en voksen. Men de som fikk til relasjonen, er mennesker som setter seg ned, tar henne på alvor og finner tid til å lytte.

Aass legger til at det også er fagfolk som har reagert på behandlingen underveis, folk som ikke har hatt en relasjon Ida kunne manipulere.

– Slik jeg perifert kjenner behandlingsapparatet, er jo de fleste motivert av gode hensikter?

– Jeg har nesten ikke møtt annet enn velmenende og engasjerte mennesker i dette arbeidet, svarer Ergo. – Og jeg spurte meg selv underveis om det er slik at et system fylt til randen av kompetente og velmenende mennesker, likevel kan svikte et barn.

Skrevet med hjertet utapå

Samtidig som reporteren sier at han og kollegene har gjort sitt ytterste for å minimere risikoen for å bli besnæret av Idas historie, kaller han dokumentaren ”en historie skrevet med hjertet utapå skjorta. Men med en kald hjerne og med fakta i bånn hele veien”.

– Dette er ei jente som har levd et beintøft liv mens vi har fulgt henne. Jeg har snakket med henne underveis mens det har stormet. Det har som regel skjedd på mitt initiativ.

Han forteller at Ida åpnet seg om forhold hun for eksempel har nektet å snakke med politiet om.

– Det er nok fordi hun har opparbeidet en tillit til meg. Men etter dette har jeg selvsagt lest institusjonens, barnevernets, sykehusets og politiets rapporter om de samme hendelsene.

– Og der det er strid om hva som skjedde, oppgis dette. Men et viktig funn er at Idas påstander om hva som har skjedd ofte finner støtte i kildematerialet. 

Kanskje ingen bad guys

Hvis Glassjentas fortelling også er beretningen om hvordan man til slutt får gjennomslag gjennom kraftig utagering, selvmordsforsøk og eventuelt spill, kunne man tenke seg at andre vil kopiere henne. Så vi spør:

– Har dere vurdert hvordan Idas fortelling kan virke på unge lesere?

– Det er et godt spørsmål. Vi har lest hele historien opp mot Vær varsom-plakaten, svarer begge.

Ergo kaller det en balansegang mellom å beskrive nakent og ærlig, men å unngå for mange detaljer, blant annet om selvmordsforsøk.

De har mottatt mange tilbakemeldinger fra unge lesere som sier det er godt å oppleve at andre har vært der de selv var eller er. Aass mener håpet er at noen vil se nærmere på bruken av makt og tvang som rammer flere unge.

Flere barnevernseksperter har blitt opprørt av reportasjen. Blant annet har den erfarne psykologen og barnevernsforskeren Elisabeth Backe-Hansen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA kalt behandlingen av Ida «moralsk og faglig totalt uakseptabelt»

– Jeg har ikke møtt noen med vond vilje, avrunder Ergo. – Kanskje er det ingen bad guys i denne historien. Hvis det er en bad guy, må det være systemet.