Aftenposten villeder om islamister

Skulle nyansere bildet, men misforstår studiene og overser forskernes uttrykkelige forbehold.

Publisert   Sist oppdatert

«Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet» kunne Aftenposten fortelle fredag, i en artikkel som tar mål av seg å tegne “et mer nyansert bilde (…) av radikaliserte muslimer enn det som hittil er kommet frem”.

(En lengre versjon av denne artikkelen, med mer utførlig kritikk og dokumentasjon, kan leses på forfatterens blogg.)

Det som “tidligere har kommet frem” henviser til at Aftenposten 3. mars i fjor skrev at hovedtrekk ved radikaliserte og Syria-farere, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og forskere, er at de er arbeidsledige, identitets- og spenningssøkende og har kriminell bakgrunn.

Men i sitt forsøk på relevant og berettiget nyansering av dette bildet, går Aftenposten aldeles for langt i motsatt retning og presenterer angivelige vitenskapelige konklusjoner som overhodet ikke har grunnlag i studiene de bygger på. Dels har Aftenposten oversett de uttrykkelige forbeholdene som forskerne har kommet med, dels har de simpelthen misforstått sentrale elementer i studiene, og dels har de tatt forskernes påstander for god fisk uten å ettergå bakgrunnstallene for å sjekke at det er gyldig dekning for påstandene.

Dette har - utrolig nok - den konsekvensen at absolutt samtlige bestanddeler i Aftenpostens overskrift er uriktige eller i beste fall upresise.

[NB: Parallelt med skrivingen av denne artikkelen, har Aftenposten selv publisert et intervju med FFI-forsker Thomas Hegghammer der han fremfører noen av de samme innvendingene mot Aftenpostens oppslag. Aftenposten har altså sørget for at deler av den opprinnelige artikkelen har blitt korrigert annensteds i deres egne spalter - men har samtidig latt den opprinnelige artikkelen bli stående i originalform, uten noen lenking til Hegghammer-intervjuet eller annen indikasjon på at den er mangelfull og at det eksisterer en annen, korrigerende artikkel.]

[Tilføyelse: Etter at denne faktasjekken ble publisert, har Aftenposten oppdatert sin artikkel med to avsnitt som gjengir Hegghammers nyanseringer og lenker til hans intervju. Originalversjonen (som ble liggende uendret minst frem til 23.2) kan leses her. De øvrige feilene som er påpekt i denne faktasjekken har ikke blitt endret eller korrigert.]

Aftenpostens artikkel bygger på to rapporter:

En forskningsrapport fra Queen Mary University of London og en studie fra det franske senteret CPDSI som arbeider for å forhindre radikalisering.

Ifølge Aftenposten viser Queen Mary-rapporten at:

«[Det] er flest unge med god utdannelse, og som kommer fra velstående familier, som blir radikalisert fremfor arbeidsledige og marginaliserte. Queen Mary-rapporten viser at det er større risiko for at unge fra familier med en inntekt på over 75 000 pund som blir radikalisert.»

“Mange” er ikke “flest”

Det første som slår en i øynene - før man engang leser kilden - er den tilsynelatende sammenblandingen mellom større risiko og flertall. At personer fra velstående familier er overrepresentert blant radikaliserte, betyr selvsagt ikke at de utgjør noe flertall - særlig når det er snakk om en befolkningsgruppe (muslimer i alderen 18-45 i Øst-London og Bradford med landbakgrunn fra Pakistan og Bangladesh) som i hvert fall ikke ligger over gjennomsnittet for velstand i befolkningen. Når f.eks. de “velstående” bare utgjør et lite mindretall av totalbefolkningen, klarer de neppe å utgjøre “de fleste” av de radikale. 

En slik korrelasjon mellom utdannelse/velstand og radikaliserings-risiko kan fortsatt være interessant og relevant å trekke fram, men den gir ikke på noen måte grunnlag for Aftenpostens overskrift om at  “de fleste” radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet. Etter alle solemerker bygger påstanden på en ren statistisk blunder fra avisas side.

Personlig inntekt

Det neste vi finner når vi går til rapporten fra Queen Mary, er at denne “høyrisikogruppen” av velstående slett ikke består av “unge fra familier med en inntekt på over 75 000 pund”, men av folk med egen årsinntekt i dette sjiktet. Det er neppe “unge” som ligger innenfor dette sjiktet av svært høytlønte, og påstanden om at “unge fra velstående familier” er særlig utsatt er altså basert på en ren feillesning av undersøkelsen.

Bare fem “velstående”

På toppen av dette var det kun fem - 5 - personer (av totalt 608 i undersøkelsen) som befant seg i denne “velstående” gruppen. Selv om utslaget for disse personene skulle ha vært så stort at det er “statistisk signifikant” rent matematisk sett, så synes det nokså åpenbart at dette knøttlille utvalget ikke på noen som helst måte gir gyldig grunnlag for å trekke generelle konklusjoner om hvilke grupper som er mest radikale - i hvert fall ikke konklusjoner som fortjener å plasseres i avisoverskrifter som om de var entydige fakta.

Ukjent inntekt

På toppen av dette igjen var nesten én av tre respondenter ikke villig til å oppgi egen inntekt. Denne gruppen viste også forhøyet risiko for radikalisering - og det er ikke urimelig å tenke seg at mange av disse personene nektet å oppgi inntekten sin nettopp fordi den lå i de lavere sjiktene. Dersom dette er tilfelle, vil det igjen bety at radikaliseringsverdiene for de lavere inntektssjiktene blir kunstig lave, og at det i realiteten er større radikale sympatier i disse gruppene enn studien gir inntrykk av, fordi mange av de “fattige radikale” isteden havner i gruppen for “ukjent inntekt”.


Studenter, ikke nødvendigvis høyutdannede

Det er også upresist å si at «unge med god utdannelse» er overrepresentert, når man kun har spurt folk om de er under utdanning for øyeblikket. Disse tallene kan fortelle oss noe om at radikaliserte holdninger er mer tilstede hos unge studenter enn hos befolkningen forøvrig, men ikke om de ‘radikale’ er dyktige studenter eller om de tvert imot er mislykkede studenter som allerede er i ferd med å falle ut av studieløpet

Holdninger, ikke handlinger

Forskerne påpeker dessuten at de har undersøkt hvilke holdninger folk har til voldsbruk, men ikke om de selv er tilbøyelige til å ville omsette slike holdninger i handling. Man har heller ikke målt deres holdninger til mer verdimessige kjennetegn ved radikal islamisme. Derfor, skriver de, må man være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner ut fra resultatene (min oversettelse og uthevelser):

“Selv om sympati for voldelig protest og terror ikke nødvendigvis kan kobles til faktiske terrorhandlinger, så er det klart at sympati og usikkerhet (i motsetning til fordømmelse) er en nødvendig ingrediens for å utvikle radikaliserte politiske syn, og terrorhandlinger kan følge av dette. Disse resultatene legges frem som foreløpige funn i påvente av videre studier med større utvalg.”

Utvidet “radikal islamist”-begrep

Med disse klare forbeholdene fra forskerne, fremstår det som høyst overdrevent av Aftenposten å skrive “Ifølge [disse rapportene], er det flest unge med god utdannelse, og som kommer fra velstående familier, som blir radikalisert”. De aller fleste vil trolig forstå “radikaliserte islamist” som en som selv engasjerer seg i slik aktivitet (som oftest gjennom en eller annen form for deltagelse i radikale grupper), eller som bidrar direkte eller indirekte til å rekruttere andre - eller i det minste lar sin egen livsstil bli aktivt preget av ekstreme islamistiske læresetninger.

En person som opptrer som en ordinær borger, og som verken offentlig eller privat gir uttrykk for “radikale” holdninger, kan neppe regnes som “radikalisert islamist” bare fordi han gir et visst bifall til noen former for voldsbruk (eller uttrykker motstand mot britisk militær involvering i Afghanistan og Irak, slik det også blir spurt om).

Hadde Aftenposten eksplisitt avgrenset gjengivelsen til å handle om hvem som har ‘sympati’ eller ‘forståelse’ for radikale grupper, ville de hatt dekning for det de skriver (selv om de rene misforståelsene nevnt over fortsatt ville bestått). 

Men når Aftenposten behandler rapporten som et autoritativt svar på hvem som ender opp som radikale islamister - og bruker tallene til å spørre om PST opererer med et mangelfullt bilde av den mye, mye snevrere gruppen av nordmenn som er så sterkt ideologisk overbevist at de faktisk går til det skritt å reise til Syria - så trekker de rapporten langt utover det som det er grunnlag for. Som Thomas Hegghammer formulerer det i sin kritikk av Aftenpostens fremstilling: “Unge ressurssterke som sympatiserer med radikal islam, kan godt være ‘champagne-jihadister’. Mange av dem vil falle fra om det blir alvor.

Begrenset og særpreget utvalg

Om den andre rapporten de bygger på, skriver Aftenposten at:

CPDSI har samlet informasjon om rundt 200 familier som har opplevd at deres sønner eller døtre er blitt radikaliserte. Tallene deres viser at:

*70 prosent av de unge kommer fra familier som er ateister.
*70 prosent av dem er fra middelklassen.

Men det Aftenposten ikke nevner med et eneste ord, er at denne rapporten overhodet ikke består av noe representativt vektet utvalg - eller engang av et tilfeldig utvalg av familiene til radikaliserte. Rapporten baserer seg utelukkende på de familiene som har kontaktet CPDSI for hjelp.

Som rapportforfatterne uttrykkelig skriver, vil disse familiene “ikke nødvendigvis være representative for totaliteten av de familiene der barna påvirkes av radikal islam. (…) [D]e representerer kun de som har blitt oppmerksomme på endret adferd hos sitt barn og som har valgt å kontakte CPDSI for råd og assistanse”.

I et intervju fra september 2014 (et intervju som Aftenpostens journalister selv viser til som kilde for sine tall) understreker CPDSIs leder dette ytterligere:

Dette er et tydelig fenomen, men det er langt vanskeligere å kvantifisere det - ettersom det er store sjanser for at de vanskeligstilte familiene lar være å kontakte oss pga. motvilje mot staten og mot institusjoner.

Det er dessuten flere andre grunner til at ikke-troende og/eller høyt integrerte (inklusive etnisk franske) familier kan forventes å være overrepresentert blant de som kontakter CPDSI. Radikalisering vil ofte være langt mer iøynefallende hos ikke-troende familier, religiøse familier vil i større grad ha muligheten til å søke hjelp innad i menigheten fremfor å kontakte offentlige instanser.

Det er også trolig større risiko for at det blant mer religiøse og/eller vanskeligstilte familier vil være flere familier som bifaller barnas radikalisering, eller som i hvert fall har såpass forståelse for den at de ikke er villige til å kontakte myndighetene for å aktivt motarbeide den.

Ikke representativ

Alt dette gjør at tallene fra CPDSI må antas å ikke være i nærheten av å være representative for (unge) franske jihadister/radikale generelt.

Rapporten har åpenbar verdi og relevans ved at den beskriver et fenomen som inngår i totalbildet av radikalisering, og dokumenterer at dette er noe mer enn bare marginale enkelttilfeller. Men når Aftenposten slår opp disse tallene om “70% ateister/middelklasse” uten noen kontekst, og dermed formidler til leseren at dette antas å være representativt for radikalisering som helhet, så er det en fullstendig ugyldig bruk av rapporten, som ignorerer de eksplisitte forbeholdene som rapportforfatterne selv har kommet med gang på gang.

Oppsummert

Hvis vi vender tilbake til Aftenpostens overskrift “Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet”, finner vi at:

1) Det dreier seg om kun én nasjonal engelsk studie (pluss en fransk studie som overhodet ikke er representativ eller statistisk generaliserbar).

2) Denne engelske studien måler bare forhøyet risiko, og ikke andel av totalen.

3) Denne engelske studien måler kun hvem som uttrykker sympati eller aksept for ulike former for (politisk) vold - noe som er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for å kunne regnes som en “radikal islamist”.

4) Den engelske studien baserer seg for det første på personens egen inntekt (ikke familiens) og for det andre er det så ekstremt få personer i denne gruppen av “velstående” at den ikke gir statistisk grunnlag for noen verdens ting.

5) Studien forteller oss bare at det er overhyppighet av radikale sympatier blant studenter, ikke om dette gjelder for høyt utdannede generelt.

Dette må kunne sies å være en treffrate i overskriften som ligger et godt stykke under pari.