Sara Mats Azmeh Rasmussen. Foto: Privat
Sara Mats Azmeh Rasmussen. Foto: Privat

- Forsøk på å ta debatten muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden

KOMMENTAR: Sara Mats Azmeh Rasmussen forklarer protestaksjonene og kritiserer NRK for å føye Schibsted.

Publisert   Sist oppdatert

Et sentralt spørsmål som blir stilt i grunnlovsjubileet er hvordan det står til med det norske demokratiet. Før jeg forsvinner ut av norsk offentlighet, ønsker jeg å komme med et bidrag i denne viktige markeringen.

Jeg stiller spørsmålet på en annen måte. Hvordan står det til med norske medier? Det er lett å forklare. Det er et faktum at media spiller en vesentlig rolle i et fungerende demokrati. Demokratiets vitalitet og kvalitet er avhengig av den politiske kommunikasjonen mellom det politiske systemet og borgerne, og den viktigste kommunikasjonskanalen er nettopp media. Men media er ikke en kanal i betydningen et livløst rør som formidler informasjon uforandret mellom kommunikasjonsleddene.

Medieinstitusjonene har stor makt over den offentlige og politiske samtalen. De setter dagsordenen gjennom prioriteringer, noen saker velges mens andre velges bort. I tillegg former mediene nyhetsinnholdet og setter det i en bestemt ramme. Konsekvensen er at mediene får makt over våre tanker, vår forståelse av demokrati og hvilke utfordringer vi har i samfunnet.

Så hvordan står det til her på berget, egentlig?

Sammenligner vi oss med Iran, Russland eller andre land, der mediene helt eller delvis blir kontrollert av staten og der journalister blir fengslet for «upassende» meninger, kan vi smile bredt, sprette sjampanjeflaskene og feire bekymringsløst gjennom hele dette året. Men er det svake demokratier, teokratier og autokratier som setter standarden for oss?

Heldigvis ikke. Norge er på verdenstoppen når det gjelder pressefrihet. Det er vi, og lignende land med en sterk demokratisk tradisjon, som setter standard for resten av verden. Det gjør oppgaven å forsvare medias frihet og uavhengighet uhyre viktig. Og det gjør meg spesielt bekymret.

For å unngå at dette fremstår som en teoretisk problemstilling, skal jeg nå bevege meg bort fra abstrakte begreper til erfaringer fra det virkelige livet.

For eksakt ett år siden skrev jeg et blogginnlegg fra en lukket psykiatrisk avdeling og kalte det «En tid for taushet». Jeg forklarte at livet som frilanser var uholdbart, fortalte om et arbeidsforhold hos Aftenposten uten kontrakt, og hvordan denne situasjonen som hadde vart i fem år til slutt sugde livslysten og -kraften ut av meg. Hva gjorde mediene? Det korte svaret er: Ingenting.

NRKs DagsnyttAtten tok kontakt med meg og Aftenposten noen uker senere. Jeg var klar for en viktig debatt om generelle problemstillinger: ulempene ved kommersialiseringen og konsentrasjonen av makt i media, frilanseres uakseptable arbeidskår, og viktigst, nødvendigheten av en politisk diskusjon om omstruktureringsprosessen i media. Aftenposten var derimot ikke klar for denne debatten. Påskuddet som ble brukt var at dette handlet om en «personlig» sak. DagnyttAtten nikket og bukket for den sterke parten, og det ble ingen debatt.

Gjennom et helt år har jeg prøvd å adressere dette temaet. Verken lisensfinansierte NRK, som forventes å yte en upartisk tjeneste til allmennhetens opplysning, eller andre medier, har gitt plass for en betimelig og viktig mediekritikk. De hederlige unntakene er Klassekampen og Journalisten.no. Men alene kunne ikke en nisjeavis og et fagblad skape bred debatt.

For å tydeliggjøre medienes svik mot sin samfunnsoppgave, skifter jeg hatt.

Jeg er ikke en frilansskribent. Jeg er en industriarbeider som gjennom fem-seks år er blitt betalt en tredje- eller en fjerdedel av lønnen til de ansatte arbeiderne i en av konsernets mange fabrikker. Jeg er en løsarbeider, jeg har ingen arbeidskontrakt. Selv om jeg er faglært, har jeg aldri lykkes i å forhandle om en bedre timelønn. Jeg har aldri lykkes i å få til et møte med fabrikksjefen. Til slutt driver frustrasjonen meg til et selvmordsforsøk. DagsnyttAtten ringer fabrikksjefen og inviterer til debatt. Den sistnevnte mener at debatt ikke er nødvendig. Det er en «personlig» sak.

Hvordan skal allmenheten forstå at det aldri ble noen debatt med Aftenposten i regi av allmennkringkastingen?

Tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen, kan hjelpe oss å nærme oss en forklaring. Under sin tid i BT og som godt betalt redaktør i mediekonsernet Schibsted, forsvarte hun konsernets slakt av aviser og mennesker. Hun sluttet i Schibsted og dukket opp i NRK i den mektige stillingen politisk kommentator. Ligger noe av forklaringen i at det sosialt og politisk er fornuftig av mediene ikke å kritisere mediene, så lenge medienes eiere, ledere og redaktører rører seg i samme kretser? Er det blitt for mange kaffekopper, vinglass og felles interesser?

Det kan se ut som NRK er demokratiets ivrige forsvarer og vokter når selv en minister blir stilt til veggs etter en politisk feil. Da kulturminister Thorhild Widvey (H), nylig tok en upassende telefonsamtale med en underordnet, gjorde NRK jobben sin. Alt gikk riktig for seg. Så jeg håper at jeg tar feil når jeg hevder at det ikke går på skinner likevel.

Jeg har nemlig erklært skattenekt i november i fjor i protest mot den blåblå regjeringens kultur- og mediepolitikk. Det var et forsøk på å ta debatten som muskuløse Aftenposten hadde klart å presse under jorden. Til dags dato har jeg ikke fått en eneste henvendelse fra kemnerkontoret. Jeg har ikke fått noen regninger, varsler om straffegebyr, ingen har kommet hjem og hentet PC-en og TV-apparatet og ingen har satt håndjern på meg.

Min skattenekt er en kjent sak. Jeg har sørget for det. Saksbehandleren på kemnerkontoret er taus som østers. Jeg får meg ikke til å tro at det skyldes medlidenhet med meg, men jeg vil ikke spekulere i årsaken. Samtidig som jeg har ventet på mikrofonen jeg bevisst har bestilt gjennom denne protesten, har jeg tatt kontakt med mange medier, også NRK. Men nei, ingen vil ta debatten.

Man kan ikke forvente at privateide, kommersielle mediehus som strever etter gevinstmaksimering, viser interesse i slike saker. Så lenge hjulet går rundt og avisene selger, er det naturligvis ingen interesse i frilansernes situasjon.

På sikt kommer frilansere som ikke kan overleve på dumpinghonorar til å forsvinne. Men siden blikket er rettet mot aksjekursene, blir de langsiktige negative påvirkningene i form av lavere kvalitet og mindre bredde på journalistisk stoff og følgelig en svekkelse av demokratisk kultur, mindre interessant. For disse medieinstitusjonene er ikke leseren primært en borger, men en konsument. Det er altså ikke viktig å styrke denne borgerens demokratiske forståelse og muligheter. Slik blir NRK, med sin uavhengighet og suverenitet, stående som en vaktbikkje.

Så hvordan står det egentlig til, NRK? Hvilken plass gir Marienlysts borgerfinansierte redaksjoner en sak som handler om medienes framtid? Skal media granske alle samfunnsinstitusjoner, men ikke sin egen institusjon?

Det får kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen gjerne svare på.