Allmennlege Jørgen Skavlan, Aftenpoten-journalist Tine Dommerud og alternativlege Bernt Rognlien diskuterte journalistikk, kvakksalveri og skolemedisin. Foto: Bjørn Åge Mossin
Alternativlege mener journalister er for aggressive
Ber mediene slutte å slakte det som ikke er skolemedisin. – Vi må formidle det som virker, svarer Aftenposten-journalist.
Synspunktene kom under en frisk debatt på andre dag av konferansen “
Journalister er fra Jupiter og medisinere fra Mars”. Temaet var av det utfordrende slaget: “Helsejournalistikk mellom kvakksalveri og konservativ skolemedisin”. Det er Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk legeforening og Nordland legeforening som er arrangører.
Norge sies å ha Europas mest godtroende befolkning. Samtidig skal vi ifølge arrangørene være et av verdens mest terapisøkende folk. Spørsmålet som dannet utgangspunkt for debatten var om ukritiske journalister og arrogante skolemedisinere er med på å skape et lukrativt marked for sjarlataner.
- Outrert underholdning
Bernt Rognlien, lege, homeopat og akupunktør som eier den alternative Balderklinikken, slo an tonen ved å vise til at han sluttet å delta i denne typen debatter for 10 år siden, etter å ha vært svært aktiv i offentligheten på 1990-tallet. Balderklinikken oppgir at den kombinerer tradisjonell og komplementær medisin.
- Disse diskusjonene blir mest outrert underholdning i mediene. Derfor har jeg trukket meg tilbake fra å delta.
Han mener at legene må tettere på grensene til komplementærmedisinen.
– Hadde vi vært litt mer nysgjerrige og åpne mot det som ligger i randsonen, så kunne vi hjulpet pasientene bedre.
Arrogant og firkantet
Allmennlege Jørgen Skavlan, godt kjent fra tv, repliserte:
– Bernt er en fornuftig stemme i et kaotisk marked. Men vi må kunne skille på hva vi snakker om. Det er mye jeg ikke vil forholde meg til, enhver ny trend eller obskuritet. Noen må ta den uriasposten det er å holde seg til skolemedisinen og bli oppfattet som arrogant og firkantet.
Skavlan la til at han oppfatter at medienes dekning av alternativ og komplimentær medisin er blitt redeligere de senere årene.
Rognlien hadde en annen oppfatning:
– Vi har en journalist-yrkesgruppe nå som er veldig aggressive overfor det komplimentære. De burde ha en mer åpen nysgjerrighet og ikke bare slakte alt ned.
Rognlien mener at dagens medisinske forskning ikke bør være standard, fordi den er rettet mot syntetiske legemidler. Han la til at det kommer mye ny kunnskap om alternativmedisinen som vil endre på dette.
– Så sett i gang mer forskning. Det er fortsatt ikke dokumentert en eneste ting som ikke kan plukkes fra hverandre, sa Skavlan.
- Ikke skapt av journalister
Tine Dommerud, helsejournalist i Aftenposten, svarte på Rognliens kritikk mot journalistene ved å vise til at redaksjonene oppfatter at det er viktig å dekke denne typen konflikter. Da blir det nødvendigvis fokus på hva som foregår i møtet mellom skolemedisinen og den alternative delen av bransjen.
– Vi ønsker en motstemme og en kommentar. Det er ikke journalistene som skaper dette, den temperaturen ligger der.
Dommerud viste til at helsejournalistikken i dag stiller større krav enn tidligere til hva som fungerer. En annen utfordring for mediene er at folk er veldig opptatt av eksperimentell utprøving av nye metoder og medikamenter, påpekte Aftenposten-journalisten.
– Noe av det mest utfordrende jeg gjør er å skrive om flått, det skaper mye aggresjon både i fagmiljøene og blant publikum. Som journalist kan jeg ikke la være å vise at flåttpasienter oppfatter at de ikke har fått hjelp. Her er vi inne på grensene for kvakksalveri, for mange av disse pasientene går til alternativ medisin i et forsøk på å få hjelp.
Eget fagspråk
Rognlien sa at han oppfatter at journalistene bruker prinsippene fra skolemedisinen og legemiddelindustrien, som blanko for dekningen av alternative behandlingsmetoder som homeopati, kopping og akupunktur.
– Det er helt feil. Journalistene har ikke gode nok kunnskaper til å penetrere den diskusjonen, derfor må de høre med legene. De bør ha mer nysgjerrighet. Men mange alternativmedisinere har et eget fagspråk som det ikke er så lett å oversette.
Rognlien innrømmet at det er gjort for lite forskning på alternativ medisin, og at kunnskapen er uoversiktlig fordi mange av behandlingsmetodene har sin opprinnelse fra Kina.
– Skjønner du at det viktigste spørsmålet journalister må stille - som folkehelseopplysere - er om det virker? Gjør det det? Det er det leserne våre lurer på, spurte Dommerud.
Rognlien svarte at det ligger en god del studier på at blant annet kopping virker.
– Men man må være ærlig på at det ikke foreligger tung og seriøs forskning og dokumentasjon. Det betyr imidlertid ikke at det ikke virker.
- Fikse ideer
Skavlan fyrte seg opp da han kom inn på de behandlingsmetodene pasientene møter på Balderklinikken, spesielt barn.
– Alle som kommer til Bernt får beskjed om at de er intolerante for alt. Det koster mye penger å foreta undersøkelsene og slå fast dette. Men forskning har vist at 80 prosent av norske barn ikke har intoleranse. Dette er fikse ideer som er laget av den alternative bransjen eller av foreldrene. “Like gøy uten sukker”, heter det nå. Men det er ikke like gøy uten sukker. Dett er sykeliggjøring av barn. Å benytte eksempelvis kopping på dem er bare tull. Jeg aksepterer ikke slikt, sa Skavland og viste til at Sverige har forbudt kopping.
– Nå kom arrogansen din for fullt, repliserte Rognlien.
– Det er ikke mange barn som er koppet hos oss. Jeg helt enig i at barn blir preget av sine foreldre, ikke minst når det gjelder dietter. Akupunktur og kopping på barn kan fungere, men man skal ha en god medisinsk grunn til å behandle barn med slike metoder. Vi må holde oss innenfor de medisinske, etiske reglene.
Hjelper haiblod?
På spørsmål om hvor grensene for helsejournalistikken bør gå, fortalte Dommerud at hun eksempelvis fikk et tips nylig om at haiblod hjelper mot hjernesykdommer.
– Slikt bruker jeg ikke tid på. Vi må finne ut om det er kommet så langt at ting hjelper. Vi har ikke ressurser til å skrive om forskning før man har slike resultater. Det kan også være risikabelt å omtale udokumenterte påstander om hva som kan virke.
