Kari Hesthamar i Radiodokumentaren er blant de fremste i Norge til å fortelle historier med lyd. Foto: Kristine Lindebø
Kari Hesthamar i Radiodokumentaren er blant de fremste i Norge til å fortelle historier med lyd. Foto: Kristine Lindebø

Slik forfører Kari Hesthamar lytterne, og skaper visuelle fortellinger med lyd

BERGEN (Journalisten): – Lyd er veldig intimt, sier radiodokumentaristen. Lær hennes beste tips.

Publisert   Sist oppdatert

Journalist og dokumentarist Kari Hesthamar samler på lyd.

Lyden av å komme hjem til foreldrene i Hardanger, for eksempel, bilen som tuter, hunden som hopper mot dem på tunet, mora som prøver å roe ned hunden, faren som sier at mora ikke må skjenne på hunden, og at maten står på bordet. Eller lyden av beskjeder barna har lagt igjen på telefonsvareren, og lyden av klokka som tikker på Odda sykehus, der faren ligger på dødsleiet.

– Lyd er veldig intimt. Det virker som lukt, det spiller på følelsene våre, sier Hesthamar.

Mikrofonen som kamera

Hun startet i Radiodokumentaren i P2 i 1999, jobber nå med podkast i NRK, og vet bedre enn de fleste hvordan mikrofonen kan brukes til å fange lytteren inn i nye rom, nye verdener, nye univers. På Fortellingens kraft i Bergen delte hun tanker og erfaringer for hvordan fortelle best med lyd.

– Lyd har mange av de samme reglene som det visuelle – vi ser det vi hører. Jeg bruker mikrofonen som kamera, til å fange både retning og rom, til å skape dybde og dynamikk. Det er kjempeviktig for opplevelsen, sier Hesthamar.

En person som skriker i nærheten av mikrofonen blir størst i bildet, og lenger unna blir en mindre. Når Hesthamar lager portretter og dokumentarer på radio holder hun mikrofonen så nært som mulig. Det er enormt med informasjon i stemmen, forklarer hun.

Jeg bruker mikrofonen som kamera, til å fange både retning og rom, til å skape dybde og dynamikk.

Kari Hesthamar

– Når mikrofonen er helt nært deg, da ser vi ikke noe annet enn det som er inni deg, vi hører om du er nervøs, om du var på fest i går, sånne ting.

En psykologisk god intervjumetode er å sitte ved siden av den du intervjuer, mener dokumentaristen. Hun sitter nesten aldri rett foran og retter mikrofonen fram og tilbake, det er litt som forhørsmetoden. Ved siden av kan personen velge å se på intervjueren eller rett fram. Det mener Hesthamae det ofte blir fine ting av. Selv bruker hun ikke notatblokk, ikke en gang for å se på nedskrevne spørsmål.

– Det er så lite som skal til. Du setter deg ned med noen, og i det øyeblikket du ser ned i blokka eller ser på klokka, så tenker de fort at du har blitt lei. Intervjuet er en øvelse der en både skal være helt fokusert og helt åpen, to motsatte tilstandar – derfor er nærværet så viktig.

Hun skriver ned spørsmål på forhånd, og leser gjennom dem noen ganger, men så rydder hun dem bort.

Magien i «tjafs»

Det er tre måter å skape de gode bildene på, ifølge Hesthamar: gjennom ordvalg, stemmebruk, og reallyden. Felles for disse er at de forhåpentligvis setter igang følelser hos lytteren.

– Magien ligger ofte i de små tingene, det som egentlig bare er «tjafs», at noen henter en kaffe eller tar telefonen.

Det er disse dagligdagse tingene er det som skaper dynamikken og berøringen i fortellinga, og gjør at folk ikke blir rene intervjuobjekt, mener Hesthamar. Hun vil jo ikke at dem hun snakker med skal høres ut som en som blir intervjua av NRK, men at de skal høres ut som seg selv. Ekte, ærlig, usminka.

Dessuten bør det de sier skape noen bilder i hodet til dem som hører på. Det kommer ikke av seg selv. Ofte snakker mennesker i abstrakter, men følelser som glede, sorg, ensomhet og sinne er vanskelig å se for seg når de bare blir beskrevet sånn. Slik var det da hun portretterte forfatter Tomas Espedal, som var forlatt av kjæresten og døtrene hadde flyttet hjemmefra, og fortalte at han var ensom.

– Det er vanskelig å skjønne det helt, eller føle så mye på det. Men så fortalte han at de pleide å dusje hele tiden, men nå var det helt stille. Så en morgen stod han opp, skrudde på dusjen og gikk og la seg igjen. Det er berørende fordi det er hans bilde på ensomheten, sier Hesthamar.

Lag på lag

Det er få som snakker slik helt av seg selv, så man må stille helt konkrete spørsmål for å få disse konkrete svarene. Hesthamar går ofte for flyt i intervjuet, så i stedet for å avbryte med oppfølgingsspørsmål når hun kommer på de, lar hun folk bare snakke i vei. Så tar hun heller spørsmålene etterpå.

All historiefortelling er på en måte en slags manipulering av virkeligheten, enten du lyssetter eller jobber rytmisk med lyd.

Kari Hesthamar

Dynamikken i en god fortelling kan hun skape direkte i opptak, men også i redigeringa etterpå. I dokumentaren «So long Marianne», hører vi i åpningsscenen Marianne synge med på låta om seg selv, mens den kan høres på høyttalere i bakgrunnen. Dokumentaren handler om norske Marianne, som Leonard Cohen skrev sangen «So long Marianne» til.

Her la i virkeligheten Hesthamar flere spor oppå hverandre, for å skape den dynamikken hun ønsket. Det er vanskelig å få musikk og lyd til å klaffe helt parallelt, derfor må musikk og tale ofte tilpasses. Det går greit, så lenge det ikke blir til noe som er helt usant, mener Hesthamar.

– All historiefortelling er på en måte en slags manipulering av virkeligheten, enten du lyssetter eller jobber rytmisk med lyd. Mitt hovedoppdrag er jo å hekte lytteren inn i historien, sier hun.

Forføre lytterne

Slik hekter hun lytteren på i åpninga på dokumentaren om Marianne:

«– Du i natt.., det er veldig rart, jeg visste jo at du skulle komme… Jeg hadde en veldig rar drøm i natt. I de siste førti årene av mitt liv, så drømmer jeg fremdeles om Leonard. Uansett om han er sammen med en annen eller hva som er scenen rundt det, så er det en positiv drøm for meg.» I natt så dukket han igjen opp i min drøm, og så sier han: "Marianne, you must not talk so much". Og her sitter jeg og ser på deg, og du får meg til å prate og prate og prate…»

– Det jeg prøver på i starten er å forføre lytterne. Radio er veldig godt egnet til å reise i tanker og hukommelse, sier Hesthamar.

Dramaturgisk tenker NRK-dokumentaristen langs to linjer: den indre dramaturgi, som handler om en persons tanker og følelser knyttet til noe, og den ytre prosess, som handler om det faktiske som skjer. Så gjelder det å klippe og strukturere det hele som en historie.

– Virkeligheten oppfører seg jo aldri som en god historie med start, midte og slutt. Ofte er virkeligheten veldig kaotisk når du står midt oppi den.