Trenger vi en ny partipresse?

– Det kunne dreie seg om motvilje mot å omtale hvem som stod bak en overfallsvoldtekt, skepsis til å skrive om radikal islam, motvilje mot å bruke en Israel–ekspert i nyhetsdekningen fordi vedkommende var av jødisk opprinnelse, at desken endret omtalen av en jødehat til «jødekritikk», skriver Lars Akerhaug.

Han snakker om en usynlig hånd, det han kaller Akersgatas venstrevridde filter, i Journalistens serie der spørsmålet var om journalister er venstrevridde, og om det i så fall har noe å si.

Undersøkelser fra Nordiske medier viser jevnt over at hadde journalister bestemt sammensetningen på Stortinget ville det vært rødere enn det er i dag. Skal vi tro Klassekampen-journalist Pål Hellesnes så skyldes dette at journalistene er barn av sin klasse:

De er urbane. De er høyt utdannede. De tjener over gjennomsnittlig bra.

Husk Vær Varsom plakaten

Nestleder i Redaktørforeningen Reidun Kjelling Nybø svarte et klart ja på at journalisters ståsted har betydning, selv om journalistikk er et fag og ikke en trosretning.

– Vi skal tenke gjennom hvordan vi fremstiller både Listhaug og andre maktpolitikere, uavhengig av politisk farge og ståsted. Det gjør vi best ved å ha en levende debatt i redaksjonene, være kritiske til vår egen rolle – slik vi også blir påminnet om i Vær Varsom-plakaten – og først og fremst sørge for å jobbe etter profesjonelle standarder. Og så kan det være nyttig å minne om at politikken altså er viktigere enn politikerne. På samme måte som journalistikken er viktigere enn journalistene, skrev Nybø.

Styrker høyresiden

Andreas Hasle, SV-politiker og daglig leder i Svenssonstiftelsen mente derimot at det ikke har så mye å si om mediene egentlig er venstrevridde.

– Nå er det nok riktig at enkelte medier tidvis har skutt relativt skarpt mot FrP i Norge og det er få journalister som vil innrømme å stemme på partiet, men det gir seg ikke alltid utslag i hvordan mediebildet ser ut i praksis. Tvert imot ser det ut til å styrke partiet.

En annen grunn til at han ikke tror det har så mye å si om norske journalister står til venstre eller ikke, er at de sjeldent er i stand til å angripe fenomener som FrP på en effektiv måte. Samtidig som han pekte på at høyresidens ønske om flere høyreorienterte journalister kanskje ikke vil ha den ønskede effekt.

– Det er de journalistene som best kjenner partiene og deres egen logikk som er best i stand til å kritisere de samme partiene på en effektiv måte, skrev Hasle, og brukte Lars Joakim Skarvøy, tidligere leder i Fremskrittspartiets ungdom nå journalist i VG som eksempel.

Les alle innleggene her

Islam og innvandring

Hans Rustad, redaktør for dokument.no. har på sin side stor tro på alternative medier på høyresiden. Han konstaterte at mediene, i betydningen de tradisjonelle; vil tape krigen mot Trump:

– Hele Trumps kandidatur er bygget på at amerikanerne følte at ingen ville lytte til dem. Mediene gjorde noen valg underveis. De ga avkall på objektivitet, og trodde de kunne opptre som aktivister, uten at det ville få konsekvenser. Men medienes mest dyrebare kapital er troverdighet. De kan snakke til de blir blå om fake news hvis publikum ikke stoler på dem.

Hege Storhaug i Humans Right Service (HRS) viste også til egen plattforms ståsted, som hun omtalte som velorientert, da hun spurte: Hvor mye homofobi, kvinneforakt og hat mot Vesten skal til for at mediene tar vår tids utfordringer på alvor?

– Jeg er et grunnleggende optimistisk menneske. Men optimisten i meg har sloknet. Det er det i hovedsak dere journalister som ordnet. For dere vet meget godt at når dere ikke sier hopp, ja, så skal det svært mye til for at politikerne våger å hoppe. Ikke minst innen det feltet som er gjort mest betent i samfunnsdebatten: innvandring og islam, skrev Storhaug.

Hun viste også til en rekke eksempler på der HRS dekning hadde blitt avvist, festet til Fremskrittspartiet med negativt fortegn, for så senere å komme frem som fakta.

– Sinnstilstanden i mediene tror jeg er arven etter 68-erne. De multikulturelle 3. verden-romantikerne. Som intenst har forsøkt å fremstille en annen verden enn slik den faktisk ser ut. I godhetens ånd, og i den europeiske selvforaktens ånd, skrev Storhaug.

Pressens parti

Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum viste at det er mistillit mellom høyresiden og de største massemediene, men mener det er en misforståelse å skylde på venstrevridde journalister. Forklaringen mente han derimot var i finne i møtet mellom motkulturer og pressen, og at selv journalistenes egenforståelse som motstrøms er et selvbedrag. Pressen har lang tradisjon for å støtte makten, for eksempel i EU-kampen der ni av ti aviser tilhører ja-siden.

– Vi er ikke alle sosialdemokrater. Noen ønsker et radikalt grønt skifte og vil pløye opp sentrumsgatene for å lage kolonihager. Andre vil ut av EØS og Schengen, og stenge norske grenser. Mens atter andre vil ha slutt på sentralstyring.

Det de har felles er at de føler seg motarbeidet av eliten og journalistene. Men det er ikke fordi journalistene er venstrevridde, men snarere fordi pressen som regel er på parti med det bestående, konkluderte Stavrum.

Pressens ståsted kan også ifølge Hellesnes forklares med noe annet enn journalistenes politiske ståsted. Han pekte på at tross alt ikke journalistene som bestemmer hva som skal komme på trykk i avisene, det er redaktørene. Og redaktørene stemmer blåere enn sine undersåtter.

I tillegg påsto Klassekampen-journalisten at: det er svært lite i dekningen av sentrale spørsmål som definerer høyre-venstre-aksen, som skattepolitikk, privatisering vs offentlig drift, eller holdningen til konflikt mellom fagbevegelse og arbeidsgiversida, som skulle tilsi noen åpenbar venstrevri.

– Om enkelte av mytene som florerer om hvordan norske “mainstream-medier” fungerer var sanne, burde vi dermed i praksis være vanskelig å skille fra den store hopen av norske aviser. Vi burde ikke oppfattes som en nisjeavis, men snarere i praksis forsvinne i mengden.

Nettets skyttergravskriger

Denne delvise avvisningen av hele problemstillingen deler han med frilansjournalist, fotograf og styremedlem i NJ Frilans Toralf Sandåker. Han beskriver en medievirkelighet som med sosiale mediers og nettkommentarfeltenes inntog har gått fra en opplyst offentlig samtale til skyttergravskrig. Han har ingen klare svar på hvordan det skjedde, men peker på at polarisingen forringer den offentlige debatten.

– Spørsmålet er ikke så mye om mediene er venstre- eller høyrevridde som om mediene slipper til mangfoldet av meninger og interesser. I dagens polariserte debattklima blir det stadig vanskeligere å tro på. Vi trenger felles arenaer som det store flertallet føler seg hjemme i. Det er medienes ansvar å legge til rette for det, hvis de skal oppfylle sin samfunnsoppgave, skrev Sandåker.

Partipressen tilbake?

Historieprofessor Kjetil Jakobsen ved Universitet Nord løftet så frem muligheten for at mediene kan fylle sitt samfunnsoppdrag bedre ved at partipressen som ble forlatt for rundt fire tiårsiden gjør sin tilbakekomst, nettopp fordi det ikke er mulig å drive verdinøytral nyhetsformidling:

– Den liberale modellen tilsier at det er ved å opptre nøytralt at pressen vinner tillit. Men kanskje er det modellen selv som er problemet? Kan det tenkes at sinnet ville avta og tilliten bedres om mediene rett og slett klargjør sitt grunnsyn, slik at publikum kan forholde seg kritisk til i de minste noen av de valgene som er truffet?

Dette ståstedet deler han med Lars Akerhaug som tror man kommer lenger med å være sine egne holdninger bevisst, for så å ikke blindes av dem.

– Når journalistenes venstrevridde holdninger kommer til uttrykk i form av nisjeprodukter som Klassekampen, så er det ikke bare helt uproblematisk, men flott og en styrke for demokratiet. Men når det fører til at politisk journalistikk alltid dreier seg om at det offentlige bruker for lite, ikke for mye penger, da har faktisk journalistene et problem.