Finn Sjues letthet

Finn Sjue er lærer på landets kanskje viktigste journalistutdanning, Høyskolen i Oslo. Undersøkende journalistikk skal visstnok være hans spesialfelt. Presumptivt skulle Sjue vært en autoritet på området.

Nylig ga han ut boka “Journalistikkens uutholdelige letthet”, som handler om hvordan journalistikken i de store redaksjonene har gått til grunne, og om hvordan alt er bedre i Dag og tid, Morgenbladet og Klassekampen - avisa Sjue selv var kommunistisk aktivist og journalist i på 70- og 80-tallet.

Nedturen

For å beskrive nedturen til norsk journalistikk tar han for seg blant annet tre saker som vi har særlig god kjennskap til. Det var vi som avslørte Åslaug Hagas ulovlige utleie av et stabbur, Audun Lysbakkens ureglementerte tildeling av penger til sin egen ungdomsorganisasjon og Jonas Gahr Støres pengebidrag til prestisjeprosjektet til redervennen Felix Tschudi.

Disse tre sakene trekker Sjue fram som eksempler på demoniserende og monomant moralistisk journalistikk.

Resultatet ble at tilskuddsforvaltningen av 85 milliarder kroner ble gransket og at det ble innført nye rutiner for utlysing, bekjentgjøring, journalføring, arkivering og offentlighet. Et flertall i kontrollkomitéen mente at Jonas Gahr Støre snakket usant om bevilgningen – en usedvanlig krass formell kritikk av utenriksministeren.

Synsing

Sjue må gjerne slakte arbeidet vårt, men av en lærer i journalistikk hadde vi forventet et høyere nivå på håndteringen av fakta i saken.

Før han startet sin synsing og høyttekning burde vi kunne forvente:

1 At han hadde gått i arkivet og lest de sakene han ville skrive bok om.

2 At han hadde gått gjennom de andre tilgjengelige skriftlige kildene i saken. Arbeidet med både Lysbakken-saken og Støre/Tshudi-saken er for eksempel grundig gjort rede for i en metoderapport til Skup. Den kan lastes ned fra www.skup.no.

3 At han tok kontakt med primærkildene i saken, nemlig vi som jobbet fram disse sakene. Ingen av oss har hørt så mye som et pip fra journalistlæreren.

Metodiske mangler

Med så elementære metodiske mangler i arbeidet med boka er det ikke rart den er full av direkte feil eller klare unnlatelser. Fra kapittelet “Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin”, der våre tre saker gjennomgås, kan vi nevne:

1 Det hoppes lett bukk over det som var hovedpoenget med kritikken mot Åslaug Haga, nemlig at det var hun, som kommunalminister, som hadde fått innført det kompliserte regelverket hun selv ikke klarte å følge.

2 Helt uten belegg i noen kilder lanserer han en teori om at Haga var utsatt for en drittpakke av styrte lekkasjer.

3 Sjue henviser til at alle såkalte eksperter og kommentatorer mente at Lysbakken måtte gå av. Men sannheten er jo at det ikke var kommet et eneste høylytt krav om hans avgang før han høyst overraskende selv annonserte sin avgang.

4 Sjue lanserer en konspiratorisk teori om at vi i Dagbladet hadde en agenda om at Lysbakken ikke skulle få bli ny leder i SV, og at vi startet hele selvforsvarsaken med det for øyet. Han henviser til “sentrale kilder”, men ingen av oss som jobbet med saken har snakket med Sjue om vårt arbeid.

5 Han skriver at “avisas ledelse var mer enn normalt opptatt av å sette dagsorden på den tiden. De skulle ha en stor sak hver dag”. Vi begynte å skrive om Selvforsvarsaken 25. januar 2012 og de første fire ukene var det 14 saker i papiravisa, men bare fire av disse var dobbeltsider. Sannheten er at vi som jobbet med saken på det tidspunktet følte at ledelsen ikke prioriterte stoffet høyt nok.

6 Han skriver at journalistene “løp i flokk” i Lysbakken-saken. I all hovedsak var det vi i Dagbladet som prioriterte Lysbakken-saken, særlig før avgangen.

7 Han skriver at VG “kjørte opp saken” om Jonas Gahr Støre og redervennen Felix Tschudi. Det er feil. Det var det vi i Dagbladet som gjorde.

8 Han henviser til at strateger i mediene hadde ønsker om å felle Støre. Hva er grunnlaget for en slik påstand?

9 Han skriver at mediene i Tschudi/Støre-saken, i motsetning til i andre saker, ikke løp i flokk. Sannheten er at i Støre-saken ble det med en gang et voldsomt mediekjør fra en samlet presse. Dette i stek kontrast til Lysbakken-saken.

10 Etter å ha gjennomgått disse tre eksemplene skriver han at problemet er at journalistene bare vandrer i Stortinget og ikke i departementene. Vel, i alle disse eksemplene var det jobbing mot departementer og kommuner som ga resultater.

Feil og unnlatelser

Dette er direkte feil, eller unnlatelser, i ett av 23 kapitler i boka. I motsetning til Sjue begrenser vi oss til det vi har grunnlag til å si noe kvalifisert om. Men hvis det faglige nivået på kapittelet om disse sakene er representativt for arbeidet med resten av boka, er den ikke mye å bruke tid eller penger på.

Tore Bergsaker, Kjetil M. Sørenes, Bjørn S. Kristiansen og Martine Aurdal er alle journalister i Dagbladets samfunnsavdeling.