Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Selvfølgelig er det en sak at han dør. Kanskje også forside. Men når VG bruker 11 av 36 sider hvor det er ingen nyheter og ingen kritiske spørsmål, bare en lang hyllest, tar man det ut av proporsjoner. Den som taper på det er Bowie, for de som ikke henger med i patos faller av. Nå blir det for mye, sier Klassekampens nyhetssjef Mimir Kristjánsson til Journalisten.
– Jeg gruer meg til Dylan dør, for bruker VG 11 sider på Bowie bruker de sikkert 30 på Dylan.
Kristjánsson viser til at VG brukte åtte sider på Nelson Mandelas bortgang.
Han mener dekningen bærer preg av at flere i redaksjonen er menn i alderen 40 til 50 år. Denne generasjonen vokste opp i en sterk periode i musikkhistorien, og er preget av det, sier journalisten. Kristjánsson mener de ikke bare skriver om musikken, men også sine egne opplevelser med musikken. For disse, mener han, blir Bowie det samme som krigen er for 80-åringene, det eneste lydsporet og med hakk i plata.
På morgenkvisten onsdag slapp han seg løs på Facebook og fylte ut passet til VG og flere kommentatorer etter beste evne. Posten kan du se lenger ned i teksten.
– Selvsagt skal de få sørge og skrive hva de vil på Facebook. Men en avis er ikke til bare for én generasjon eller subkultur, den er til for alle. Hadde de skrevet seks sider hadde det kanskje vært greit for meg óg, men her tyder det på at en gruppe i redaksjonen har fått gjennomslag for sin sak.
En fare ved en slik dekning mener Kristjánsson kan være at den yngre garde ikke orker å forholde seg til den. At nye lyttere blir skremt bort fra Bowie fordi 15-åringene ikke nødvendigvis er interessert i det han kaller old man tears.
Ikke den største utfordringen
– Av alle utfordringer mediebransjen står overfor, er nok størrelsen på VGs dekning av David Bowies bortgang antagelig den minste, sier sjefredaktør Torry Pedersen i VG til Journalisten.
Han mener likevel at det er en legitim debatt å ta om dekningen var for omfattende eller ei. Men en av forklaringene til at den var såpass stor på papir, i tillegg til utstrakt dekning på nett, var at papirleserne aldersmessig faller godt sammen med Bowie.
Dessuten er det en gang slik at det er stor interesse for kjente menneskers plutselige død. Med Bowie ble det ekstra mye ettersom få visste at han var syk, lansering av nytt album bare dager før dødsfallet og med den ekstraordinære musikkvideoen «Lazarus» hvor Bowie tar farvel.
Og så er det kanskje ikke slik at alle artister får like stor oppmerksomhet. Pedersen har en formening om at Bowie nok har satt dypere spor i musikkhistorien enn Baccara og at det gjenspeiles i dekningen.
Annonse
Kan være mye
– Hva mener du selv om omfanget til VGs dekning?
– Det mulig å diskutere om det var litt mye i papiravisen. Men det er en virkelig stor nyhet. At vi dekket den fortløpende og grundig på nett, og grundig på papir… Av alle utfordringer i mediebransjen er omfanget av Bowie antagelig den minste, gjentar redaktøren.
At dekningen skremmer bort potensielle aviskjøpere, tviler han på, og viser til at VG har skrevet atskillig flere sider om Tour de Ski uten at det har virket frastøtende. Pedersen understreker at journalistikk handler om øyeblikksinteresse og strukturer. Og at det er et komplekst bilde.
– Og så var det slik at VGs deknings av Mandelas død vakte oppsikt utover landets grenser på grunn av forsiden vår.
Mener Kristjánsson ikke forstår kunstens plass i et moderne verdensbilde
En av journalistene som får gjennomgå av Kristjánsson på Facebook er Dagsavisens Geir Rakvaag: «Han skrev at Bowie var et «av de sterkeste symbolene på frihet de siste 50 årene». Helt der oppe med Martin Luther King Jr. og Berlinmurens fall.»
Rakvaag understreker overfor Journalisten at han omtalte Bowie som et av de sterkeste symbolene.
«Jeg skriver at Bowie var en pådriver for å se ut og gjøre som man vil, og leve sitt eget liv – uten å tenke på fordommer og fordømmelse. Dette gjorde han med en gjennomslagskraft som er få forunt. Det er også et viktig aspekt av tilværelsen, som foregår ved siden av de store politiske beslutningene, men som sakte, men sikkert også påvirker disse beslutningene. Mímir Kristjánsson forstår tydeligvis ikke kunsten og kulturens plass i et moderne verdensbilde,» parerer Rakvaag.
Han viser også til at Bowie mandag på Twitter ble hyllet av det tyske utenriksdepartementet for å ha bidratt til murens fall.
«Det fortelles at en konsert på vestsiden av muren i 1987 forårsaket opptøyer i øst. Visstnok de første i en lang rekke fram til november 1989,» skriver Dagsavisens journalist, som også viser til at franske Liberation trykket 32 sider om Bowie tirsdag.
«Helt på sin plass, spør du meg.»
Annonse
Mimirs post
Jeg har ventet noen dager med dette, mest av respekt for David Bowie. Men nå er oppgjørets time kommet: Finnes det noen…