Kommentar:
Vikarierende kildevern i pressen
Kampen for absolutt kildevern svekkes når redaktører og journalister bryter vernet for å unngå å bli dømt for injurier, skriver Anders Cappelen.
Det er gode grunner til at styrking av kildevernet er en fanesak for pressens organisasjoner. Den viktigste er knyttet til kjernen i det såkalte samfunnsoppdraget: å avdekke kritikkverdige forhold. Dette er uttrykt slik i punkt 3.4 i pressens Vær Varsom-plakat:
”Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.”
Anonymitet viktig for mange kilder
Journalisten Nick Davies har vist at 80 prosent av oppslagene i fem britiske kvalitetsaviser var initiert av kilder (Davies 2008). Pressen er i dag helt avhengig av innspill fra kildene, og tips om kritikkverdige forhold.
Samtidig vet vi at varslere ofte blir trakassert i egen organisasjon. For mange som ønsker å få rettet et søkelys mot noe kritikkverdig, er derfor anonymitet en forutsetning. Uten et troverdig kildevern vil mange betenke seg før de gir journalister kontroversiell informasjon.
Presseetikk og juss
Vær Varsom-plakatens punkt 3.5 har følgende kategoriske påbud:
”Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.”
Flere norske redaktører og journalister er blitt bøtelagt fordi de har nektet å etterkomme pålegg fra domstol om å oppgi opplysninger om straffbare forhold, under henvisning til kildevernet. Men rettsutviklingen har gått mot større anerkjennelse av behovet for kildevern, og kravet til journalisters vitneplikt er blitt gradvis lempet i straffeprosessloven.
Pressens mål er at kildevernet skal anerkjennes fullt ut i lovgivningen. ”Det må være absolutt, ellers vil ikke folk gå til mediene med hva de vet,” sa generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, til Journalisten.no 16. oktober 2014.
Upublisert materiale skal ikke utleveres
En viktig side av kildevernet er håndtering av såkalt upublisert materiale. I ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995) står det at ”Det er bred enighet om at råmateriale – det være seg notatblokk, fotografier, lydbånd eller film – ikke skal utleveres, under henvisning til kildevernet. Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte.”
Vær Varsom-plakaten har et eget punkt om dette:
”3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.”
Har for eksempel NRK filmet en ulovlig demonstrasjon, og politiet i etterkant ber om å få upublisert råtape utlevert, vil NRK nekte, og vise til kildevernet.
Aftenposten brøt kildevernet
Hvis pressen skal ha troverdighet i kampen for absolutt kildevern, kan ikke journalister og redaktører utlevere upublisert materiale etter eget forgodtbefinnende, og når de selv er tjent med det. Men det var dette som skjedde da Høyesterett behandlet Aftenpostens anke i Morgan Andersens injuriesak i forrige uke.
Avisens advokat Jon Wessel-Aas leste da opp fra et upublisert intervju med en tidligere leder i Fredrikstad Fotballklubb. Wessel-Aas brukte lederens påståtte svar for å sannsynliggjøre at Morgan Andersen kunne ha medvirket til en avtale som tilrettela for skatteunndragelse, til tross for at han var sykemeldt i den aktuelle perioden.
TV 2 ”blåste” en varsler
Utlevering av upublisert materiale skjedde også da en avdelingsleder ved nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet sendte en e-post til en TV 2-journalist. Her imøtegikk avdelingslederen grove beskyldninger mot en navngitt nevrokirurg som TV 2 publiserte dagen etter.
Hun skrev blant annet at to tidligere ledere ved sykehuset hadde iverksatt en hevnaksjon mot kirurgen fordi han hadde varslet om kritikkverdige forhold. Begge mistet sine lederposisjoner på grunn av varslingen. Den ene ble også fratatt legelisensen, og var nå spesialrådgiver for sykehusets toppledelse. Avdelingslederen navnga begge, og sa at de hadde gitt feil faktum i saken.
TV 2 nektet å publisere noe fra denne e-posten. Men TV 2-journalisten sendte den til kommunikasjonsavdelingen ved Oslo Universitetssykehus, og ba om kommentar. Den gikk derved til kommunikasjonsdirektør, som satt i sykehusets toppledelse. Ikke overraskende var svaret fra kommunikasjonsavdelingen at sykehuset ikke diskuterer personalkonflikter i media. TV 2 valgte da å ikke følge opp avdelingslederens e-post ytterligere, og publiserte altså aldri noe fra den.
Avdelingslederen varslet om kritikkverdige forhold (hevnaksjon fra toppledelsens spesialrådgiver) ved egen institusjon, og kritikken rammet toppledelsen. TV 2 utleverte henne til institusjonens toppledelse, men unnlot å publisere hennes kritikk.
På ville veier
Pressen kommer galt ut i kildevernsspørsmålet hvis redaksjoner utleverer upublisert materiale for å styrke egen sak, det være seg i egne reportasjer eller i rettssaker. Det blir vanskelig for journalister og redaktører å argumentere for et lovbestemt vern mot å oppgi kilder når de selv utleverer kilder for å oppnå en kortsiktig gevinst.
(Redaksjonen har gjort Jon Wessel-Aas kjent med innholdet i Cappelens kritikk. Han mener det ikke er grunnlag for anklagen om at Aftenposten brøt kildevernet da Wessel-Aas refererte fra epostutveksling mellom avisas journalist og Morgan Andersens vikar som FFK-trener.)
(Anders Cappelen er forlegger og forfatter, og har skrevet en rekke klager til Pressens Faglige Utvalg på vegne av klienter. Han har på vegne av avdelingslederen ved Rikshospitalet klaget TV 2s utlevering av upublisert materiale inn for PFU, og dette inngår i den store klagen PFU skal behandle mandag)
