- Nitrist patos fra Sarah Sørheim

Jeg har forsøkt å få frem noen punkter i Wang-Naveens kommentar om Vår Staudes omtalte intervju med artisten Arsha Maimouni som jeg mener er viktige. Grunnen til det er at artikkelen bryter med et av journalistikkens mest vesentlige punkt – faktasjekk. I tillegg mener jeg journalisten gjør en dårlig tolkningsjobb.

Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim svarer meg med patosretorikk, av en herskeraktig, og nitrist holdning til det jeg opplever som viktige presseetiske tema, i en tone som om jeg skulle være Belsebub eller Max.

Spørsmålet ”Hvor kommer du fra, hvor har du vært hen?” er ikke det samme som å spørre om geografisk opphavssted. Det er et spørsmål om hvor artisten har han hentet sin inspirasjon. Jeg finner det besynderlig at redaktør Sørheim ikke forstår dette, men i stedet går god for Wang-Naveens tolkning og at hun samtidig mener at jeg ”baserer meg på antakelser og fri diktning”.

Ja – alle Wang-Naveens sitater er gjengitt korrekt, jeg har aldri hevdet noe annet . Det er hva hun ikke gjengir som er det kritikkverdige. Slik sett fortsetter Sørheim der Wang-Naveen slapp – hun fusker med fakta. Det kler henne dårlig.

Så til saken som gjelder meg – og ikke Staude, siden hun ikke var det minste interessert å i få vite noe om Maimounis familiebakgrunn. Jeg vil ha meg frabedt av noen å bli fortalt at jeg som journalist ikke skal kunne stille spørsmål om opprinnelsesland eller etnisk tilhørighet. Hvis jeg, for eksempel, (og jeg aner ikke hvor Maimouni kommer fra – bortsett fra Grønland) skulle intervjue en norsk-pakistansk musiker eller maler for den saks skyld, ville jeg kunne se det som høyst relevant å få vite hvor i Pakistan hun har sitt opphav - fra Lahore, Peshawar, Islamabad eller Karachi?

Kommer hun fra en by eller fra landsbygda? Dette vil kunne gi innspill til en interessant nyansering av vårt svært stereotype inntrykk av pakistansk kultur som homogen, tradisjonell og strengt religiøs. Når det gjelder Sørheims referanse til Laila Bokhari, så har jeg faktisk en gang stilt henne det unevnelige spørsmålet og jeg nekter til det siste å akseptere at hun følte seg trakassert eller såret av det. Jeg registrerer også at en rekke aviser har funnet det svært interessant å skrive om hennes meget interessante bakgrunn. Følte hun seg krenket av journalistene som skrev dette?

Stikkordet her er selvsagt kontekst. ”Ber dere meg dra dit jeg kom fra, drar jeg tilbake til Lier”, er TV 2s Kadafi Zaman blitt kjent for å ha sagt. Det er selvsagt et godt svar. Kontekst kan være rasistisk, kanskje xenofobisk. Men hvis spørsmålet er stilt i en atmosfære av iver etter å lære mer om personen som sitter overfor meg, kan jeg ikke forstå at en kulturredaktør, av alle, skulle kunne nekte meg det.

Nå har jeg faktisk også stilt Kadafi det spørsmålet. Settingen var en middag – han spiste pinnekjøtt, jeg ribbe. Som journalist er jeg født nysgjerrig og etter hvert dreide samtalen inn på hvor vi kommer fra – knyttet til mattradisjoner. Hvis Kadafi oppfattet meg som rasistisk pågående, ber jeg om unnskyldning, men jeg tror faktisk ikke han så på meg gjennom de brillene.

Derfor synes jeg Sørheim (igjen?) skal lese det jeg har skrevet om forskjellen på plumpe og relevante spørsmål – og tolkingen av dem. Såpass må jeg kunne forlange av en som gjør krav på troverdighet. Jeg har for ordens skyld heller ikke hevdet at Sørheim eller andre har unnlatt å lese Wang-Naveens kommentar. Jeg har skrevet at redaksjonsledelsen burde ha sett på hennes kommentar med mer kritiske øyne. Det blir noe annet, ikke sant?

Når det gjelder islam og musikk, holder jeg fast ved at det er et svært relevant og interessant tema – selv om altså Staude har innrømmet at hennes innledende spørsmål var klønete formulert. Faktisk er det et tema som jeg vil hevde er mer interessant enn det norske medier har klart å dekke. Se for eksempel Yusuf Islams (Cat Stevens) comeback-turné og den religiøse debatten dette har avstedkommet, blant annet på Islamonline.com. Jeg tror Sørheim kan ha en oppgave her – hvis hun tør.

Så til mine egne angivelige fordommer: Du fastslår at du ikke er meg. Jeg tillater meg å slå fast: Nei, du er sannelig ikke meg! Jeg leste min første bok om islam før du ble født, jeg har jobbet blant muslimer i utlandet, jeg smertes av den urett mange lider som følge av sin tro og overbevisning.

Jeg ser at mange her til lands ikke får den behandling av pressen som de burde få. Men til tross for at jeg oppfatter meg selv som et relativt opplyst menneske i spørsmål om kulturell forståelse, slås jeg stadig av hvor lite jeg vet. Jeg sliter med det og forsøker å gjøre noe med det. Blant annet ved å innlede til samtale – når det passer seg – med å spørre: Hvor kommer du fra?

Å nekte meg dette – fordi det potensielt kan være krenkende for en representant fra en mørkhudet minoritet - er for meg uttrykk for en salongradikal, politisk korrekt tilnærming til integreringsspørsmålet som bare kan føre ondt med seg. Å sette for strenge skranker for hvordan vi språklig tilnærmer oss hverandre, sperrer for innsikt og dialog.

Jeg bor, og er politisk aktiv i et sosial-liberalt parti i et miljø godt utenfor triangelet Akersgata – Grünerløkka - Blindern. I møter i mitt nærmiljø opplever jeg til stadighet folk som uttrykker seg klønete om folk med annen hudfarge. Det går som regel bra, fordi vi kan se hverandre i øynene og oppleve nedbygging av kulturforskjeller som en læreprosess. Når jeg møter kolleger (som Wang-Naveen og deg) som leter med millimetermål etter negative nyanser i en helt normal kommunikasjon mellom en journalist og et intervjuobjekt, blir jeg fortvilet – på vårt fags vegne. Og tenker at du skal få en tøff jobb med å følge opp din strenge standard blant egne ansatte.

Vil du vite mer om meg? Jeg har levd blant norske journalister i snart 40 år, jeg har mange ganger blitt skremt av ubegrunnede påstander, dårlig sjekkede fakta, stigmatiserende karakteristikker og elendige dramaturgiske ferdigheter i iscenesettelser av ikke-eksisterende konflikter. Jeg har sant og si selv fått føle dette på kroppen. Det tror jeg har gjort meg til en bedre fagmann i presseetiske spørsmål. Derfor reagerer jeg når noen med spalteplass til rådighet boltrer seg med å begå urett mot en annen - slik Wang-Naveen har gjort mot Vår Staude. Jeg forsøker å imøtegå sånt med det jeg kaller fakta. Du må gjerne kalle det fri diktning. Og det er vel slik sett en rimelig påstand å hevde at du ikke er meg.