Sportsjournalistikk:

Sølvmedaljør Astrid Uhrenholdt Jacobsen sammen med gullvinner Therese Johaug og svenskenes bronsjevinner Charlotte Kalla etter 15 kilometeren i Falun. Foto: Ulf Palm/Falun 2015

Ski-VM utenfor sporet

De dyre sportsrettighetene tvinger oss andre til å gå fra stadion for å lage underholdning, skriver Andreas Selliaas i en kommentar etter Falun.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Da jeg dekket ski-VM i Falun for det nystartede nettstedet Sporten.com, tok jeg opp mobilen for å ta et bilde av livet på Lugnet skistadion mens jeg sto i mixed zone under en av langrennsøvelsene. Det skulle jeg ikke gjort. En representant for SVT kom straks bort til meg og ba meg bryskt om å legge mobilen i lomma. Jeg hadde ikke rettigheter til å ta bilder. SVT og NRK (og de andre tv-selskapene og fotografene som hadde rettigheter til ski-VM) var visstnok truet av én journalist fra en nettavis som få har hørt om, i hvert fall i Sverige.

Andreas Selliaas er sportsjournalist og kommentator på Sporten.com. Les flere av kommentarene hans her.

Prisen på tv-rettigheter til sportsarrangementer når stadig nye høyder. Og med de formidable summene som de forskjellige tv-selskapene, eller rettere sagt mediehusene, betaler, fører det med seg stadig flere rettigheter, rettigheter som legger begrensninger for konkurrentene. Enten ved at du ikke får tilgang til utøverne eller at du må vente veldig lenge før du får ett dyrebart minutt med en utøver for å spørre om hva vedkommende føler. Eller at du ikke får prøvd ut alle funksjonene på mobiltelefonen din. Egentlig ganske gammeldags, spør du meg, men det åpner andre løsninger.

Slike begrensninger fører i realiteten til to ting. For det første at konkurrerende medier i stadig større grad nedprioriterer nyhetssaker fra arrangementer som konkurrenter har rettigheter til. De prioriterer saker som de har lettest tilgang til og som kan fremme egen profil og profitt. Ski-VM er kanskje et dårlig eksempel i så måte, siden det er døden i bøtta for norske medier å ikke ha noe på ski-VM når nordmenn er så dominerende. Men denne tendensen så vi også tydelig under dette mesterskapet. På sikt fører dette til en svært ensidig journalistikk, en rettighetsbasert journalistikk.

På den annen side fører mangel på rettigheter til at konkurrenter lager redaksjonelle innslag eller programmer om alt annet enn det som foregår i løypa eller bakken. Dette er mediehusenes bakholdsmarkedsføring og den blir stadig mer viktig. Denne utviklingen gjør at underholdningsaspektet og det utenomsportslige tar en stadig større plass. At TV 2 kjører døgnkontinuerlig dekning fra en bobil med innslag av det som kan krype og gå av slektninger til utøvere og med konkurranser om alt mulig rart, er et eksempel på det. Fortsatt er det ingen som har kjøpt rettighetene til foreldrene til Heidi Weng eller grendehuset i Mosvik. Det kan utnyttes.

Når konkurransen om å få oppmerksomhet blir stadig hardere, må du rope stadig høyere eller satse på underlivet til utøverne for å få oppmerksomhet. Når VGs tv-journalister bruker pressekonferansen til å spørre om Therese Johaugs sexy undertøy og TV 2 og VG lager saker på langrennsløpere og nettsjekkestedet Tinder, er vi ganske langt utenfor skiløypene. Betyr det at sportsjournalistikken også har landet på kulen?

Tor Kise Karlsen i Dagsavisen har etter VM i Falun kommet med et hjertesukk, ja kanskje et sportsjournalistisk hjerteflimmer, om den begredelige tilstanden til norske sportsjournalister. Han mener at Falun-VM har vært bunnivået i norsk sportsjournalistikk siden han begynte å følge ski-VM i 1991. Det er særlig trusene til Johaug som opptar ham. Mange med hans erfaring vil sikkert nikke anerkjennende til denne karakteristikken. Den yngre garde vil sikkert også kalle ham gammeldags og mene at han må tilpasse seg den nye medievirkeligheten. Uansett bør ikke slike bekymringsmeldinger avfeies, men diskuteres.

Før har vi glimtvis, men kanskje ikke grundig nok, hatt en diskusjon om forholdet mellom sportsreporteren og sportsjournalisten, mellom sjåvinisten og kritikeren. Denne debatten bør føres kontinuerlig, men den bør også utvides til å gjelde sportens underholdningsjournalistikk, hvis det er noe som heter det. I Falun har underholdningsjournalistikken fått mye oppmerksomhet. Betyr det at det er noe galt med sportsjournalistikken – slik for eksempel Tor Kise Karlsen i Dagsavisen hevder – eller at vi må bli flinkere til å skille mellom sportsjournalistikken og andre roller media har?

At jeg ikke fikk ta bilder med min mobil som akkreditert journalist i mixed zone, er i og for seg bare et problem for fotoalbumet mitt, men det gjorde at jeg bare gikk utenfor sperringene og fant på en annen vinkling. Jeg gikk fra stadion for å lage underholdning.

Slik er hverdagen under dagens sportsarrangementer

 

Powered by Labrador CMS