Jeg og mine kolleger opplever i stadig større grad å bli presentert for et journalistisk landskap, der terrenget justeres slik at det passer kartet. I dette landskapet veier en kommentar fra en misfornøyd ansatt eller leverandør mye tyngre enn all verdens ledelse eller ekspertise.
For å illustrere denne utviklingen i praksis, har jeg valgt en sak fra TV2: Forsvarets kjøp av nye kjøretøyer til Afghanistan. Selve saken er som følger: På grunn av stadig flere veibomber ble det i sommer besluttet å hurtiganskaffe kjøretøy som tåler kraftige sprengladninger. Det var to hovedkandidater på markedet. Den amerikanskproduserte M-ATV og den tyskproduserte Dingo2. Forsvaret fikk beskjed om at M-ATV ikke vil være tilgjengelig før tidligst 2012. Man besluttet derfor å anskaffe Dingo2. Forsvaret kontaktet media for å få ut informasjon om anskaffelsen, men interessen var laber.
Fart i saken blir det derimot når TV2 får tips om at det er misnøye med anskaffelsen blant vårt personell i Afghanistan. Journalisten tar kontakt med Forsvaret som sier at misnøyen er basert på misforståelser og manglende kunnskap. Forsvaret tilbyr journalisten en demo av kjøretøyet sammen med vår kontingentsjef i Afghanistan og en orientering fra Forsvarets logistikkorganisasjon som har inngått kontrakten. Journalisten sier ja til dette. Neste dag tar imidlertid TV2 kontakt og sier at de ikke er interessert i dette opplegget. De vil kun ha en kort overordnet kommentar til reportasjen fra Afghanistan.
Forsvaret vil opprettholde planen om demo, men TV2 gir klar beskjed om at det ikke er de som bestemmer hvem som skal intervjues. Til slutt føler Forsvaret seg tvunget til å gi en overordnet kommentar. Da saken presenteres i TV2s nyhetssending, avslutter nyhetsoppleseren den lange reportasjen med: «Vi har i hele dag forsøkt å få en kommentar fra Forsvaret, og fikk til slutt denne E-posten fra en kommunikasjonsrådgiver». Kommentaren leses opp og latterliggjøres. Etterlatt inntrykk var at Forsvaret, har valgt å utsette sine soldater for unødig fare.
Forsvaret tar nå kontakt med både journalister og ledelse i TV2. Budskapet er det samme: Dingo2 tilfredsstiller alle krav. Det amerikanske kjøretøyet er ikke tilgjengelig. Anstrengelsene er til ingen nytte. Forsvaret stiller opp til flere intervjuer, men TV2 sørger for at Forsvarets hovedpoeng aldri kommer frem. Publikum gis et klart inntrykk av at Forsvaret har kjøpt feil kjøretøy. Dette skjer til tross for at alle involverte i saken vet bedre.
For ytterligere å melke saken drar TV2 til Tyskland for å intervjue produsenten. Produsenten stiller med hele ledelsen og gir lange intervjuer. Da TV2 kjører saken på nytt er alt som kan underbygge kjøretøyets beskaffenhet klippet bort, og man sitter igjen med en kommentar om at produsenten ikke vil kommentere et hemmelig dokument. Fire dager etterpå uttaler Høyres stortingsgruppe at de vil stille skriftlige spørsmål til forsvarsministeren basert på TV2s oppslag. Først da, når TV2 har klart å løfte saken til et politisk nivå, velger TV2 å sende intervjuet med produsenten. Intervjuet fremstår som svært oppklarende. Det er likevel for sent. Oppfatningen om at Dingo2 er livsfarlig har festet seg. Forsvarsministeren må forklare seg for Stortinget og TV2 har innkassert en journalistisk «seier».
Den seieren har sine kostnader. Soldater og pårørende er dypt bekymret, Forsvarets fagekspertise er idiotforklart og Forsvarsledelsen fremstår som fraværende og uten bakkekontakt.
Jeg angriper ikke kritisk journalistikk. Mitt anliggende er å påpeke at media i stadig større grad regisserer sine saker slik at publikum sitter igjen med et forhåndsdefinert inntrykk. Denne trenden er etter min mening kraftig forverret de siste årene, på tross av sporadiske debatter og antydninger til selvkritikk. Medias iver etter å sette dagsorden står stadig oftere i veien for kunnskap og innsikt. Det tror jeg vi alle vil tape på i lengden. Angrep eller Forsvar? Kan vi møtes på halvveien?
